• Kvinne mot mann Trangen til å dele virkeligheten opp i motsetninger er et karakteristisk trekk ved vestlig kultur. Den kjente britiske lyrikeren Ted Hughes (1930-1998) ble stemplet som ansvarlig for at konen, poeten Sylvia Plath, tok selvmord. Mange...

Er kvinner og menn motstandere i en kamp med bare én vinner?

Er kvinner og menn motstandere i en kamp med bare én vinner?

Et ord som likestillingskamp forsterker motsetningene mellom kjønnene, fremfor å fokusere på at menn og kvinner har del i et menneskelig fellesskap.

Fra utgave: 1 / mai 2008

«Den andre». I år er det hundre år siden den franske filosofen og feministen Simone de Beauvoir ble født. Et lite utdrag fra introduksjonen til Det annet kjønn viser den fortsatte relevansen til Beauvoirs tekster. Her understreker hun nemlig at kvinner ikke bare må få likt utgangspunkt som menn, men at de må få delta i et menneskelig felleskap. Mens Beauvoir advarte mot farene ved å betrakte kvinnen som «den andre» er det største problemet i dagens samfunn at menn og kvinner i økende grad blir presentert som «andre» for hverandre.

I arbeidet for likestilling fremstilles menn og kvinner som representanter for kjønn, det vil si som motsetninger med en overvekt av henholdsvis «maskuline» og
«feminine» egenskaper. Et resultat av slik tenkning er at kvinner og menn oppfattes som motstandere i en kamp som bare én part kan vinne. Et konkret eksempel på problemene ved en slik polarisering finner man i presentasjonen av forholdet mellom ekteparet Ted Hughes og Sylvia Plath, som i over førti år har fungert som et typisk eksempel på relasjonen mellom kvinnehateren og hans offer.  

Ted og Sylvia. Den britiske lyrikeren Ted Hughes (1930-1998) er en av forrige århundres største litterære stemmer med en produksjon som omfatter alt fra skuespill til barnebøker og gjendiktninger av klassiske tekster som Racines Fedra. Likevel er han mest kjent, og beryktet, for sitt ekteskap med den amerikanske poeten Sylvia Plath (1932-1963).

Hughes og Plath traff hverandre for første gang på en fest ved Cambridge i 1955. Fem måneder senere var de gift, og de fikk to barn sammen. Forholdet var preget av en gjensidig respekt for den andres litterære ambisjoner. De flyttet fra London til Devon for å ha mulighet til å fylle hele tilværelsen med kreativt arbeid, og delte dagene i to sånn at begge skulle få nok rom og tid til å skrive. Mens den ene bedrev litterære sysler tok den andre vare på hus og barn.

På tragisk vis ble imidlertid rollen som omsorgsperson utvidet for Hughes etter at Plath tok sitt eget liv i 1963. Til tross for at hun hadde vært plaget av depresjoner siden tenårene var det mange som ikke klarte å akseptere psykisk sykdom som en grunn for selvmordet, og Hughes ble raskt betraktet som ansvarlig for hennes død. Denne skyldfordelingen var i stor grad basert på en utenomekteskapelig affære. Høsten 1962 forlot Plath Hughes etter at han hadde innledet et forhold med Assia Wevill. Det var i denne perioden Plath skrev sine mest kjente dikt, som ble utgitt etter hennes død i samlingen Ariel (1965). Disse diktene er samlet gjennom et fokus på gjenfødelse og oppstandelse, og ender opp i en komplisert visjon av det lyriske subjektet som en fri skikkelse som står på terskelen til en ny virkelighet.

Disse visjonære elementene i Plaths diktning ble imidlertid i stor grad oversett av det store publikum og, i særlig grad, kvinnebevegelsen. Sistnevntes biografiske lesninger bidro til at Plath ble opphøyd til en martyrskikkelse etter sin død, mens Hughes ble tildelt rollen som forhatt bøddel. I over tretti år ble han forfulgt av
militante feminister som møtte opp på diktlesninger for å kaste tomater, hakket navnet hans av Plaths gravstein og skrev bøker og artikler om hvordan Hughes hadde drept Plath. Den amerikanske litteraturkritikeren og feministen Germaine Greer uttalte senere at ’Ted Hughes eksisterte for å bli straffet’.

En stemme. Hughes uttalte seg sjelden eller aldri til media om denne forfølgelsen. I fjor ble imidlertid Letters of Ted Hughes publisert, en stor samling brev skrevet fra han var sytten til han døde i 1998. Gjennom denne korrespondansen får man et nyansert bilde av en mann som er plaget av skyld og sorg.

Brevene viser imidlertid også virkningen av kanoniseringen av Plath som martyr. Det er tydelig at han føler seg invadert, og man kan observere hvordan minnet om Plath som menneske blir mer og mer fremmed ettersom det antar stadig større mytologiske dimensjoner. Hughes uttrykker bekymring for virkningen dette har på barna, og han er også på et tidlig tispunkt engstelig for at Plaths lyrikk skal bli nedvurdert til en slags selvmordspoesi. Som vi har sett, skulle denne uroen vise seg
å være vel begrunnet.

På samme måte som dybden i Plaths Ariel-dikt gikk upåaktet hen, viser Hughes’ brev et menneske som ikke har så mye til felles med måten han er blitt fremstilt. Korrespondansen er preget av en sjelden observasjonsevne og en sterk skapende impuls, noe som tilsammen resulterer i engasjerende beskrivelser av alt fra miljøspørsmål til reiser og anekdoter. I bunnen av disse betraktningene finner man videre et system av filosofiske, religiøse og poetiske meditasjoner, som vitner om en mytisk skaperevne som ikke lett kan kategoriseres. Det at Hughes’ korrespondanse viser et skapende og fremsynt menneske heller enn en sjåvinistisk bøddel er ikke overraskende.

Det som er overraskende er i hvor stor grad britisk presse fremdeles fokuserer på Hughes og Plath som arketypiske størrelser, og dermed ender opp med å overse den kreative rikdommen som preger brevene. I seriøse aviser som Times Literary Supplement blir Hughes først og fremst omtalt som en notorisk rundbrenner, og anmeldelsene preges av en ubendig trang til å finne frem til nye fakta som kan peke i den ene eller den andre retningen i skyldsspørsmålet. Samtidig som dette delvis skyldes et fokus på hva som selger, er det også et faktum at ikoniseringen av Hughes og Plath fremdeles holdes vedlike. I USA er Hughes-forskningen svært begrenset, og mange akademikere er klare på at det gjelder å velge side.

Todeling. Samtidig som dette fremstår som litt latterlig er det viktig å se på hva som ligger i bunn for denne tankegangen. Trangen til å dele virkeligheten opp i motsetninger er et karakteristisk trekk ved hele den vestlige kultur. Man setter svart opp mot hvitt, natt mot dag, natur mot kultur og passiv mot aktiv. Feministisk teori har tradisjonelt mistenkeliggjort slike par, ettersom de symbolsk sett i stor grad er styrt av en underliggende motpol med kvinne mot mann. I vår del av verden er fremdeles ånd, tanke og rasjonalitet kodet som maskuline verdier, mens kroppslighet, følelser og irrasjonalitet betraktes som femininine, og dermed kvinnelige, verdier.

Ironisk nok klarer heller ikke store deler av dagens likestillingsdebatt å unnslippe slike motsetningspar. Dette preger den rådende diskursen, som refererer til en likestillingskamp, og som dermed bidrar til en økende segregering gjennom å plassere kvinner og menn i to forskjellige leire. Dette ser vi ikke minst i den pågående debatten om fødselspermisjon, hvor utgangspunktet i mange innlegg er at kvinner og menn ikke innehar de samme omsorgsegenskapene. Slike fordommer viser at vi har en lang vei å gå mot likestilling. Problemet er at likhet ikke kan oppnås gjennom en kamp, men er avhengig av en radikal omstilling av tenkesett sånn at mennesket kan blir sett i all dets mangetydige kompleksitet.

Før man klarer å se mennesker foran kjønn vil man aldri kunne etablere en menneskelig fellesskap hvor kvinner og menn kan delta som frie vesener.