Illegitim valgvinner. Stillingskrigen i Abidjan – hvor tropper lojale mot Laurent Gbagbo barket sammen med Alassane Ouattaras styrker – markerte slutten på de fire måneder lange kampene i Elfenbenskysten. Etter en ladet, men hovedsakelig fredelig valgkamp, ble Ouattara først erklært som valgvinner av landets valgkommisjon etter presidentvalget i november. Men Grunnlovsdomstolen omgjorde valgresultatet og erklærte Gbagbo som vinner, etter at Gbagbos parti klaget inn resultatet med påstand om at det hadde vært omfattende valgfusk i de nordlige provinsene kontrollert av Ouattaras støttespillere. 

FN, som hadde bidratt til organiseringen og observasjon av valget, ga samtidig valgkommisjonen medhold og bekreftet at Ouattara hadde vunnet. Gbagbo avslo avgjørelsen og avla ed som president og innsatte seg selv for en ny femårsperiode.

The Economic Community of West African States (ECOWAS), Den afrikanske union og vestlige land nektet å gå med på dette. De anerkjente Ouattara som den lovlig valgte presidenten og anmodet Gbagbo om å gå av. Men Gbagbo nektet.

Frontene tilspisset seg mellom Gbagbo og Ouattara, og antall drepte økte.

Utenlandsk intervensjon. Så kom Frankrike, den tidligere kolonimakten, på banen med kraftige våpen – under FN-mandat. Gbagbo søkte en stund tilflukt i en bunkers mens hans tilhengere kapitulerte, og ble til slutt pågrepet. Hans avgang vil ikke kunne friskmelde landet fra den splittende nasjonalismen og den etniske politikken som har ødelagt Elfenbenskysten siden 1993. Ouattaras seier kan raskt bli en pyrrhosseier*.

I hvilken grad Ouattara vant valget på en legitim måte, har neppe noen betydning for de millioner av ivorianere som stemte på Gbagbo. De ser på Ouattara som Vestens kandidat. Den utenlandske militære intervensjonen vil hindre ham i å kunne kalle seg en demokrat. I stedet kan han bli sett som utfordreren som mistet troen på den demokratiske prosessen og skjøt seg inn i presidentpalasset. Hans vei til presidentembetet kan bli ansett som et militærkupp snarere enn en ekte seier ved valgurnene.

Ingen maktfordeling. Afrika er fullt av opposisjonsledere fra grasrota som er blitt fratatt valgseieren av gjenstridige makthavere. Bare se på Kenya og Zimbabwe. Utover de sedvanlige erklæringene av misnøye, har ingen av disse landene opplevd hardhendt intervensjon fra Vestens side.

Afrika er fullt av opposisjonsledere fra grasrota som er blitt fratatt valgseieren av gjenstridige makthavere.

Til tross for velgernes misnøye har hverken Kenyas Raila Odinga eller Zimbabwes Morgan Tsvangirai gått så langt som til væpnet opprør. De har holdt fast ved den demokratiske prosessen og har fortsatt å kjempe mot sine motstandere – de uforsonlige makthaverne – i rettssalen, i valg, med nye tellinger stemme for stemme, og med ordninger for maktfordeling.

Til sammenligning har partene i Elfenbenskysten kun investert minimalt med krefter i nytelling av stemmene eller i en maktfordeling som et skritt på vei mot en varig akseptabel løsning. Ouattara og hans vestlige støttespillere har i stedet vært ivrige i å vise frem sine militære våpenlagre. Det å benytte udemokratiske virkemidler for å innsette vinneren av et omstridt valg, er et paradoks i seg selv. For ikke å nevne at historien har bevist at det å ta makten med militære krefter sjelden fører til demokrati.

Fra opposisjon til posisjon. Det er ikke så lenge siden Gbagbo selv var i opposisjon. Han var historiker og tidligere universitetsprofessor, og kom inn på den politiske scenen på 70-tallet i opposisjon til daværende president Félix Houphouët-Boignys ettpartisystem.

Da Gbagbo inntok presidentkontoret i 2000, forventet ivorianere at den nye presidenten skulle vise større åpenhet og raskt bygge en nasjonalt forent stat, men ble snart skuffet. Allerede i 2002 brøt det ut uro. Opprørerne krevde at Gbagbo gikk av, og at det ble holdt nyvalg.

Han nektet. Krigen som fulgte, delte landet i to.

I dag er det verdenssamfunnet som har krevd at Gbagbo går av. I hans sted støttes Ouattara, en økonom som bygde en kometkarrière i Det internasjonale pengefondet (IMF) og i Den vestafrikanske sentralbanken. Som president, vil Ouattara ironisk nok stå i gjeld til sine internasjonale støttespillere, på bekostning av sine landsmenn. Fra presidentkontoret vil han måtte gjengjelde Frankrikes militære og politiske støtte.

Til syvende og sist kan denne innviklede situasjonen føre til at Elfenbenskystens vanlige innbyggere havner nederst på prioriteringslisten. I dette avgjørende øyeblikket trenger ivorianerne noen som kan lege landet like mye som landet trenger et visjonært lederskap.

Det som utspiller seg nå, garanterer ingen av delene.

En lengre versjon av denne artikkelen ble publisert i Newsweek 10. april 2011.

Hvem er en «ekte ivorianer»?

Migrasjon har endret den demografiske balansen i Elfenbenskysten i muslimers favør, og kristne i sør følte seg truet i en tid med høy arbeidsledighet og økonomisk krise.

Er dette en krig mellom det muslimske nord og det kristne sør?

«Dette er ikke en religionskonflikt, selv om Gbagbo delvis har forsøkt å spille på dette. Det stemmer at det bor flere kristne i sør og at brorparten i nord er muslimer, men det er ikke religion de slåss om. Konflikten handler dypest sett om hvem som er ivorianere, og retten til å være statsborger i landet», sier forskningssjef Morten Bøås ved forskningsstiftelsen FAFO.

Tre ganger tidligere er Ouattara nektet å stille til valg under påstanden av at besteforeldrene kom fra Burkina Faso, og at han derfor ikke er ekte ivorianer. Før presidentvalget i 2000 ble det innført en lov som sier at en person som har besteforeldre fra et annet land eller som har bodd i utlandet i løpet av de siste fem årene, ikke kunne bli president.

Alassane Ouattara bodde i Washington da han jobbet i IMF. Loven var trolig skreddersydd for å forhindre Ouattara i å delta i valget, men førte også til at store deler av den muslimske befolkningen nord i landet ble annenrangs borgere, da deres opphav ble trukket i tvil. Millioner av immigranter fra andre deler av Vest-Afrika ble rammet av en bølge fremmedfiendtlige angrep.

Migrasjonen hadde ført til en overvekt av muslimer, og de kristne i sør følte seg truet i et land med tøffe levevilkår. Outtara ble et symbol på de vanskelige tidene for migranter og muslimer. De hadde blitt utpekt til syndebukker i en populistisk anti-immigrasjonskampanje fra blant andre Laurent Gbagbo, som kom til makten i 2000 etter et valg arrangert av militærjuntaen, og som var preget av fusk.

«Konflikten dreier seg om en polarisering mellom ’ivorianere’ og fremmedarbeidere og deres etterkommere fra de omkringliggende land, særlig Burkina Faso. De sentrale politiske spørsmålene i den ivorianske krisen fra 90-tallet og utover, dreier seg om hvem det er som legitimt tilhører samfunnet, og om innbyggernes økonomiske og politiske rettigheter», sier Bøås.

Kilder: Aftenposten, NTB, Wikipedia, The Irish Times, Newsweek, Human Rights Watch