• Falske dokumenter På utvalgte steder i Haidian-distriktet, hvor det bor mange studenter, er omsetning av falske attester og vitnemål omfattende. Falsknerne hyrer gjerne migrantkvinner med spedbarn, fordi politiet da gjerne ser en annen vei. De vet ...

Kinas migranter inntar litteraturen.

Kinas migranter inntar litteraturen.

Fra utgave: 6 / juni 2012

Med den store migrasjonsbølgen til storbyene på 2000-tallet, er mange kinesere blitt drevet inn i en omfattende forfalskningsvirksomhet. Forfatteren Xu Zechen gir et innblikk i deres verden.

Beijing. Kaster man et blikk på asfalten når man går gjennom Beijings gater, blir man umiddelbart slått av alle telefonnumrene som enten er sprayet rett på asfalten eller står skrevet på små klistremerker. Ofte er det bare et nummer, andre ganger står det en liten tekst over tallene: «Stempler, maskinlagde kvitteringer, attester.» Denne kontaktinformasjonen er inngangen til Beijings parallelle virkelighet.

«Vanligvis er hele bakken her dekket med små annonser», sier forfatteren Xu Zechen på en smal gangbro over en av hovedveiene gjennom det nordlige Haidian-distriktet. «Men det er partikongress denne uken, så myndighetene har forsøkt å fjerne så mye som mulig.»

Forsøket på å vaske vekk det som offisielt kalles «byens flass», synes likevel ikke å påvirke aktiviteten på det illegale markedet. På et hjørne 50 meter fra gangbroen står to kvinner og holder på hvert sitt barn. «De selger definitivt falske papirer», sier Zechen. «Mødre har nå tatt over hele markedet. Politiet vet ganske enkelt ikke hva de skal gjøre med barna, så de lar dem være i fred.»

Dette er Xu Zechens litterære univers. Han bor i en sliten høyblokk fra 1980-tallet som stiger opp rett bak gangbroen, og har dermed vindusplass til et av Beijings mest aktive markeder for illegale papirer. Haidian er et populært boligområde for mange av byens universitetsstudenter, så etterspørselen er særlig stor etter falske vitnemål. Noen har droppet ut og velger å gå for den lettvinte løsningen, mens andre rett og slett er fanget av systemet: For å kunne presentere gode ansettelsestall for uteksaminerte studenter til myndighetene, nekter visstnok enkelte universiteter å utstede vitnemål før en student har funnet seg en jobb. Men for å få seg en jobb, må studentene selvsagt vise frem et vitnemål til potensielle arbeidsgivere. Paradokset løses ved at elevene skaffer seg falske papirer, eller en fiktiv arbeidsgiver, fra en av de mange tusen tilbyderne som reklamerer overalt i byen. På den måten blir alle fornøyde, og falskneriet blir en institusjonalisert del av systemet.

Det er stort sett migranter som nå står for disse tjenestene. Virksomheten tok virkelig av på begynnelsen av 2000-tallet, da migrasjonen til storbyene ble et betydelig fenomen. «Det var på den tiden de to ordene nongmin og gong ble slått sammen for å betegne folk som forlot landsbyen og dro til byene for å arbeide», sier Zechen. Den lettere paradoksale figuren «bondearbeideren» gjorde dermed sin inntreden på Kinas sosiale scene, med et eget navn og et eget sett med sosiale problemer. Snart ble nongmingong også en sentral karakter i litteraturen.

For Zechen falt det helt naturlig. «Jeg kjente en del mennesker som jobbet i bransjen for falske identifikasjonspapirer, det var derfor jeg valgte det perspektivet», forklarer han. «Jeg må vel kunne sies å være en av Kinas fremste eksperter på området.»

Mellom by og land. Det er stadig en stor tilstrømning av migrantarbeidere til Haidian-distriktet. «Jeg har ikke lenger noen idé om hvem naboene mine er», sier Zechen. «Folk leier ikke et rom, men en seng. Det kan være fem eller seks personer pr. rom, og ingen vet hvem de er eller hva de driver med.»

«Jeg har ikke lenger noen idé om hvem naboene mine er. Folk leier ikke et rom, men en seng. Det kan være fem eller seks personer pr. rom, og ingen vet hvem de er eller hva de driver med.»

Det er i et slikt etablissement at Dunhuang, hovedpersonen i Zechens roman «I løpefart gjennom Beijing» (foreløpig kun utgitt på tysk), finner seg en seng etter å ha sluppet ut av fengsel. Han har sittet inne for ulovlig salg av DVD-kopier og er snart tilbake i sitt gamle yrke.

«Her kan man drive rundt et helt liv og ikke få til noe som helst», konkluderer Dunhuang. Hans blikk på storbyen er sårbart og melankolsk. I en scene oppsøker han en av gatefrisørene som stadig utgjør en liten rest av det tradisjonelle landsbylivet. Han barberer skallen og slår vann over den blanke issen for å bringe tilbake noe av renheten og trygghetsfølelsen fra barndomsdagene på landsbygda.

«Særlig kvinnene tenker at de bare er her en kort tid for å tjene penger», forteller Zechen mens vi vandrer langs en av gatene der Dunhuang i romanen driver hvileløst rundt på jakt etter lykken. «De vil hjem til foreldrene og landsbyen for å stifte familie.» Dunhuang møter en av disse kvinnene, Kuang Xia, som med sine tradisjonelle verdier øver stor emosjonell tiltrekningskraft på ham. Etter hvert møter han også Qibao, en tøff lykkejeger som ham selv, som snart viser seg å være en prostituert. I drift mellom disse to polene trekkes Dunhuang rundt og rundt i Beijings sandhvirvler.

Migrantarbeidernes identitet befinner seg et sted midt imellom by og land. «Ordet man gjerne bruker om dem er floating people», sier Zechen. Siden de ikke har status som fullverdige borgere av Beijing, men ifølge Kinas registreringssystem må forholde seg til landsbyen de kommer fra, får de hverken tilgang på gratis helsetjenester, trygd eller skolegang for barna. Selv om denne diskrimineringen ikke åpent tematiseres i Zechens roman, er dette den underliggende sosiale virkeligheten som stadig speiles i karakterenes psykiske og materielle utrygghet.

Store forskjeller. Arbeideren var som kjent den idealiserte marxist-leninistiske figuren som aldri helt slo til som revolusjonær helt i Kina. Etter kommunistenes feilslåtte forsøk på å starte revolusjon i storbyene, innså Mao til slutt at det var bonden som måtte stå for omveltningen av samfunnet, og baserte sin makt i partiet på denne tillempningen av det kommunistiske tankegodset. Med kapitalismen har man lykkes med å spleise de to figurene sammen i form av «bondearbeideren», og resultatet er en ofte rettsløs arbeidsmaur som mer enn noen gang tidligere ligner på en ekte klassekriger. Men om Zechens migrantarbeider er sosialt utsatt, oppviser romanen få tegn til opprør. Distansen opp til makteliten kommenteres, men det er ikke snakk om å skrive frem en ny klassebevissthet.

Det enorme gapet mellom by og land er likevel en klar kampsak. «På steder der urbaniseringen har en lang historie, føles det kanskje ikke som om man beveger seg mellom to forskjellige verdener», sier Zechen. «Men når folk kommer inn fra landsbygda til byene i Kina, er de vettskremte. Det er som å komme til en annen planet. De syr pengene sine inn i underbuksen, for de ser så mange skumle folk rundt seg. Alle er blitt brukket opp i enkeltindivider, det er ingen fornemmelse av fellesskap. Forskjellen mellom de fattigste områdene i Kina og livet i storbyen er så stor at det nærmest er umulig å ta det innover seg.»

«Forskjellen mellom de fattigste områdene i Kina og livet i storbyen er så stor at det nærmest er umulig å ta det innover seg.»

De siste par årene har den litterære debatten i det veletablerte tidsskriftet Folkets litteratur vært dominert av urbaniseringsproblematikk. Zechen, som selv er en av redaktørene, benytter bevisst litterær realisme som et redskap for å undersøke den nye virkeligheten. Men hvor langt kan han gå?

«Urbaniseringen og dens problemer er noe regjeringen selv snakker mye om», sier han. «Det er ikke noe de forsøker å skjule eller late som ikke er der.» Men da «I løpefart gjennom Beijing» ble nominert til en av Kinas mest prestisjetunge litteratur-priser, Lu Xun-prisen, ble Zechen fortalt at han ikke ville vinne siden han skrev om folk som selger falske ID-kort og pirat-DVD-er. «Du kan skrive om det du vil, men da må du være forberedt på å ofre enkelte ting», sier Zechen.

«Regjeringen liker ikke at du holder samfunnets mindre pene sider opp for inspeksjon. Du blir ikke sensurert eller satt i fengsel, men folk i systemet gjør deg ingen tjenester.»