• Pause for Markusplassen Her er det vanligvis tett av turister, varmt og fuktig, med dyre kafeer og få steder å sitte. Nå er reglene innskjerpet for hvor du kan oppholde deg og hvordan. FOTO: MCT

Verdens vakreste trues av turismen.

Verdens vakreste trues av turismen.

I håp om å redde Venezia skjerpes reglene for god oppførsel. Både dette og andre turistmål trenger bedre tiltak.

Fra utgave: 3 / juli og august 2008

Innskjerping. Venezia er en presset by, ingen tvil om det. Byen synker, turistene strømmer til og forurensningen øker. I tillegg er det både kostnadskrevende og vanskelig å ta vare på alle kulturminnene.

«Vi kan ikke tillate at byen blir massakrert», sa Venezias turistbyråd, Augusto Salvadori til NRK Dagsrevyen – og meldte om at turister må søke om tillatelse til å besøke den verdenskjente lagunebyen.

Det ble aldri slik. I stedet valgte Venezias myndigheter, som slites mellom å betjene turistnæringen og bevare kulturminner, å innskjerpe reglene for god oppførsel – nok en gang. Eksempelvis får ikke turister lenger innta lunsjen sin på tilfeldige trapper og fontenekanter.

Så spørs det om slike ordenstiltak gir god nok kontroll over masseturismen i verdens mest besøkte by? Er vi nok en gang vitne til at sterke tiltak ikke gjennomføres, fordi Venezia har gjort seg helt avhengig av turisme?

Tsunamiturisme. Noen går så langt som å sammenligne turismen med en tsunami som sprenger byens kapasitet, og vi er nok ikke få som har ventet svettende på overfylte Vaporetto'er (vannbusser), krysset Markusplassen med sko i hendene mens avføring fra duer og rotter blander seg med det stigende høyvannet, eller beveget oss i sikksakk mellom veskeselgere i trange gater.

Ikke uten grunn kalles området mellom Markusplassen, Rialto og Accademia «bermudashorts-triangelet». Mer eller mindre spøkefullt, er det reist forslag om å la Disney drive byen som det den er blitt: En museal fornøyelsespark. Er det for sent å redde Venezia? Er hensynet til byens eneste industri – turismen – for tungtveiende?

Postmoderne by. Amerikanerne Robert C. Davis og Garry R. Marvin, henholdsvis professor i italiensk historie og antropolog, har skrevet bok om byen de så ofte har besøkt. I «Venice – The Tourist Maze. A Cultural Critique of the World's Most Touristed City» (University of California Press 2004), kategoriseres Venezia som en ekte postmoderne by; som ikke selger noe annet produkt enn seg selv.

Opptil 100 000 turister daglig, og mange av dem er der nettopp bare en dag, vil nemlig oppleve labyrintiske, tåkefulle, magiske, romantiske og bilfrie Venezia. Man vil se Dogepalasset, Canal Grande og Sukkenes bro, drikke kaffe på Markusplassens Café Florian, og ikke minst kjøre gondol, rodd av menn i stripet t-trøye og halstørkle. Ifølge Davis og Marvin er det store sjanser for at din gondolier arrangerer karaoke om bord, samt at noen benytter den kostbare båtturen til å drikke seg fulle, sole seg eller rett og slett sove under tonene fra «O Sole Mio». Imens forvitrer palassene og kirkene - av tidens tann, tidevann, forurensning og mennesketråkk.

Pilegrimer begynte. Allerede ved republikkens kollaps i 1797 var Venezia på vei til å leve av turismen, leser vi i «Venice – The Tourist Maze». Da hadde den velstående bystaten vært et av Europas betydningsfulle kulturelle sentra i et par århundrer.

Mang en forretningsmann besøkte allerede da lagunen, men, ifølge de amerikanske forfatterne, var det middelalderens pilegrimer som la grunnlaget for dagens masseturisme.

I perioden 1380–1530 hadde Venezia tilnærmet monopol på transitt mellom Europa og «Det Hellige Land», og sjeldne skipsavganger resulterte i at pilegrimene gjerne oppholdt seg lenge i byen, og dermed hadde god tid til å finne ut hva både de selv og deres etterkommere «måtte» se.

Og mens pilegrimene utviklet turistens «blikk», skapte Venezia selv sitt eget velkjente mottagerapparat med hoteller, restauranter og båttransport. Kanskje kan man også i dag betrakte turisten som en pilegrim, med stø kurs mot «hellige» attraksjoner og severdigheter.

Dannelsesreiser. Senere fulgte 1800-tallets europeiske dannelsesreiser. Forfatter Henry James klaget over at originalitet ikke lenger var mulig i Venezia: der var det ingenting igjen å oppdage eller beskrive. En munk hadde klaget over det samme på 1400-tallet.

Mye tyder på at Venezia mestrer en smidig tilpasning til de tilreisendes behov: Med den sekulariserte turismen trådte kunst og arkitektur raskt inn i religionens sted, mens karneval og festivaler ble nye attraksjoner.

Hva sier så byens egne innbyggere? Boken «Venice – The Tourist Maze» viser til at innbyggere og turister har dannet to parallelle riker, og at deres døgnrytmer og ferdsel i størst mulig grad holdes separat. I tillegg forteller statistikk at Venezia blir mindre fristende å bo i ettersom stadig flere kommer på besøk. De siste årenes skyhøye boligpriser har tvunget innbyggerne ut av sentrum, til fordel for enda flere hoteller, barer og iskremutsalg.

Trenger flere ben å stå på. Mens man skjerper skikk og bruk, foreligger det langt mer radikale forslag for byen, som undervannstog, tunneler og flere broer. Den fjerde broen over Canal Grande åpnet sist høst, tegnet av den spanske stjernearkitekten Santiago Calatrava.

Å tjene turistsektoren later til å være forslagenes fellesnevner – i hvert fall hvis de skal ha håp om å bli realisert. Spørsmålet er derfor om egen grådighet bidrar til å trekke byen dypere inn i elendigheten.

Trolig behøver Venezia både flere ben å stå på og restriksjoner som monner.

Dersom byens myndigheter ikke er villige til å trosse kommersielle krefter, men fortsetter sin overgivelse til turismen, er henvendelsen til Disneykonsernet snart uunngåelig.

 

Publisert første gang i Aftenposten 3. februar 2008.