• Måtte markere avstand Under presidentvalgkampen holdt Barack Obama to grupper på en armlengdes avstand for å unngå negative assosieringer fra media: Muslimer og arabere. Foto: EMMANUEL DUNANT, AFP/SCANPIX   

En uvelkommen kulturarv.

En uvelkommen kulturarv.

Fra utgave: 1 / januar 2009

USAs mistro til arabere og muslimer er stor, men landet står i gjeld til arabisk og islamsk kultur mer enn de fleste amerikanere aner.

Uamerikansk? Under valgkampen i USA i 2008 var det to grupper demokratenes presidentkandidat Barack Obama holdt på en armlengdes avstand: Muslimer og arabere.

Ut fra en politisk nyttevurdering var dette kanskje ikke så rart. For disse to gruppene – som langt på vei er overlappende – oppfattes av mange som direkte uamerikanske. Enhver kontakt med dem kunne derfor komme til å koste stemmer.

Hatet og mistroen økte selvsagt etter terrorangrepene mot New York og Washington den 11. september 2001. Da kunne en innsender på nettavisen til fjernsynsselskapet ABC skrive at «den islamske livsstilen, deres nasjoner, deres kultur, må utryddes». Dette er en på ingen måte uvanlig holdning.

Arabisk seilføring. Så viser det seg likevel at både muslimer og arabere gjennom årenes løp har hatt en tydelig innflytelse på amerikansk kultur. Helt fra 1492, da Christofer Columbus under sin ferd til hva han trodde var India, dro nytte av arabisk astronomi, navigasjonskunnskap og seilføring.

Columbus la nemlig ut fra Spania, der syv hundreårs arabisk nærvær var i ferd med å bli avviklet, etter å ha etterlatt seg dype spor som fortsatt er tydelige på begge sider av Atlanterhavet.

I den sørlige delen av USA lever islampåvirket spansk byggekunst videre, blant annet i det gamle bysentrum i New Orleans (misvisende kalt Det franske kvarter). Og i nyere tid lot arkitekten Minoru Yamasaki seg inspirere av muslimsk byggeskikk da han tegnet – nettopp! – World Trade Center.

Det er journalisten Jonathan Curiel som trekker frem disse eksemplene i boken Al' America, som er en reise «gjennom Amerikas arabiske og islamske røtter».

Mye av innholdet er velkjent, blant annet at amerikanerne (og mange av oss andre) til daglig bruker ord og uttrykk vi har fått fra eller via arabisk; ord som alkohol, algebra, aprikos, eliksir, lutt, magasin, sirup og talisman.

Mer overraskende har han gravd frem materiale som viser hvordan blues, og dermed jazz, kan spores tilbake til den musikken som svarte muslimske slaver brakte med seg fra Vest-Afrika. En av de ekspertene han siterer, beskriver således hvordan arabiske musikalske mønstre kan gjenkjennes i Billie Holidays måte å synge på.

«Profeten». Mer direkte har generasjoner av amerikanere latt seg fortrylle av eventyrene i «Tusen og én natt» (med eller uten hjelp fra Walt Disney). Og de er blitt inspirert av «Profeten», den libanesiske innvandreren Kahlil Gibrans storverk, der han forsøkte å lage en syntese av det beste i kristen og muslimsk livsvisdom. Millioner av amerikanere har lest boken etter at den første gang ble utgitt i 1923, og blant dens største entusiaster finnes navn som Elvis Presley, Johnny Cash og Jimmy Carter.

Mindre kjent er det at persisk lyrikk fra 1200-tallet har en trofast tilhengerskare i USA. Oversettelser av diktene til Jalal al-Din Muhammad Balkhi, bedre kjent som Rumi, er solgt i mer enn en halv million eksemplarer siden 1990, dermed kan Rumi meget vel være den bestselgende lyrikeren i USA.

Nå gir ikke Curiels bok noen fullstendig oversikt over temaet han tar for seg. Men den har et klart budskap: Vær forsiktig med å rakke ned på andres kultur; den kan meget vel være vise seg å være en del av din egen.

Og kjekskremmerhuset? Det ble første gang lansert av to syriske innvandrere på verdensutstillingen i St. Louis i 1904.

På vegne av alle iskremelskere: Takk.

 

Denne artikkelen sto første gang på trykk i Aftenposten 30. november 2008.