• Høytsvevende I Henan-provinsen ligger flere titall kung fu-skoler med knallhard disiplin. Foto: AFP/SCANPIX

Om munker og pandaer.

Om munker og pandaer.

Fra utgave: 7 / juli og august 2011

Andre omgang av «Kung Fu Panda» er sluppet løs på verden. Fra Hong Kong og Kina kommer filmen «The New Shaolin Temple». Kinesiske kampsportteknikker har fått en ny renessanse, og denne gang med statens fulle velsignelse.

Kampsport ble forretningsidé. Den indiske buddhistmunken Bodhidharma skal ha vært en meget kjedelig mann, så kjedelig at elevene hans falt i søvn.

For å sprite opp stemningen, startet Bodhidharma med fysisk trening og skapte dermed munker som hadde en aldeles utrolig evne til å kontrollere kroppen sin.

Det var for ca. 1500 år siden. Stedet var Shaolin-tempelet i den kinesiske provinsen Henan, som fortsatt regnes for å være arnestedet for kinesisk kung fu – eller wushu.*

Historien er nok ikke sann. Eller for å være mer nøyaktig; det er ikke sant at det var Bodhidharma som lærte kineserne om kampkunster. De kinesiske selvforsvarsteknikkene er antagelig flere tusen år gamle, og ble brukt av blant andre munker for å forsvare klostrene mot angrep utenfra.

De kinesiske selvforsvarsteknikkene ble brukt av blant andre munker for å forsvare klostrene mot angrep utenfra.

Ett av disse klostrene var Shaolin, som var blitt oppført mot slutten av 400-tallet e.Kr. av keiser Xiaowen fra det nordlige Wei-dynastiet. I dag forteller steintavlene som er reist utenfor klosteret, om munker som både styrtet og forsvarte despoter, ble innrullert i hæren og forsvarte landet mot utenlandske inntrengere. Historien om Bodhidharma ble antagelig funnet opp, eller i det minste utbrodert, i et forsøk på å skaffe seg religiøs legitimitet for all denne krigerske aktiviteten.

I dag er det lite ved Shaolin som minner om fortidens patina. Kinesiske kampteknikker er forlengst blitt eksportvare og millionindustri, og tempelet er blitt et forretningsimperium med et titall underentrepriser rundt omkring i verden.

Kontemplativ illusjon. Men munkene er fortsatt på plass. Ifølge dagens abbed og gründer av det kommersielle Shaolin foregår det like mye meditasjon og tradisjonell kampsport ved klosteret nå som det alltid har gjort. Men den 45-årige Shi Yongxin har også åpnet klosteret for turister, regissører og produsenter. Munker selger såpe og parfyme til alle som kommer, og tempelets ikke-religiøse pengemenn vandrer rundt i munkekapper for å skape en illusjon av kontemplativ atmosfære.

Det har ført til beinhard kritikk fra miljøer som vil bevare verdigheten i kampsporten. Men abbeden får også ros for å trekke kung fu ut av den nasjonale glemselen.

Det var nemlig lite i 1989 som tydet på at tradisjonelle kampteknikker hadde noen stor fremtid i landet som nå er en moderne markedsgigant av stål og glass.

I 1928 hadde Shaolin brent ned til grunnen etter at en krigsherre satte fyr på tempelet. Tyve år etter ble buddhismen bannlyst av Mao, og under kulturrevolusjonen på 1960-tallet ble munkene pisket og paradert gjennom gatene mens rødegardister renset klosteret for alt buddhistisk materiale. To tiår etter var det bare elleve giktbrudne buddhistiske munker igjen i Shaolin, som til overmål stadig ble trakassert av myndighetene.

At kung fu i det hele tatt overlevde, skyldtes to gedigne paradokser. Det var nemlig de samme indre stridighetene som brakte periodevis destruksjon av tempelet som også spredte de kinesiske kampteknikkene – først ved at munker flyktet fra Shaolin og tok kunnskapen med seg til andre provinser. Og dernest ved at munker flyktet fra Kina og tok den med seg til resten av verden under kulturrevolusjonen.

Og så kom Bruce Lee.

Kung fu i Hollywood-versjon. De såkalte kung fu-filmene ble strålende kassasuksesser i Europa og USA på 1970-tallet, med «Enter the Dragon» som en av de største. Bruce Lee var skreddersydd til disse rollene, siden han var født i San Francisco og oppvokst i Hong Kong.

Men han var bare én av flere. I Asia var det for eksempel skuespilleren og munken Jet Li som fra 1980-tallet brakte kung fu ut til folket, gjennom flere titall filmer, blant dem «Shaolin Temple» (1982) og «Fist of Legend» (1994). Alt dette var bare forspillet til det som skulle komme.

De siste årene har kung fu-forkynnelsen tatt form av Hollywood-filmer, TV-serier og videospill. I 2006 kastet endog «The Simpsons» seg på, i episoden «Goo Goo Gai Pan» der familien besøker det berømte tempelet, samtidig som de ironiserer over opprøret på Tiananmen-plassen og formann Mao.

Det var dråpen for mye for kinesiske myndigheter, som nektet å vise episoden. Men det var ikke på grunn av Shaolin-referansen.

I dag har kinesiske myndigheter gjort kung fu til kulturell eksportvare. Kina velger seg en revidert fortid i søket etter en ny nasjonal identitet, og gamle kampteknikker er like velegnet som landets store filosof Confucius. Shaolin er lagt under statlig kontroll, og abbeden demonstrerer Beijings milde nådegaver ved å kjøre rundt i en skinnende luksusbil og bære en drakt der gulltrådbroderiet er verdt 5000 dollar.

Det skjer i regi av det samme regimet som sendte rødegardistene mot klosteret på 1960-tallet. Men det som står igjen av kung fu har lite til felles med opprinnelsen.

Mange av fortidens munker kom fra de militæres rekker, og var soldater for eller imot dynastiene. Kampteknikkene var alltid båret oppe av en toleddet filosofi der både ånd og kropp skulle dyrkes.

For millioner av unge kinesere anno 2011 handler kung fu mer om spenning, kroppskontroll og en mulig karrière.

Men renessanse er det nå likevel, i regi av et kloster som var uten fremtid for bare noen tiår siden.