• «Not in our name» Demonstranter viser sin avsky mot fullbyrdelsen av dødsstraffen mot Troy Davis i Georgia, 21. september. Foto: SCANPIX

Dødsstraff på fallemmen?

Dødsstraff på fallemmen?

Fra utgave: 10 / november 2011

Troy Davis ble henrettet i september til ropene «Not in our name». Men bak dramatikken i Georgia ligger et amerikansk paradigmeskifte med langt færre henrettelser og stater i kø for å oppheve dødsstraffen.

Bankerott. I november 2009 skjedde det noe som aldri brøt overflaten i det politiske USA. Da fattet en organisasjon ved navn American Law Institute (ALI) et vedtak som skulle ha vært, vel, spikeren i likkisten for dødsstraffen.

Det var samme organisasjon som i 1962 hadde lagt det juridiske rammeverket for «en moderne dødsstraff», og som ble sitert av US Supreme Court da domstolen gjeninnførte henrettelser som straffemetode i 1976.* Men anno 2009 oppsummerte ALI, på vegne av sine 4000 dommere og advokater, at håndhevingen av dødsstraffen i USA var så vilkårlig at hele systemet var bankerott.

Bare «litt» tvil. Vedtaket fikk ingen konsekvenser. I 2010 ble 46 fanger ført fra Death Row og inn i kammeret der injeksjoner settes eller stolen fyres opp. Så langt i 2011 har 37 andre innsatte gått samme vei.

En av dem het Troy Davis. Han ble henrettet ved dødelig injeksjon i staten Georgia klokken 23.08 den 21. september til ropet «Not in our name» fra 500 demonstranter utenfor fengselet. Det var fjerde gang Davis ventet på den endelige beskjeden om han ville bli bundet til en strekkbåre og få nåler inn i kroppen, og denne gang var det selveste US Supreme Court som bestemte at henrettelsen kunne finne sted.

Troy Davis hadde antagelig aldri større sjanse i det amerikanske rettssystemet enn en snøball et visst sted. Han var svart, var dømt for å ha drept en hvit politimann og var dessuten blitt identifisert av ni vitner på åstedet.

Syv av disse trakk senere sine vitneutsagn tilbake. Noe våpen ble ikke funnet, og Troy Davis ble aldri linket til mordet ved hjelp av DNA. Likevel uttalte en føderal dommer i 2010 at vitnenes tilbakekalling «skapte minimal tvil» om skyldspørsmålet – noe som fikk spaltist i Washington Post, Kathleen Parker, til syrlig å oppsummere at de fleste har forstått det amerikanske rettssystemet slik at enhver tvil er tilstrekkelig.

Det var med andre ord en henrettelse som definitivt brøt den politiske lydmuren. Men var han uskyldig?

Og spiller det egentlig noen rolle?

Ikke for dødsstraffmotstanderne i USA, som jobber utrettelig for å avvikle alle henrettelser. Likevel er det de mange dokumenterte justismordene som har skapt mye av grobunnen for det mange mener er en, bokstavelig talt, døende dødsstraff.

Ingen vet hvor mange som opp gjennom årene er blitt uskyldig dømt og henrettet. Juridisk kaos. Men noen tall gir en pekepinn: I mars i år kunne Illinois oppsummere at minst 20 uskyldige mennesker var blitt idømt dødsstraff i bare denne ene staten. På landsbasis er 138 dødsdømte blitt enten frikjent eller benådet siden 1971, 17 som en følge av nye DNA-bevis. I tillegg til disse 17 dødsdømte, er 254 fanger dømt for andre forhold også blitt frikjent på grunnlag av såkalt post-conviction DNA-testing. Bare i løpet av de siste ti årene er 206 fanger blitt frikjent på denne måten.

Mennesker blir altså uskyldig dømt, og noen av dem sitter på dødsceller. Og det var nettopp denne erkjennelsen som gjorde at guvernøren i Illinois signerte en lov som avskaffet dødsstraffen samme måned som de oppsummerte sin egen grufulle henrettelseshistorie.

Illinois føyde seg dermed til 15 andre stater, District of Columbia og de fleste moderne nasjoner «i å avvise barbariet og uberegneligheten knyttet til dødsstraffen», i ordene til The New York Times. Og staten er ikke alene. De siste fire årene har fire delstater avskaffet dødsstraffen, med Illinois som den siste på listen. Tre andre stater, nemlig Maryland, California og Connecticut kan snart følge etter. Det gir et forholdstall pr. i dag på to til én i dødsstraffens favør, med 34 stater som fortsatt kan henrette fanger og 16 som ikke kan det.

I virkelighetens verden er imidlertid bildet mer nyansert enn denne sylskarpe todelingen. Noen stater har dødsstraff i teorien, men bruker den ikke. Andre befinner seg i en juridisk gråsone med domstolskjennelser mot dødsstraffen og politiske vedtak for.

Til det kommer at de 34 delstatene har ulik praksis for hvilke kriminelle handlinger som kan medføre dødsdom, sprikende regler for oppdatert DNA-testing og divergerende metoder for avliving av fanger. Et fåtall stater «tilbyr» fortsatt den elektriske stolen, eksekusjonspelotong eller gasskamre hvis de dødsdømte foretrekker det. Men de fleste statene på Amnestys røde liste har dødelig injeksjon som den foretrukne metoden. Denne metoden ble innført fordi den ble oppfattet å være mer «human», men er i virkeligheten ganske smertefull for enkelte fanger som reagerer dårlig på medikamentene.

Jublet for dødsstraffen. Spørsmålet i nyere tid har vært om denne smerten medfører brudd på det åttende grunnlovstillegget som nedlegger forbud mot det som kalles cruel and unusual punishment. I april 2008 gikk kontroversen om dette helt til høyesterett, som med syv mot to stemmer erklærte at avliving ved hjelp av den såkalte three drug method ikke var et brudd med forfatningen.

Man kan spare leserne for de makabre detaljene. Mer relevant er det at alle disse tingene tilsammen har satt i gang en snøball som uvegerlig vil rulle over og knuse de siste restene av dødsstraffen. Det er i hvert fall hva motstanderne håper og tror. Allerede snakker man om en «Lex Davis» som vil tippe «kjøttvekten» i USA i retning av totalforbud.

Amerikanske medier melder om et stemningsskifte over det ganske land som nærmest kan beskrives som en eksistensiell uro knyttet til moral og jus. Selv i steinharde dødsstraffstater som Georgia blir det stadig vanskeligere å vriste en henrettelse ut av juryene, og i folket er et solid flertall for dødsstraff i ferd med å fragmentere.

Til det kommer at en rekke stater anno 2011 har annonsert at de ikke lenger har råd til å opprettholde en dødsstraff som koster opp mot tre ganger så mye pr. hode som en vanlig livstidsdom, mye takket være de utallige ankeappellene som følger.

Alt dette har ført til at antall henrettelser har gått kraftig ned det siste tiåret – fra en topp på 98 i 1999 til 46 i 2010 og 37 så langt i år. Selv i «verstingstaten» Texas, som har henrettet 235 bare i løpet av de elleve årene med Rick Perry som guvernør, har antallet fullbyrdede dødsdommer gått ned fra 40 i 2000 til 24 i 2009.

Nylig ble presidentkandidat Rick Perry bejublet av et publikum bestående av Tea Party-aktivister da han uttalte at han «ikke har mistet noe søvn» over sin rolle som bøddel i Texas.

Det er åpenbart et stykke frem ennå.