Beijing. Et par bussholdeplasser herfra, og de første høyblokkene kommer til syne. Men tettstedet Pi Cun, utenfor femte ringvei nordøst i Beijing, har enn så lenge et brakklandsbelte av jordbruk og småindustri mellom seg og den stadig voksende storbyen. I et trangt smug i det som tidligere var en landsby, deler familien Qiu ett rom. Den overbygde gangstien utenfor tjener som kjøkken, og lukten av brunkull siver inn gjennom utette dør- og vinduskarmer. På bordet midt i rommet er brødrene Zhi Kun og Zhi Sheng på ti og åtte år i gang med leksene.

«Før gikk guttene våre på den lokale migrantskolen», forteller moren Wu Jie mens hun byr på en kopp varmt vann. «Men nivået er mye høyere på den statlige skolen.»

For rundt 5000 yuan (i underkant av 5000 kr) i «sponsoravgift» har hun og ektemannen nå fått skrevet inn de to eldste barna der. Det er et stort løft for en familie som betaler 200–300 yuan i måneden i husleie. Men til høsten håper de å få plass på skolen til minstejenta også.

Halvparten av elevene ved den lokale statsdrevne skolen er barn av migrantarbeidere fra Pi Cun. Likevel preges skolehverdagen til innflytterbarna av mobbing fra lokale medelever og mindre oppmerksomhet og interesse fra lærerne – en hverdagserfaring de deler med mange av Beijings nærmere 500 000 migrantarbeiderbarn.

Sønnene må bite i seg litt av hvert på skolen forteller Wue Jie. «Men det er jo vårt valg å komme til byen», legger hun til, og røper raskt at forestillinger om sosial status og tilhørighet fortsatt er dypt rotfestet på begge sider av skillet mellom by og land i dagens Kina.

For myndighetene i Beijing hører ikke Wue Jie, ektemannen og barna til her i det hele tatt; det er «hjemme» i Jiangxi-provinsen i sør de har krav på offentlige tjenester, det er nemlig der de har sin hukou.

«Flytende» barn. Med systemet for husstandsregistrering (hukou) som ble innført på 1950-tallet, ville staten stabilisere balansen mellom by- og landbefolkning, og på den måten ha full kontroll på silingen av arbeidskraft til industrien. Samtidig ble tiltagende misnøye med planøkonomien i byene forsøkt nøytralisert ved at den urbane befolkningen ble forbeholdt en rekke forsynings- og velferdsgoder. Dette skulle føre til at det som i utgangspunktet var en administrativ merkelapp, ble en arvelig sosial identitet – og «landsbygd-hukou» ble i praksis en effektiv stopper for sosial mobilitet.

Fra en situasjon der bønder kunne bli arrestert ene og alene for å befinne seg i byen, ble bestemmelsene lettere reformert på slutten av 70-tallet. Befolkningen på landsbygda fikk søke arbeid i nærliggende småbyer, og avviklingen av matkupongsystemet gjorde også uoffisiell migrasjon til byene mulig. På 90-tallet fulgte en bølge av utdannede innflyttere til storbyene, før de mer ukvalifiserte «bondearbeiderne» gjorde sitt store inntog på 2000-tallet. Som en konsekvens har storbyene sør i landet de siste årene lempet noe på restriksjonene, men hovedstaden er blant dem som holder mest igjen.

Det er særlig barn av migrantarbeiderne som er ofre for denne politikken. «Her i Beijing virker det nesten som om myndig-hetene ikke vil at skolesituasjonen skal bli bedre», sier Ren Xingui på møterommet til den uavhengige organisasjonen Transition Centre. Først i 2003 fikk den første privatskolen for migrantbarn offentlig tillatelse til å drive undervisning i Beijing, og i dag er fortsatt halvparten av disse skolene i en juridisk gråsone. Samtidig er mange av de statlige skolene truet av nedleggelse fordi de, som en konsekvens av ettbarnspolitikken i byen, mangler lokale elever.

«I stedet for å åpne disse skolene på vanlig måte også for migrantbarn, lar man foreldrene deres betale sponsoravgift og sparer kommunen for utgifter», sier Xingui. Selv om innflytterne betaler skatt på lik linje med «hjemmehørende» byborgere, får de ikke ta del i de samme velferdsgodene.

I en nylig publisert undersøkelse har Ren Xingui gjennomgått utdanningstilbudet til barn av migrantarbeidere i Beijing og tre andre større byer i Kina: «Foreldre må ofte ut med 1000 yuan i semesteravgift pr. barn», sier han om de uoffisielle migrantarbeiderskolene der undervisning og materiell ofte holder svært lavt nivå. Men for de private eierne er det ofte god butikk: «På en skole med 1000 elever sitter de fort igjen med én million yuan i året – i ren profitt», sier Xingui.

Mange av migrantskolene fungerer strengt tatt som et oppbevaringssted for barn av foreldre som jobber lange dager. Lærerne er som regel svært underkvalifisert: «Folk som den ene dagen er grønnsaksselgere på markedet, kan den neste stå foran en skoleklasse», sier samfunnsforskeren.

Situasjonen for migrantbarna på de offentlige skolene er bedre, men det er stadig et A-lag og et B-lag. Inngangsbilletten til en statlig utdannelse, «sponsoravgiften», kan fort overstige 10 000 yuan på en skole med godt rykte. I et land hvor årlig disponibel inntekt i en gjennomsnittlig byhusholdning er 17 000 yuan (på landet 5000 yuan), er denne engangsavgiften uoverkommelig høy.

Men andre modeller finnes. Migrantarbeiderskolene i Shanghai mottar for eksempel driftsstøtte fra myndighetene og er gratis for elevene. Det som tvinger seg frem, er en mer sosialt akseptabel politikk på nasjonalt nivå, for stadig flere migrantarbeidere tar med seg barna til byene. Antallet «flytende» barn i Kina er nå oppe i 20 millioner.

«Denne måten å snakke om dem på, er latterlig», understreker Ren Xingui og trekker oppgitt på skuldrene. «Mange av dem har jo bodd i byen hele livet.»

Dårlig helsetilbud. I 2010 hadde den kinesiske staten 600 milliarder yuan i trygdeutgifter, noe som tilsvarer knappe 2 prosent av BNP. Til sammenligning brukte staten samme år 514 milliarder til særlige overvåkings- og sikkerhetstiltak – eller «opprettholdelse av sosial stabilitet». Xinguis kollega Fred Yang ved Transition Center har undersøkt kinesiske trygdeordninger og migrantarbeidernes helsesituasjon. Noen provinser tilbyr allerede helseforsikringer for «sine» migranter, slik at de kan ta imot behandling på sykehus i Beijing og få refundert deler av utgiftene. Men mange klarer ikke å bære egenkostnaden for behandlingen, og over halvparten av migrantarbeiderne i Beijing unnlater derfor å oppsøke sykehus ved behov, ifølge Transition Center. 

«Det vi ser, er at rettigheter er direkte knyttet til sosial status», sier Yang og viser til at også ordningene for alderstrygd slår skjevt ut for «bondearbeiderne»: Alle over 60 med landsbygdtilhørighet får i utgangspunktet 55 yuan i måneden av staten. «Noen steder er det mer, men i fattige og korrupte regioner er det mindre», sier trygdeforskeren. Disse menneskene tvinges ikke bare ut av byene. De er i praksis henvist til familienettverk på opprinnelsesstedet for å klare seg, selv om de har betalt skatt hele livet. En annen løs maske i migrantarbeidernes sosiale sikkerhetsnett, er fraværet av erstatning ved kronisk uførhet på grunn av arbeidsmiljøskader.

«Bortsett fra der det er snakk om dødsfall, vil arbeidsgiver som oftest ikke betale noen verdens ting», konstaterer Yang. «Derfor ser vi stadig flere rettssaker.»

Tilgang på rettshjelp. De fleste av dem er det Tong Lihua og kollegene hans som tar seg av. Siden 2005 har Beijing-senteret for rettshjelp og forskning ført mer enn 100 000 saker, og drevet inn over 240 millioner yuan til godt over 300 000 migrantarbeidere. «I starten handlet det i all hovedsak om arbeidsgivere som nektet å utbetale lønn», sier han. Nå er det arbeidsmiljø- og erstatningssaker som dominerer. Med 13 søsterorganisasjoner og 180 ansatte i og utenfor Beijing, og med støtte både fra staten og utenlandske organisasjoner, har senteret vært avgjørende for å skape en økt bevissthet om juridiske rettigheter blant Kinas arbeidsmigranter. Nettbaserte tjenester, oppsøkende virksomhet og drahjelp fra mediene har vært med på å endre en situasjon der migrantarbeidere kunne sjaltes og valtes med etter arbeids-giveres forgodtbefinnende.

«Situasjonen er blitt mye bedre bare de siste årene», sier advokaten og forteller at særlig de unge migrantarbeiderne stiller krav. Loven om arbeidskontrakt fra 2008 har hatt mye å si: «Hvis ikke arbeidsgiver tilbyr kontrakt etter en måned, må han betale arbeidstager dobbel lønn», forklarer Tong Lihua. «Og det vet folk.»

Men migrantarbeidere figurerer ikke bare i arbeidstvistsaker. «I de fleste straffesakene her i landet er det migranter som står i tiltaleboksen», sier Tong, og etterlyser en egen rettshjelpstjeneste for denne gruppen. «Hvilke forklaringer skjuler seg bak disse tallene? Og hvordan kan vi verne om de tiltaltes rettigheter?» spør advokaten, som i disse dager legger frem en ny rapport basert på over 100 saker, de fleste av dem med unge lovbrytere. I de kinesiske statistikkene over ungdomskriminalitet er barn av migrantarbeidere markant overrepresentert.

Ny klassebevissthet? I et avlangt lokale uten oppvarming, godt bortgjemt i utkanten av tettstedet Pi Cun, forteller plakater, gjenstander og bilder historien om bøndenes bevegelse fra landbrukskooperativene under Mao til de privateide fabrikkene under kapitalismen. Det er historien om de hundretalls millionene som siden 1980-tallet har tatt seg fra landsbygda inn til byene. Det er først og fremst en fortelling om diskriminering, yrkesskader og protester, men det er også en fortelling om fremskritt og bevisstgjøring: fra de første frivillige organisasjonene som vokste frem på midten av 1990-tallet, til streiker og andre aksjonsformer, noe som er blitt stadig mer vanlig de siste par årene.

«Vi vil at migrantarbeiderne skal bli klar over sin egen situasjon, slik at de selv kan forbedre den i fremtiden», forklarer museumsansvarlig Hao Zhixi om motivasjonen for utstillingen.

«Men vi ønsker ikke å dyrke frem en spesiell identitet, for det kan skape konflikt mellom forskjellige grupper i samfunnet», passer han på å legge til.

I det smale, men fyldige biblioteket som utgjør et forværelse til museet, treffer vi den lokale musikeren Sun Heng. Sammen med en gjeng artister som kaller seg De nye arbeidernes kunstnergruppe, har han allerede turnert mange storbyer i Kina og holdt gratiskonserter rundt om på fabrikker og byggeplasser.

«Byen byr frem illusjoner som pengespill og idolkonkurranser / den byr frem begjær i lekre innpakninger / den byr oss frem som billige og holdbare forbruksvarer», synger ensemblet. «Tro ikke at verden vil forbli slik / Tro ikke at de fattige kan avskrives så lett / Tro ikke at triksene deres kan lure oss / All falskhet og urettferdighet skal fordrives.»

Det er inntekter fra platesalget og støtte fra en Hongkong-organisasjon, som har gjort det mulig for Heng og kollegene å starte det første uavhengige museet i Kina som forteller migrantarbeidernes historie. «Det er en ny arbeiderklasse under utvikling, og den vil gi et viktig bidrag til Kina og til verden», sier Heng. Han er rask med å fastslå at den offisielle fagbevegelsen på ingen måte representerer arbeiderne. Som den gryende britiske arbeiderklassen på 1800-tallet, vektlegger Heng selvorganisering, opplæring og bevisstgjøring.

«Uten vår kultur har vi ikke en historie, uten vår historie har vi ikke en fremtid», sier han og viser til organisasjonens slagord som står skrevet over inngangen til museet.

På vei ut til Pi Cun kunne vi observere det som nå er et daglig skue i Kina: en samling arbeidere innringet av et stort politi-oppbud. Antallet arbeidskonflikter har skutt i været de siste årene, og bondearbeiderne er blitt stadig mer bevisst sine rettigheter. De utgjør nå den viktigste sosiale pressgruppen i det urbane Kina. Til tross for at Sun Heng er en kjent frontfigur, vil han på ingen måte bli sett på som leder for en bevegelse. Her står kulturbæreren, aktivisten og tekstforfatteren foran den usynlige linjen i sanden: All organisering av politisk liv utenfor Kommunistpartiet er strengt forbudt.

«Hvis det finnes en bevegelse, så er vi en del av den», er alt han vil si.

Kilder: Chinese Academy of Social Sciences, China Labour Bulletin, Transition Center, Kinas nasjonale statistikkbyrå.