• Total ødeleggelse Byen Natori i Miyagi-provinsen ble hardt rammet av den voldsomme tsunamien etter at ett av verdens kraftigste jordskjelv rammet Japans østkyst 11. mars 2011. Foto: Kyodo News/AP/SCANPIX

Et jordskjelv kommer sjelden alene.

Et jordskjelv kommer sjelden alene.

Japans beliggenhet gjør landet spesielt utsatt for jordskjelv. Skjelvet 11. mars 2011 er det tredje langs «ildringen» som omgir Stillehavet. Kan California bli neste?

Fra utgave: 4 / april 2011

Lever på geologiens nåde. Alle de knuste livene og alle de knuste hjemmene nord i Japan tvinger oss til å huske på det vi stadig glemmer i roligere tider: Den kaldeste og mest brutale av alle mantraer sier at menneskeheten befolker denne jorden på geologiens nåde, en nåde som kan trekkes tilbake når som helst.

For tusenvis av mennesker ble denne nåden trukket tilbake med sjokkerende virkning klokken 14.46 fredag 11. mars 2011. Denne klare, kalde vårdagen drev alle med sine dagligdagse gjøremål – på kontorer, tog, rismarker og skoler, i butikker, fengsler, fabrikker og kirker – og så begynte bakken å skjelve. Jordskjelvet var sterkere og varte lenger enn de rystningene japanerne er blitt så vant til. Det oppsto en stillhet etterpå, slik det alltid gjør. Men så var det annerledes: Minutter senere kom det en svak rumling østfra. Som en grusom gjentagelse av tragedien i Det indiske hav for seks år siden – bilder som er prentet inn i hele verdens hukommelse – ble alt vannet langs kysten av den nordlige provinsen Honshu sugd ut mot havet på mystisk vis. Rumlingen fortsatte. Folk kunne se en ujevn hvit linje i horisonten. Med ufattelig villskap ble linjen etter hvert en enorm vegg av bølger som feide mot land med voldsom fart. Få sekunder senere traff stillehavsvannet de japanske moloene, overvant dem med letthet, og veltet innover landet bak. Tsunamien forårsaket total ødeleggelse.

Utsatt. Vi vet alle, og har visst i 50 år, at geografien er årsaken til katastrofen. Japan befinner seg på grensen midt mellom to tektoniske plater, noe som gjør landet mer sårbart for jordskjelv enn nesten noe annet sted på jorden. Dette gjenspeiles i japansk ingeniørkunst, sosiale bånd, troskap til autoriteter og den nødvendige disiplinen som gjør at så mange overlever de altfor hyppige utslagene av tektonisk kraft.

Men geografien er ikke den eneste faktoren i denne konkrete, forferdelige hendelsen. Topografi har også spilt en tragisk rolle. Det er innarbeidet blant alle som bor i tsunamiutsatte områder, at når sjøen trekker seg tilbake, så må du løpe. Du må løpe innover i landet og, hvis det er mulig, løpe oppover. Men i dette hjørnet av det nordøstlige Japan, med sine vidstrakte rismarker, ideelle industriområder og flate flyplassområder, lar det seg gjøre å løpe innover i landet, men det finnes knapt en oppoverbakke. De fjellene som finnes, er langt borte, blå og fjerne helt i vest. Her er det bare flate kystområder. Og dette er realiteten: Hvis en monsterbølge jager deg innover i landet i samme fart som et jetfly, og hvis den flate topografien ikke gjør det mulig å løpe oppover for å unngå dens vrede, så kan du ikke gjøre noen feil. Bølgen vil ta deg igjen, den vil drukne deg og den vil pulverisere deg som en ubetydelig gjenstand – noe både menn, kvinner og alt det menneskeskapte nødvendigvis må være for en tsunami.

«Ildring». Enda større grunn til bekymring enn geografi og topografi er den geologiske historien. For denne hendelsen kan ikke sees isolert. Det var et svært ødeleggende jordskjelv i New Zealand 22. februar 2011, og et enda kraftigere skjelv på 8,8 på Richters skala i Chile året før. Alle de tre skjelvene involverte mer eller mindre den samme gruppen forkastninger og grenser mellom tektoniske plater i Stillehavet, den såkalte Ildringen eller «Ring of Fire». Og selv om det ikke finnes vitenskapelige bevis som kan forklare fenomenet, så er det lite uenighet om at jordskjelv har en tendens til å forekomme i klynger. En stor hendelse på den ene siden av en tektonisk plate blir ofte, men ikke alltid, etterfulgt av en annen hendelse på den andre siden av platen noen uker eller måneder senere. Det er som om jorden blir en stor messingklokke, som når man slår på den ene siden, begynner å vibrere over alt.

Selv om det ikke finnes vitenskapelige bevis som kan forklare fenomenet, så er det lite uenighet om at jordskjelv har en tendens til å forekomme i klynger.

Det har nå vært katastrofer i tre av Stillehavets hjørner: 11. mars 2011 i nordøst, 22. februar 2011 i sørvest, 27. februar 2010 i sørøst. Dermed er det bare ett hjørne som er uberørt: nordøst. Det vil si San Andreas-forkastningen som understøtter San Francisco. Alle vet at denne forkastningen vil revne en dag – sist gang var i 1906. For at det skal komme et større jordskjelv her – noe som vil få uante konsekvenser for de millioner av menneskene som bor over den – må det en utløsende årsak til. Og tre jordskjelv har nylig funnet sted. Det har gjort at amerikanere i California nå vurderer om den geologiske nåden som har latt dem bo et så behagelig sted, nå er i ferd med å bli trukket tilbake.

Og dét kanskje før de har trodd.

Publisert første gang i Newsweek 21. mars 2011. Simon Winchester er forfatter av boken «Krakatoa: The Day the World Exploded».