• Ettbarnspolitikk Kina eldes raskest i verden. I løpet av de neste to tiårene vil andelen kinesere under 40 år synke med 250 millioner samtidig som andelen over 40 år vil øke med 270 millioner. Her en liten jente med bestemoren sin i Guizho 1. ju...

Det grånende Kina.

Det grånende Kina.

Fra utgave: 4 / september 2008

I løpet av de neste førti årene vil Kina bli det landet i historien som eldes raskest. Det vil kunne hindre drømmen om å bli en økonomisk stormakt på linje med USA.

Sakker akterut. I desember i fjor la Verdensbanken fram tall som viste at den kinesiske økonomien var 40 prosent mindre verdt i enn tidligere antatt. Banken hadde beregnet kjøpekraften til kineserne, og funnet ut at den samlede kinesiske produksjonen (i 2005) ikke var verdt 8.8 billioner dollar målt etter amerikanske priser, men «bare» 5. 3 billioner dollar (en billion=ett tusen milliarder).

Tilbake sto et Kina som riktignok vokser sterkere enn både USA og Europa, men som nok ikke kommer til å ta igjen USA i dette århundret – og som kanskje aldri kommer til å gjøre det.

De underliggende tallene for den kinesiske økonomien peker nemlig ikke mot himmelen, men et helt annet sted: nedover. I økende grad er spørsmålet både kinesere og internasjonale økonomer stiller seg dette: Vil Kina rekke å bli rikt før det blir gammelt?

4-2-1-fenomenet. Spørsmålet om Kinas underliggende bærekraft har blitt skjøvet til topps på den politiske agendaen de siste årene. Der de fleste tidligere så et ubegrenset potensial for vekst, er oppfatningen i dag at Kina snart kan treffe veggen i sin økonomiske utvikling. Stikkord:  Demografi.

Tallene er ikke oppløftende. I løpet av de neste to tiårene vil andelen kinesere under 40 år synke med 250 millioner mens andelen over 40 år vil øke med 270 millioner, eller mer enn femti prosent. Det betyr at aldersgruppa over 40 år vil utgjøre hele 58 prosent av befolkningen i 2024, med de over 60 som den raskest voksende gruppa, ifølge forskningsorganisasjonen Asian Demographics.

Den formelen som kineserne har fryktet og tidvis spøkt med henger som en konkret og veldig nærværende trussel over Kina. Det som blir kalt «4-2-1-fenomenet» viser til en moderne kinesisk familie med fire besteforeldre, to foreldre som begge er enebarn, og ett barn som også er enebarn. Den er et resultat av ettbarnspolitikken som i løpet av de siste tretti årene har ført til 300 millioner færre fødsler en hva man ellers ville hatt, ifølge tall fra de kinesiske myndighetene. Det har ført Kina opp på toppen av en statistikk ingen ønsker å være i: nemlig det landet i verden som eldes raskest.

«Kina vil bli det fattigste gammelmannssamfunnet verden noensinne har sett,» sier forskeren Nicholas Eberstadt i American Enterprise Institute til avisen The Washington Post.

En faktor som forverrer denne trenden er kinesiske kvinners «tilbøyelighet» til å føde gutter. I et «normalt» land der kvinnene kan føde fritt, er forholdet mellom guttebarn og jentebarn 105:100. I Kina er det 118:100, viser tall fra Kinas statistiske byrå. Det betyr at mange unge menn ikke vil finne kvinner å gifte seg med når de blir voksne, som igjen vil redusere antall fødsler ytterligere.

I 1980 var fruktbarhetsraten i Kina 2,29 barn pr. kvinne. I 2004 var den 1,6, ifølge US Census Bureau. Det er under det nivået på 2,1 som er nødvendig for å holde folketallet stabilt. Med en såpass lav fødselsrate vil folketallet i Kina begynne å synke allerede rundt midten av dette århundret. Den bratte pyramidestrukturen som kjennetegner 4-2-1-familien vil aksellerere en demografisk kollaps i Kina.

Fra optimisme til pessimisme. En raskt aldrende befolkning vil stille den kinesiske regjeringen og aktørene i industri og næringsliv overfor enorme utfordringer. For myndighetene i Beijing handler det om penger. Et Kina som ikke tar vare på sine eldre vil møte mye motstand og fiendtlighet i et samfunn der konfutsianske idealer står sterkt. Kløften mellom stat og samfunn er allerede avgrunnsdyp mange steder. Myndighetene i Beijing er på jakt etter en ny sammensveisende ideologi, og finner den ofte i en sjåvinistisk nasjonalisme.

Den eneste måten å jevne ut riftene i samfunnet er å sørge for at alle får det bedre. Det forutsetter sterk økonomisk vekst. Men hvor skal arbeidskraften hentes fra? Det grånende Kina gjør at konkurransen om arbeidskraften har blitt knallhard. Det rammer ikke minst de mange utenlandske aktørene som har investert gigantiske summer i et land der billige arbeidere og tosifrede vekstprognoser ga skyhøye forventninger til fremtiden.

Problemet blir ikke mindre av at de som faktisk forlater universiteter og høyskoler ikke har den tekniske og språklige kompetansen som utenlandske storselskaper forlanger.

Klassisk produksjon. Der inderne fokuserer på spisskompetanseprodukter som IT og servicetjenester, har Kina bygget sitt økonomiske mirakel på klassisk industriproduksjon utført av billig arbeidskraft; tekstiler, stål, matvarer og medisiner. Men denne billige arbeidskraften er ikke billig lenger. Lønningene for «vanlige» arbeidere øker langt mer enn inflasjonen, og noen mellomledere og ingeniører kan plusse på lønna si med mellom tretti og femti prosent fra det ene året til det andre, sier Lai Kam-tong i Hong Kong Institute of Human Resource Management til det britiske tidsskriftet The Economist.

Der Kina engang eksporterte deflasjon på grunn av landets billige produkter, bidrar landet i dag til et globalt press på prisene oppover.

Mangelen på arbeidskraft kombinert med høye lønninger gjør at Kina har begynt å miste industriproduksjon til nye lavkostland. Skal Kina fullføre sitt mirakel, må landet i fremtiden satse mindre på arbeidsintensiv industri og mer på høyteknologiske produkter – som er akkurat det myndighetene i Beijing nå har varslet de vil gjøre.

Fortsatt kan kineserne melde om en vekst i brutto nasjonalprodukt på over ti prosent årlig. Ikke desto mindre vil Kina snart mangle den viktigste ressursen i et globalt marked: God tilgang på billige arbeidere. Det er et gedigent paradoks at den mannen som mente Kina måtte moderniseres, koste hva det koste ville, også var mannen bak Kinas altfor tomme krybber - nemlig Deng Xiaoping. Og det er et like stort paradoks at det samme kommunistpartiet som nå etterspør innovasjon og teknologi fortsatt setter stengsler for bruken av internett.

Innvandring til USA. For de nasjonalt bevisste kineserne er den demografiske trusselen i stor grad knyttet til et fall fra den økonomiske pidestallen. Lester Thurow, professor i ledelse og økonomi ved Massachusetts Institute of Technology, setter ord på misèren i International Herald Tribune:

«La oss si at den inflasjonsjusterte vekstraten for Kina vil være fire prosent i året det neste århundret; hvilket er mer enn noen stormakt har vokst i en hundreårsperiode. La oss videre si at USA har en vekst på rundt tre prosent, slik de har hatt de siste 15 årene. Hvis man projiserer disse veksttallene framover, så vil det inflasjonsjusterte bruttonasjonalproduktet utgjøre 40.000 dollar pr. kinesisk hode i 2100. For USA vil det være på 650.000 dollar pr. hode. Selv om Kina fortsatt skulle ha fire ganger så mange innbyggere som USA ved neste århundreskifte, vil de likevel ligge langt etter amerikanerne.»

Men, sier Thurow i en siste bittersøt reprimande av kinesiske ambisjoner: «På det tidspunktet vil Kinas befolkning allerede ha sunket i femti år, mens den amerikanske befolkningen vil ha doblet seg på grunn av innvandring.»

I vinter kom meldingen om at kommunistpartiet ville vurdere et gradvis skifte vekk fra ettbarnspolitikken. Men det er ikke dermed gitt at trenden med synkende fødselstall vil snu.