• Feiret Tilskuere jubler for jordreformen i Virginia, 140 km øst for Harare 30. april 2000. Foto: CHRISTINE NESBITT, AP/NTB SCANPIX

Kampen om jorden.

Kampen om jorden.

Hvem skal eie jorden? Spørsmålet rir fortsatt hele kontinenter og bidrar til politisk ustabilitet i land som Kina og Sør-Afrika. Men ingen ønsker å gjenta det fatale eksperimentet i Zimbabwe, selv om eksperter i dag mener at reformen slett ikke førte til noen kollaps i jordbruket.

Fra utgave: 3 / mars 2013

Jordbruksreformer. Kanskje skyldes det at jordbruket er 11 000 år, og dermed har alderen på sin side i møtet med en tuktende stat. Kanskje skyldes det at jorden, tross industrialisering og moderne teknologi, fortsatt utgjør bærebjelken i de fleste politiske systemer.

I hvert fall har menneskeheten slitt med spørsmålet om hvem som skal eie den svarte mulden siden tidenes begynnelse og helt opp til vår tid. Ofte har det gått helt galt.

Ble aldri gjennomført. Vi har sett tvangskollektiviseringer og hungersnød. Vi har sett settlere som fordrev hele folk, og kontinenter hvis jord ble plyndret av grådige kolonister. Vi har sett frigjøringsbevegelser hvis løfter om jordreformer aldri ble mer enn et samlende motto, et mobiliseringsgrunnlag for revolusjonen, men ikke noe man greide å gjennomføre.

I nyere tid har økende urbanisering og mangel på interesserte bønder hektet stater av den kroken som ellers ville ha spiddet dem i form av sosiale opprør – ikke minst i Sør-Amerika. I de folkerike landene Kina og India handler jordbruksreformer om å føre bøndene inn i moderniteten, og ikke ut av den – om å sluse overflødige bønder inn i industrien slik man gjorde i Vesten og gjøre resten av dem mer effektive.

Det er derfor Sør-Afrika og Zimbabwe fremtrer i slik skarp relieff fra det generelle bildet. Her handlet – og handler – jordreformene om å stykke opp store kommersielle og moderne farmer hvis effektivitet og sikre matforsyning alltid var aldeles upåklagelig. Problemet var bare at jorden ble pløyd av hvite farmere som hadde stjålet den.

Ved utgangen av 1990-årene var målet om å gi 30 prosent av jorden tilbake til det svarte flertallet i Sør-Afrika innen 1999, ikke bare uoppfylt. Det sto nesten bom fast, med 87 prosent av dyrkbar jord fortsatt i hendene på hvite farmere. I Zimbabwe var tallene like elendige, idet 42 prosent av landets samlede areal ble eid av 6000 styrtrike storbønder, de aller fleste av dem hvite.

Tålmodigheten på bristepunktet. Spol frem 10–15 år, og tallene er fortsatt mer eller mindre de samme i Sør-Afrika. Hvis erfaringene fra Zimbabwe er noe å høste lærdom av, vil den svarte flertallsregjeringen kvie seg for å endre den ubalansen med det første.

Jordreformene i Zimbabwe ble nemlig akkurat den varslede katastrofen som skeptikerne hadde påstått. Og den havnet i fanget på det zimbabwiske samfunnet sånn rundt årtusenskiftet.

På det tidspunktet hadde zimbabwiske myndigheter samarbeidet med sin tidligere koloniherre om en frivillig overføring av jord, basert på det som het «villig selger – villig kjøper».

Britene hadde endog påtatt seg å finansiere reformene med 20 millioner pund i 1980. Men avtalen hadde ikke ført til så mye. Faktisk nesten ingenting.

I 1996, 16 år etter at Rhodesia hadde blitt den selvstendige staten Zimbabwe, var bare 71 000 familier blitt tilgodesett med jordparseller under et program der målet hadde vært å gjøre 162 000 svarte familier til bønder innen 1984. 15 millioner hektar med god jord ble fortsatt eid av de samme 6000 styrtrike hvite farmerne mens 780 000 fattige bønder trengte seg sammen på 16 millioner hektar.

Tålmodigheten var på bristepunktet, og Zimbabwes frigjøringshelt og diktator Robert Mugabe sto i fare for å miste grepet på landet. Å tvinge jorden fra hvite farmere ble en måte å feste det på igjen.

Sult og hyperinflasjon. Resultatet ble dramatisk. Landet sank ned i kaos da fattige bønder og arbeidere beslagla jorden og krigsveteraner fordrev hvite farmere med vold. I løpet av kort tid var over 1000 kommersielle gårdsbruk konfiskert, og i juli 2000 ble landinvasjonene statspolitikk da parlamentet vedtok en Fast Track Land Reform med over 3000 kommersielle gårdsbruk på likvideringslisten.

I løpet av de neste syv–åtte årene ble antall hvite gårdsbruk redusert fra 6000 til 2–300, mens over 7 millioner hektar areal ble omfordelt til landets egen befolkning. Men prisen var høy.

Mens Sør-Afrika – og andre – fulgte med fra sidelinjen, gikk Zimbabwe ned for telling. Investorer trakk seg ut, og landet måtte trykke sine egne penger. Åtte år inn i «reformene» var den månedlige inflasjonen på 79 600 000 000 prosent, hyllene var tomme, folk sultet, og jord lå brakk. Den formelle økonomien kollapset, og brutto nasjonalprodukt sank med 40 prosent i årene 2000 til 2008.

Zimbabwe hadde gått fra å være en bread basket til å bli en basket case, som det het i sjargongen. I bunn og grunn var «jordreformen» intet annet enn et gjennomkorrupt regimes utdeling av milde nådegaver til sine støttespillere som hadde det til felles at de ikke kunne en døyt om jordbruk. Het det.

På vei opp igjen. Spol frem igjen, og bildet er et annet. Sakte, men sikkert er zimbabwiske bønder i ferd med å stable jordbruket på beina igjen. Sakte, men sikkert er også fasiten over hva som skjedde i ferd med å endre seg.

I forkant av et nytt valg i Zimbabwe kan Robert Mugabe glede seg over rapporter som viser at jordbruksreformene i Zimbabwe aldri ble den kollapsen som verden berettet om. Deler av landbruket gikk for fullt også i disse årene, og mange erstattet tidligere avlinger med nye som ikke ble fanget opp av statistikkene.

I forkant av et nytt valg i Zimbabwe kan Robert Mugabe glede seg over rapporter som viser at jordbruksreformene i Zimbabwe aldri ble den kollapsen som verden berettet om. 

Mens volden, terroren og tvangsfordrivelsen fortsatt vekker avsky i verden, har tallene over det faktiske fallet i produksjonen endret seg. En studie foretatt av eksperter i regi av en rekke britiske og afrikanske forskningsinstitutter* viser at Zimbabwe faktisk produserte mer av enkelte mat- og jordbruksvarer under de syv magre årene – som for eksempel bomull, bønner, soya, nøtter og solsikker, noe som delvis oppveide kollapsen i maisavlingene.

Ei heller var det slik at gårdene gikk utelukkende til Mugabes støttespillere. Hele 75 prosent av de «nye» bondefamiliene var enten fattige bønder eller arbeidsløse, mens «bare» 25 prosent var byråkrater, businessfolk eller medlemmer av sikkerhetstjenesten.

I dag gjør 40 prosent av de nye farmene det tålig bra. I Masvingo-provinsen, der jorden tidligere ble eid av 2000 hvite farmere, har 60 000 svarte bønder fått et levebrød på den samme jorden.

Hva med Sør-Afrika? Så vil kanskje andre land følge etter?

Det er ikke så mange andre land som kan følge etter. Ikke når det gjelder denne typen reformer. I et land som Kenya har antall hvite storbruk gått fra 6000 under kolonitiden til bare 100 i dag, og i Nigeria var det i bunn og grunn aldri noen. I Brasil og andre land i Sør-Amerika er det ikke lenger jordreformer som står øverst på dagsordenen, men reformer som handler om å bringe urbane fattige inn i middelklassen. I Asia er jordbruksreformer et spørsmål om privat eierskap til jorden og modernisering av landbruket.

Dessuten: Om jordbruksreformene i seg selv ikke skapte den kollapsen man trodde, har Zimbabwe likevel slitt seg gjennom ti år med kaos og stupdykkende BNP. Ekstrem tørke i 2001/2002 samt internasjonale straffeaksjoner får nå mer av skylden for akkurat det. Det fritar ikke en jordbruksreform som også fordrev 150 000 svarte gårdsarbeidere og lot maisen råtne på rot. Men den varslede kollapsen handlet om mye mer enn bare reformen.

I vår var det valg i Zimbabwe, i et land der en million mennesker har fått tildelt ny jord. Om enda noen år er kanskje jordbruket på vei opp mot gamle høyder, denne gang med svarte bak plogen. Og hva da med fattige bønder i nabolandet som aldri fikk noe jord?

Hvite farmere i Sør-Afrika er allerede under press. ANC har dårlig tid.