Terroristorganisasjoner. «Fokuset i den anti-jihadistiske terrorforebyggelsen er i ferd med å skifte til Afrika», skriver Royal United Services Institute (RUSI) i en rapport fra april i år. Ifølge den anerkjente britiske tenketanken skaper de antatte forbindelsene mellom jihad-grupper i Somalia, Nord-Nigeria og Mali «en bue av regional ustabilitet» som kan utnyttes av et svekket al-Qaida-lederskap til å omorganisere og revitalisere terrorkampanjen mot Vesten. Særlig den styrkede posisjonen til søsterorganisasjonen al-Qaida i Maghreb (AQIM), som lenge har vært etablert i Algerie og det nordlige Mali, åpner muligheten for en delvis forflytning av al-Qaida-ledelsens opptrening og logistikk fra Irak og Afghanistan til Sahara-beltet.
Terrornettverkets forgreninger sør for Sahara skal angivelig ha blitt tydeligere i løpet av året. Al-Shabaab i Somalia har riktignok lenge vært et assosiert medlem av al-Qaida, men ble først i februar offisielt innlemmet i organisasjonen. Ifølge Africom, som dirigerer det økte amerikanske militærnærværet på kontinentet, er det nå også tegn som tyder på et samarbeid mellom AQIM og nigerianske Boko Haram. I tillegg antas det å være nære bånd mellom AQIM og de to lokale jihad-bevegelsene som stadig har kontroll over byene nord i Mali.
Det store spørsmålet i antiterrorkretser synes å være i hvilken grad al-Qaidas nye afrikanske «partnere» vil fremme en global jihad-ideologi og dermed snu seg mot vestlige mål både i og utenfor Afrika. I USA har enkelte republikanske kongressmedlemmer forlengst gjort seg opp en mening om Boko Haram og drevet intens lobbyvirksomhet for å få organisasjonen klassifisert som en internasjonal terroristgruppe. Samtidig øker presset på politiske ledere både på og utenfor kontinentet om å gripe inn militært i Nord-Mali for å forhindre at den nylig selvstendighetserklærte enklaven blir «det neste Afghanistan».
Retorikken svever som en drone over Vest-Afrika for tiden, men hvordan ser det egentlig ut på bakken?
Lokal jihad-tradisjon. Ifølge Human Rights Watch er mer enn 1500 mennesker blitt drept i Nigeria siden Boko Haram startet sin terrorkampanje for drøyt to år siden. Nærmest ukentlig har det funnet sted aksjoner som blir tilskrevet sekten, primært i Nigerias nordøstlige delstater, men også i økende grad i viktige bysentra som Kano og Kaduna i nordvest og i det etnisk og religiøst sammensatte Midtbeltet lenger sør. Det var likevel bombingen av FN-hovedkvarteret i hovedstaden Abuja i fjor som for alvor satte jihad-gruppen på den globale dagsordenen, og valget av et internasjonalt mål utført av det som skal ha vært Nigerias første selvmords-bomber, ble raskt tolket som en tilpasning til al-Qaidas strategier og målsetninger. Enkelte sikkerhetspolitiske analytikere har siden konkludert med at Boko Haram nå også potensielt representerer en trussel på europeisk og amerikansk jord.
Enkelte sikkerhetspolitiske analytikere har siden konkludert med at Boko Haram nå også potensielt representerer en trussel på europeisk og amerikansk jord.
Mange med en mer lokal kjennskap til Nord-Nigeria er skeptiske til en slik fortolkning. I en rapport for United States Institute of Peace påpeker BBC-journalisten Andrew Walker at så godt som alle andre terrormål til nå har vært av lokal art, med politiet og andre offentlige institusjoner fremst i rekken. Mange av Boko Harams aksjoner må tolkes som hevn etter politiets drap på sektens leder Muhammad Yusuf i 2009.
Selv om det ofte blir gjort et nummer ut av at Boko Haram betyr «vestlig utdanning er forbudt», understreker Walker at det er det lokale produktet av vestlig utdanning gruppen primært er imot, hvilket vil si den politiske og muslimske eliten i Nord-Nigeria.
Ifølge Boko Haram er både politikerne og de muslimske lederne gjennomkorrupte og grunnleggende antiislamske, en oppfatning som har en viss resonans blant landets 70 til 80 millioner muslimer.
Ifølge Boko Haram er både politikerne og de muslimske lederne gjennomkorrupte og grunnleggende antiislamske, en oppfatning som har en viss resonans blant landets 70 til 80 millioner muslimer.
Med sitt militante krav om innføring av «ekte» sharia, i motsetning til den formen for «politisk utvannet» islamsk lovgivning som allerede er innført i Nigerias tolv nordlige delstater, skriver Boko Haram seg inn i en jihad-tradisjon med dype lokale røtter. Ifølge Murray Last, en av Europas fremste eksperter på islam i Vest-Afrika, føyer terrorgruppen seg inn i et mønster for lokal muslimsk dissens som går tilbake til 1700-tallet: En lærd predikant har fått så stor lokal oppslutning rundt en strengere fortolkning av islam at det har ført til full krig mot myndighetene.
I sine kunngjøringer appellerer da også lederskapet i Boko Haram til minnet om den eneste krigerpredikanten som så langt har lykkes med å beseire eliten: Jihadisten Uthman dan Fodio som på 1800-tallet etablerte Sokoto-kalifatet, det historisk sett mektigste islamske riket sør for Sahara, med base i det nordvestlige Nigeria.
Ideologisk miks. Heller enn å adoptere en internasjonal agenda, synes det langt mer sannsynlig at Boko Haram vil fortsette å spille på de betydelige spenningene internt i Nigeria, et land mer eller mindre delt på midten i et kristent sør og et muslimsk nord.
«En klar religiøs polarisering har funnet sted i landet de siste 15–20 årene, og mange kristne og muslimer ser på hverandre som et problem», sier Abdul Raufu Mustapha ved Oxford University som leder et forskningsprosjekt på islam i Nord-Nigeria.
«En klar religiøs polarisering har funnet sted i landet de siste 15–20 årene, og mange kristne og muslimer ser på hverandre som et problem.»
Abdul Raufu Mustapha ved Oxford University.
«Boko Haram har forsøkt å posisjonere seg som muslimenes fanebærer, men uten altfor stor overbevisningskraft.»
Selv om gruppen har tatt ansvaret for stadig flere angrep på kristne minoritetssamfunn i nord, er de aller fleste av deres ofre fortsatt muslimer. Forsøkene på å tilspisse den sekteriske konflikten i det urolige Midtbeltet, der kampen om politisk makt og eierskap til jorden flere steder løper langs etniske og religiøse skillelinjer, gir stor grunn til bekymring.
Det som skjer i dette området, og da særlig de stadige massakrene og motmassakrene i og rundt byen Jos, skaper store ringvirkninger i hele landet. Boko Haram er derfor først og fremst en trussel mot Nigerias indre stabilitet og potensielt også mot landets politiske enhet.
I hvilken grad terrorgruppen har en klar politisk agenda, forblir likevel uklart. «Kravene deres er en salig miks av mange forskjellige ting», sier Mustapha. «Noen ganger gir de uttrykk for en salafi-inspirert fundamentalisme, andre ganger hat mot kristne, og tidvis vil de bare ha fred til å utøve sin religion.»
Han understreker at det kanskje først og fremst er snakk om en protestbevegelse rettet mot korrupsjonen og mangelen på godt lederskap i Nigeria.
«Vi må skille mellom en heller rotete virkelighet og de behendige teoriene folk har konstruert for å forklare den», sier han om gruppens mulige koblinger til al-Qaida og andre regionale terrorgrupper. «Det handler her i siste instans om et fenomen hvis indre logikk er basert på hva som skjer i Nigeria, og ingen andre steder.»
Uansett hva man måtte lese ut av Boko Harams drapskampanje, er både nigerianske og amerikanske myndigheter for øyeblikket enige om at en oppføring på listen over internasjonale terroristorganisasjoner vil være til mer skade enn gavn. Amerikanske militæraksjoner mot mål i Nord-Nigeria ville neppe blitt tatt godt imot av den muslimske befolkningen, samtidig som klassifikasjonen ville skape store juridiske problemer for alle som forsøker å forhandle med gruppen.
Obama-administrasjonen har så langt funnet en middelvei og ført opp tre av organisasjonens toppledere på listen over globale terrorister. I tillegg til å søke et forsterket sikkerhetssamarbeid med Nigeria, har amerikanske myndigheter understreket at det er store sosioøkonomiske investeringer i nord, samt interne reformer i det nigerianske politiet (kjent for sine grove brudd på menneskerettighetene), som må være de viktigste midlene i kampen mot Boko Haram.
Salafist-kupp. Om det kanskje kan stilles spørsmålstegn ved al-Qaidas fotfeste i Nord-Nigeria, synes det å være liten tvil om forbindelsene mellom AQIM og de to ferske jihad-gruppene som stadig kontrollerer byene nord i Mali. Den primært algerisk-ledede al-Qaida-avdelingen i Nord-Afrika har siden 2003 vært solid etablert i Mali og blant annet vervet to lokale enheter som siden er blitt til salafist-gruppene Ansar Dine og Bevegelsen for Enhet og Jihad i Vest-Afrika (BEJVA).
Disse to gruppene lyktes tidligere i år med å kuppe opprøret til Den nasjonale bevegelsen for frigjøring av Azawad (NBFA), en sekulær nasjonalistbevegelse ledet av nomadiske tuareger som på nytt tok opp våpen i den flere tiår lange kampen for en selvstendig stat nord i Mali.
Etter at salafistene på vårparten tok over byene Timbuktu og Gao, har det stadig kommet meldinger om amputasjoner, offentlige steininger og skjending av tradisjonelle sufi-helligdommer som salafistene mener er uttrykk for avgudsdyrking.
Etter at salafistene på vårparten tok over byene Timbuktu og Gao, har det stadig kommet meldinger om amputasjoner, offentlige steininger og skjending av tradisjonelle sufi-helligdommer som salafistene mener er uttrykk for avgudsdyrking.
For den politiske ledelsen i de fleste nabolandene synes situasjonen derfor enkel nok: En svak afrikansk sentralmakt har mistet kontrollen over et perifert område og trenger internasjonal hjelp til å bekjempe de radikale islamistene som har fylt maktvakuumet. Men ifølge en rapport fra International Crisis Group (ICG) som i detalj ser på den komplekse sosiale og politiske situasjonen i Nord-Mali, er det langt fra så enkelt:
«En slik intervensjon vil gjøre Mali til en ny front i 'kampen mot terror', på bekostning av tidligere formulerte politiske krav og enhver mulighet for fredfull sameksistens mellom de forskjellige samfunnene i nord», konkluderer rapporten.
ICG påpeker at det lenge har vært en stor sosial ubalanse mellom det nordlige og sørlige Mali. Sentralmakten i Bamako har gang på gang utvist manglende vilje til å følge opp de legitime politiske og økonomiske kravene fra befolkningen i det underutviklede nord. Siden tidlig på 1990-tallet har landsdelen derfor opplevd regelmessige opprør blant tuaregene som utgjør majoriteten i området. Det var angivelig misnøyen med et stort utviklingsprosjekt, som primært ble oppfattet som et forsøk på å bygge opp et sterkere sikkerhetsapparat i regionen, som igjen fikk tuaregene til å se rødt i fjor. Med den plutselige tilgangen på våpen og hjemvendte leiesoldater i kjølvannet av Gaddafis nederlag i Libya, fremsto det plutselig som et «nå eller aldri» for Malis tuareger som på nyåret startet en effektiv lynoffensiv mot de få maliske garnisonene i nord. Men kort tid etter at NBFA erklærte Nord-Mali for en selvstendig stat 5. april, lyktes det altså Ansar Dine og BEJVA å utmanøvrere tuaregrebellene, antagelig ikke minst takket være finansiell og logistisk støtte fra AQIM.
Strukturell underutvikling. Myndighetene i Bamako, som ble utsatt for et militærkupp midt under krisen i nord og først tok opp igjen sine funksjoner i august under en ny midlertidig president, har i stor grad lagt ansvaret for situasjonen på tuareg-rebellene.
«Det de ikke sier, er at det er fattigdommen i nord og de lave lønningene til de maliske soldatene som har dyttet mange over i ekstremistenes rekker», sier Alessandra Giuffrida, spesialist på Nord-Mali ved School of Oriental and African Studies i London.
«Om folk tror på wahabismen eller salafismen er en annen sak. Dette er primært et politisk problem.» Hun forteller at utdanningssystemet og helsevesenet i regionen har vært i fritt fall siden slutten av 1990-tallet, etter at strømmen av internasjonale bistandspenger igjen ble sentralisert og Nord-Mali dermed på nytt latt i stikken.
Rapporten fra ICG beskriver enkelte av dagens makthavere i Nord-Mali som mellommenn i en omfattende kriminell aktivitet som også skal ha kommet det tidligere regimet i Bamako til gode. «Man bør tenke på disse jihad-gruppene som kriminelle gjenger som benytter islam for å dekke over narkotikatrafikken fra Guinea Bissau og kidnappingen av vestlige», sier Giuffrida. «Istedenfor å fokusere på vår islamofobi, bør vi se på hva som driver økonomien i denne regionen.»
«Man bør tenke på disse jihad-gruppene som kriminelle gjenger som benytter islam for å dekke over narkotikatrafikken fra Guinea Bissau og kidnappingen av vestlige. Istedenfor å fokusere på vår islamofobi, bør vi se på hva som driver økonomien i denne regionen.»
Alessandra Giuffrida ved School of Oriental and African Studies i London.
Det er svært lite sannsynlig at mange tuareger, som bekjenner seg til en moderat form for islam og tradisjonelt tillegger kvinnene en viktig posisjon i samfunnet, i særlig grad har latt seg radikalisere.
«Det vi ser er at folk stadig skifter side avhengig av hvem som kommer opp med de beste lønningene. Og skylden ligger delvis hos en høyst korrupt politikerklasse som har latt fattigdommen nå et slikt nivå i nord at folk lett lar seg kjøpe av hvem som helst.»
Det er altså en strukturell underutvikling med dype historiske røtter som utgjør bakteppet for den jihadistiske utfordringen i Mali. Gitt salafistenes radikale posisjon synes en forhandlet løsning stadig mindre sannsynlig, hvilket betyr at en militær intervensjon antagelig vil finne sted i løpet av kort tid.
Om det betyr at regionens legitime sosialpolitiske krav endelig blir innfridd, er et helt annet spørsmål.