• Milliardinvestering Et enormt aserbajdsjansk flagg vaier over den nye konsertarenaen til Eurovision-finalen i Baku.

Politiske unoter under Eurovision.

Politiske unoter under Eurovision.

Konkurransen som for europeere flest er uskyldig moro, er storpolitikk i det autoritære Aserbajdsjan. Myndighetene strammer grepet og bruker milliarder på å polere fasaden.

Fra utgave: 3 / mars 2012

Luker bort «ugress». Plutselig løsnes det skudd fra flere hold. Tre menn i uniform skyter ned løshundene i gaten nær Krystallhallen der Eurovision-finalen arrangeres i mai. Hundelikene lempes opp i en container og kjøres bort. Boligblokker er revet og innbyggerne tvangsflyttet for å gjøre plass til den storslåtte konsertarenaen. Myndighetene er i full gang med å rydde gatene i Aserbajdsjans hovedstad Baku.

Boligblokker er revet og innbyggerne tvangsflyttet for å gjøre plass til den storslåtte konsertarenaen. Myndighetene er i full gang med å rydde gatene i Aserbajdsjans hovedstad Baku.

Og det er ikke bare i gatene det ryddes. I januar kom de første artiklene i svertekampanjen mot menneskerettsaktivistene bak kampanjen «Sing for Democracy». Regime-tro aviser stemplet dem som folkefiender som lar seg finansiere av utenlandske frivillige organisasjoner. De ble beskyldt for å være kontrollert av nabolandet Armenia som anklages for å ville sette Aserbajdsjan i et dårlig lys før den internasjonale Melodi Grand Prix-finalen.

Det såkalte Armenia-kortet er noe av det verste du kan bli utsatt for i Aserbajdsjan. I ruinene etter Sovjetunionens fall utkjempet Aserbajdsjan og Armenia en blodig krig over fjellområdet Nagorno-Karabakh, bebodd i hovedsak av armenere, men geografisk plassert på aserbajdsjansk territorium. Flere hundre tusen aserbajdsjanere ble flyktninger i eget land, og i dag okkuperer Armenia rundt 15 prosent av landet. Det å bli stemplet som en Armenia-venn, gjør deg straks til forræder. Ifølge Rasul Jafarov, som leder demokratikampanjen, er det ikke første gang myndighetene bruker «Armenia-kortet». Helt siden dagens president Ilham Alijev arvet makten fra sin far i 2003, er dette en vanlig måte å diskreditere opposi-sjonelle, menneskerettighetsforkjempere og uavhengige journalister på.

Fra ille til verre. Til tross for at Aserbajdsjan forsøker å øke sin pres-tisje i utlandet og i 2001 ble medlem av Europarådet, har menneske-rettighetssituasjonen i det lille, oljerike landet ved Kaspihavet gått fra ille til verre. I den arabiske vårens ånd førte flere demokratidemonstrasjoner til arrestasjoner i Baku. 14 av demonstrantene ble, etter en urettferdig rettsbehandling, dømt til opptil tre års fengsel, ifølge Human Rights Watch. Samtidig ble menneskerettighetshuset i Baku, som delvis er finansiert av norsk UD, stengt av myndighetene.

Prestisje. Både det politiske og økonomiske liv i Aserbajdsjan kontroll-eres av én familieklan. Selv om landet er rikt på både olje og gass, kommer det i liten grad befolkningen til gode; en pensjonist får kun rundt 800 kroner i måneden, noe som så vidt dekker nødvendige medisiner. På grunn av dette har over en million aserbajdsjanere flyttet til Russland. Enklaven Nakhitsjevan, klemt mellom Iran og Armenia, ligger nærmest forlatt fordi innbyggerne lever og jobber i Tyrkia. Sam-tidig bruker landet milliarder av kroner på Eurovision-finalen, og det er selveste presidentfruen som leder arrangementskomiteen. Den består forøvrig av landets ledende næringstopper, og både innenriksministeren og utenriksministeren sitter der fra myndighetshold.

Aktivistene i «Sing for Democracy» håper de gjennom Eurovision klarer å trekke medieoppmerksomheten vekk fra glamouren på scenen i den overdådige krystallhallen, bortenfor de nybygde veiene og oppussede fasadene, til den fattige landsbygda og inn i fengslene der journalister og opposisjonelle soner for å ha brukt ytringsfriheten sin.    

Eurovision i Aserbajdsjan er ikke apolitisk. Det er i høyeste grad politikk.

Publisert første gang i Aftenposten 30. januar 2012.