• Bønn for ofrene Buddhistmunker tenner lys for ofrene i Nanjing-massakre-museet i Jiangsu-provinsen på årsdagen for starten på hendelsene 12. desember 2011. Foto: SEAN YONG, REUTERS/SCANPIX

Minnes Nanjing.

Minnes Nanjing.

Fra utgave: 2 / februar 2012

En ny generasjon kinesiske kunstnere tar tak i en av nasjonens største tragedier.

Skildrer massakren. Vinteren 1937 stormet den japanske hæren Nanjing, Kinas daværende hovedstad, og slaktet hundretusener av mennesker i det som i dag er kjent som Nanjingmassakren.

Episoden er et av de mest følelsesladede kapitlene i forholdet mellom Kina og Japan. Men i motsetning til holocaust og andre eksempler på massevold under annen verdenskrig, har det vært få forsøk på å skildre hendelsene kunstnerisk.

I det siste er det imidlertid kommet en strøm av dramatiseringer av Nanjingmassakren i litteratur og på film, ettersom en ny generasjon kinesiske forfattere forsøker å ta tak i tragedien og balanserer mellom kravene fra publikum, sensorene og deres egen kunstneriske frihet.

I fjor høst ga for eksempel vinneren av National Book Award, Ha Jin, ut den engelskspråklige romanen «National Requiem» som utforsker den rollen utlendinger spilte i forsøket på å redde kineserne. Og i desember kom Zhang Yimous «The Flowers of War», den dyreste filmen som noen gang er laget i Kina, som forteller historien om en prest spilt av Christian Bale, som forsøker å beskytte skolebarn og prostituerte fra japanerne.

Nytt fenomen. Slike refleksjoner over tragedier har ikke alltid vært vanlig. I årevis etter at kommunistene kom til makten, har staten ønsket å dekke over massakren for å opprettholde det gode forholdet til de nye japanske myndighetene, som var en viktig støttespiller for Kinas den gang skjøre økonomi. Nanjing hadde vært hovedstaden i det forhatte nasjonalistregimet, og kommunistene bidro ikke til å forsvare kineserne mot brutaliteten. Massakren passet ikke inn i Kommunistpartiets versjon av historien, og siden staten ikke tolererte motstridende syn, ble svært lite informasjon om den offentliggjort.

På 1980-tallet begynte imidlertid det politiske miljøet å endre seg. Ettersom liberaliseringen startet etter formann Maos død og forholdet til Japan ble verre – delvis på grunn av en japansk skolebok som hevdet at den japanske imperiehæren «rykket frem i», i stedet for «invaderte», Kina – har pendelen begynt å svinge den andre veien. «Anti-japanske stemninger ble et nyttig instrument for partiet, og dermed kom Nanjingmassakren inn i vår bevissthet», sier filmkritikeren Teng Jimeng.

Nasjonalisme appellerer. Spesielt i løpet av de siste årene har mange kunstnere forsøkt å forme nasjonens tidligere skam til noe som passer en supermakt. I mange av dagens fremstillinger er nasjonalismen dominerende. «The Flowers of War» appellerer for eksempel til myndighetene ved å portrettere japanerne som tankeløse og sadistisk brutale, med unntak av én oberst som gråter til musikk. «Folk sier 'Hvorfor må dere minne oss på denne hendelsen?'», sier Yan Geling, forfatteren av romanen «13 Flowers of Nanjing» som Zhangs film er basert på. «De føler det støtende. Jeg svarer at det er voldtekts- og drapsmennene som bør føle skam.»

Kontroversiell nyansering. De siste årene er det imidlertid også noen kunstnere som har forsøkt å humanisere de japanske soldatene for det kinesiske publikummet.

I starten av «City of Life and Death», en film om massakren fra 2009, er det en håndfull japanere som snubler over en kirke fylt av flyktninger. En eldre mann løfter armene for å overgi seg. Øynene til en japansk soldat fylles med medfølelse.

Filmen ble kritikerrost og en kommersiell suksess, men ekstremt kontroversiell. «Nesten over natten ble jeg hele nasjonens fiende», sier Lu Chuan, filmens regissør.

For mange er det japanske overgrepet – i noen tilfeller kastrerte soldatene munker og tvang foreldre til å voldta sine egne døtre – fremdeles for ferskt, og for dem er Zhangs portrett av rene kinesere som møter japanske demoner, tilfredsstillende.

Men for Lu og mange andre er det nødvendig med litt flere nyanser: «Jeg vil ikke fortelle løgner i filmen min», sier han.

«Jeg mener japanerne også er mennesker. Det er en grunnleggende sannhet.»

Publisert første gang i Newsweek 2. januar 2012. © 2012 Newsweek/Daily Beast Company LLC.