• Massedemonstrasjon Kinas nasjonaldag, 1. oktober, på Tiananmen, Den himmelske freds plass, foran inngangen til Den forbudte by, under Kulturrevolusjonen på slutten av 1960-tallet. I Kinas politbyrå i dag, er ti av de 25 medlemmene en del av partia...

Kulturrevolusjonens offer.

Kulturrevolusjonens offer.

Fra utgave: 7 / juli og august 2012

Én mishandlet sin egen far, én ble forvist til en grotte, én mistet sin familie og vil starte krig. De er Kinas ledere. 46 år etter starten på Kulturrevolusjonen fortsetter Kinas neddyssede traumer å prege supermakten og dens lukkede politikk.

Shanghai. Da Bo Xilai ble avskjediget fra Kinas politbyrå i april, kom statsminister Wen Jiabao med følgende advarsel: «Kina må gjennomføre politiske reformer for ikke å risikere en ny kulturrevolusjon». For omverdenen hørtes uttalelsen hysterisk ut. Kina er i dag verdens neste rikeste land, styrt av et kommunistparti hvis evne til å ta raske beslutninger er gjenstand for misunnelse fra vestlige demokratier.

De som besøker Beijings og Shanghais glansede skyskraperlandskap, ser ingen spor etter Kulturrevolusjonens kaos og de minst en halv million dødsofre den krevet i perioden 1966 til 1976. Ikke engang det gigantiske, nye nasjonalmuseet ved Den himmelske freds plass i Beijing tar for seg temaet.

«Denne utstillingen handler om Kinas positive fremskritt, så det passet ikke inn», sier en av de kvinnelige guidene. I takt med aldringen av de tidligere rødegardistene, har Kulturrevolusjonen fått et nostalgisk skimmer over seg. Mange ser tilbake på tiåret som en periode med ideologisk renhet sammenlignet med dagens korrupte markedsleninisme.

Den røde eliten. Ingen drev Mao-nostalgien lengre enn Bo Xilai. Inntil nylig var han partisekretær i megabyen Chongqing. Under kommunistpartiets 90-årsfeiring i 2011, organiserte Bo 100 000 chongqingere til å synge hyllestsanger til partiet. Han masse-sms'et Mao-sitater til folket.

Flere psykologiske avhandlinger kunne nok ha vært skrevet om Bo Xilais drivkraft. Som 17-åring tilhørte han den første gruppen av rødegardister. Som sønn av geriljalederen og Folkerepublikkens første finansminister Bo Yibo, vokste han opp som del av den utvalgte røde eliten.

Da Mao i 1966 ba dem om å gjøre revolusjon, var de ikke sene med å svare. De første rødegardistene kom fra eliteskoler, og mange var, som Bo Xilai, barn av lederskapet. De vokste opp i en kultur som hyllet vold, klassekamp og de gamles fortellinger fra borgerkrigen. Da undervisningen opphørte, tok mobben bestående av barn og ungdom over.

De vokste opp i en kultur som hyllet vold, klassekamp og de gamles fortellinger fra borgerkrigen. Da undervisningen opphørte, tok mobben bestående av barn og ungdom over.

Nå, plutselig – fri fra foreldre og autoriteter – kunne de angripe klassefiender, «svarte elementer», plyndre hjemmene deres, slå lærerne sine, brenne templer, og til og med slepe landets politiske ledelse ut av kontorene.

Satte barna opp mot foreldrene. Kina ble dratt ned i en versjon av «Fluenes herre» som ikke så sin avslutning før Maos død i 1976. Bo Xilais foreldre var blant de første ofrene. Bo Yibo ble pågrepet og slept rundt på ulike såkalte kritikkmøter, der han ble ydmyket og mishandlet.

Slik mintes Bo Yibo møtet med sønnen under et kritikkmøte i 1967:

«Til og med min egen sønn, lille Xilai, slo meg nesten ihjel (på kritikkmøtet). Han sparket meg og knakk tre av ribbena mine, mens jeg lå på bakken. Da jeg så ham stå der – ond, uten medfølelse for sin egen far – tenkte jeg: Den gutten har alle forutsetninger for å bli en fremtidig leder i vårt parti!»

Sitatet er hentet fra et intervju med Bo Yibo i 1983, gjengitt i en bok om Kulturrevolusjonen, skrevet av Yang Guang.

Historieskrivingen er motstridende, og mange ulike krefter har interesse av å forvrenge sannheten. Men om Bo Xilai mishandlet sin far som beskrevet over, så var han langt fra alene om en slik erfaring. Barn ble oppmuntret til å «trekke en linje» og å angripe foreldre og politisk tvilsomme slektninger. 

For Kulturrevolusjonen var ikke bare en maktkamp. Det var bokstavelig talt en revolusjon mot den kinesiske kulturen, som kommunistpartiet alltid hadde sett som et hinder for utvikling.

Konseptet Xiao – barns ærbødige innstilling overfor foreldrene – er en av de mest sentrale verdiene i den gamle, konfutsianske kulturen. Gjennom metoder som å sette barn opp mot sine foreldre, ble grunnleggende etikk og moral i samfunnet revet ned, noe som mange kinesere klager over at samfunnet fortsatt lider under i dag.

Marskalk Ye Jianyings datter har skrevet en selvbiografi der hun forteller hvordan hun forrådte sin far. Statslederen Liu Shaoqi ble fordømt av barn fra et tidligere ekteskap.

Andre kunne lite annet enn passivt akseptere at deres foreldre ble brutalt fornedret. En av dem var Xi Jinping – mannen de fleste spår vil ta over som president ved partikongressen til høsten. Også Xis far, Xi Zhongxun, var en partitopp, men ble ydmyket på kritikkmøtene og kastet i fengsel.

Maos svik. Med tiden spredde Kulturrevolusjonen seg til arbeidere og bønder. Nå var det ikke lenger rødegardister som sto mot hverandre, men en rekke ulike rebellgrupper og offisielt utkommanderte lojalistiske grupper – som alle hevdet at akkurat de var mest maoistisk.

I 1967 hadde Mao hisset opp til en – som han selv fornøyd uttrykte det – «fullskala borgerkrig» i Kina. Ikke før hadde de tidlige rødegardistene oppfylt Maos hensikt – på nytt å gi ham et totalt grep om makten – så svek han dem.

Bo Xilai ble plassert i fangeleir i fem år, der han arbeidet barføtt i dyp leire. Han sa senere, ifølge The New York Times, at hans føtter ble så råtne at biter av kjøtt falt av. Mens han satt inne, ble moren hans enten myrdet eller døde som følge av forfølgelsene. Også Xilais søsken havnet i fengsel i denne perioden. I 1967 hadde Mao hisset opp til fullskala borgerkrig i Kina. Mao var igjen den udiskutable herskeren i partiet. Rødegardistene hadde dermed utspilt sin rolle, samtidig som økonomien var i fritt fall. For å forhindre anarki, ble derfor ungdom sendt ut på landbygda for å lære av bøndene. Fra 1968 og syv år fremover flyttet 12 millioner byungdommer ut på landet.

Kinas partitopp Xi Jinping var 15 år da han i 1968 måtte forlate sitt striglede hjem i Beijing og bo i en grotte i den fattige Shaanxi-provinsen.

Krigshisserens tragiske bakgrunn. Xi Jinping er barndomsvenn med en av Kinas mest kjente topp-militære: General Liu Yuan. Liu er eneste overlevende sønn av Kulturrevolusjonens mest kjente offer: Folkerepublikkens president fra 1959 til 1968, Liu Shaoqi. Han hadde vært Maos nære medarbeider siden 1930-tallet. I 20 år var Liu betraktet som Maos selvsagte etterfølger som partileder. I stedet skulle Liu Shaoqi dø i 1969, forlatt i en kald fengselscelle, naken og tilgriset av sitt eget spy og avføring. (Liu ble posthumt rehabilitert av Deng Xiaopings regjering i 1980, og gitt en statlig begravelse.)

I 20 år var Liu betraktet som Maos selvsagte etterfølger som partileder. I stedet skulle Liu Shaoqi dø i 1969, forlatt i en kald fengselscelle, naken og tilgriset av sitt eget spy og avføring.

Ironisk nok var det Liu Shaoqis hyllest av Maos tenkning under partikongressen i 1945 som hadde markert begynnelsen på personkulten av Mao.

Av Liu Yuans brødre ble én myrdet, mens en annen ble psykisk syk. Moren, Wang Guangmei, satt ti år i fengsel. I standardverket «Mao’s last revolution» av Roderick MacFarquahar og Michael Schoenhals, finnes hjerteskjærende bilder av hvordan Wang Guangmei ble ydmyket og tvunget til å paradere av rødegardistene ved Tsinghua-universitetet i Beijing.

I dag er altså sønnen hennes, Liu Yuan, en kinesisk toppgeneral – og krigshisser. Han har uttrykt sympati for Osama bin Laden og gjort seg kjent for uttrykk som «Mennesker kan ikke overleve uten å drepe!»

Han kunne like gjerne ha sitert Maos «Jo flere du dreper, desto mer revolusjonær er du!» Liu Yuan vil, som mange andre, at det kinesiske folk skal gjenoppdage sin «krigerånd». I vår har han i kinesisk presse oppfordret til krig mot Filippinene med rot i Kinas krav på nesten hele Sør-Kinahavet frem til kysten av Filippinene.

Liu Yan har vært omtalt som et mulig navn for den sentrale militærkommisjonen, som styrer Kinas armé. Hans oppfatninger har mange tilhengere i partiet og i deler av samfunnet. For Kina har aldri tatt noe oppgjør med Kulturrevolusjonen eller dens ideologi bestående av konspirasjoner og oss-mot-dem-tenkning.

Kina har aldri tatt noe oppgjør med Kulturrevolusjonen eller dens ideologi bestående av konspirasjoner og oss-mot-dem-tenkning.

Etter Kulturrevolusjonen var partiet sentalt i arbeidet med å komme videre. Altfor mange av dem hadde, som Bo Xilai, vært både offer og deltager og dermed for involvert til å ville pirke borti sårene.

En suicidalt modig arbeider, Shi Yunfeng, våget å skrive et åpent brev der han krevet en form for sannhetskommisjon for Kulturrevolusjonen. Shi ble skutt i 1976, neddopet og med leppene gjensydd, angivelig for at han ikke skulle kunne forvirre sine bødler ved å rope noen revolusjonære slagord, som for eksempel «Lenge leve ordfører Mao».

Redselen for kaos. Når det passer dem, så har likevel partiet i sin historieskriving erkjent at Kulturrevolusjonen var en katastrofe. Men de tilpasser budskapet slik at det eneste som står mellom Kina og nytt kaos, er kommunistpartiet. Ifølge dem var Kulturrevolusjonen et resultat av et skjødesløst demokratieksperiment. Preget av sine traumatiske opplevelser, har lederne i over 30 år avdekket en hysterisk redsel for ustabilitet. Hvert minste tilløp til opposisjon blir knust.

Bo Yibo, Bo Xilais far, var med og beordret stridsvognene inn på Den himmelske freds plass i 1989. Partiet og folket kastet utopiene på skraphaugen og de ble erstattet av en pragmatisme som iblant fremstår som kynisk. Etter Maos død i 1976, var Kulturrevolusjonen definitivt over. Den gamle eliten, som hadde blitt styrtet ved Kulturrevolusjonens begynnelse, tok igjen over roret. Deng Xiaoping lyktes i å manøvrere seg til makten og lansere sin økonomiske reformpolitkk. Bo Yibo kom tilbake til politbyået i 1979.

I en lang, offentlig prosess ble «Firerbanden» dømt i 1981. Maos omdømme ble rehabilitert med påstand om at hans livsgjerning tross alt var overveiende positiv. De mest begavede av partitoppenes barn lyktes, som Bo Xilai i 1978, å komme inn på de gjenoppstartede universitetene. Overlevende og deres barn har siden utgjort stammen i landets ledelse. I politbyrået er ti av de 25 medlemmene en del av partiadelen, med foreldre blant revolusjonsveteranene. Frem til april var Bo Xilai en av disse ti.

Utdannet i Mao-dyrking. Med solid utdannelse i kyniske maktkamper, kunne Bo Xilai gjøre rask karrière i partiet, akkurat som faren forutså den dagen på kritikkmøtet. Mellom 2004 og 2007 var Bo Xilai handelsminister. Han gjorde seg populær blant vestlige næringslivsfolk og ble med sitt sjarmerende vesen og flytende engelsk, omtalt som et eksempel på «en ny type kinesisk politiker».

«Jeg finner det fornøyelig at Bo ble betraktet som en vestlig politiker. Bo er et produkt av Kinas politiske system», skriver Xujun Eberlein, forfatter og blogger. «Bos utdannelse var Mao-dyrking, og han har ikke klart å fjerne seg fra det. Det virker som hans egen og familiens lidelser og tid i fengsel under Kulturrevolusjonen, bare har gjort ham mer kynisk.»

I 2007 ble Bo utnevnt til partisekretær i megabyen Chongqing. Der finnes det eneste offisielle minnesmerket over Kulturrevolusjonen i hele Kina: En forfallen kirkegård som er stengt for allmennheten. Der ligger ofrene fra et regelrett feltslag begravet.

Men den meningsløse nedslaktingen stoppet ikke Bo Xilai fra å dra i gang kampanjen for å «synge rødt» og «slå svart» – Mao-nostalgi og brutale kampanjer mot forbrytelser. Gjennom å appellere til ny-maoister og konservative krefter i partiet, håpet Bo å kunne sikre seg en plass i Politbyråets stående komité – den ni mann sterke gruppen som styrer Kina – under høstens partikongress. Xi Jinping besøkte Chongqing i 2011, og hyllet Bo Xilais «røde kultur»-kampanje som «et bra instrument for å undervise massene». Bo og hans våpendrager, politimesteren Wang Lijun, spredte en «rød terror» over Chongqing. Da byens tidligere visepolitisjef Wen Qiang ble henrettet i 2010, hadde avisen Chongqing Economic Times overskriften «Wen Qiang er død. Folket gleder seg! Chongqing er fredelig.»

Påstått mafia og forretningsmenn var gjenstand for massepågripelser, mange ble torturert for å tvinge frem tilståelser. Det ble påstått at Bo Xilai siden skal ha solgt eiendelene som ble konfiskert under avhørene, for vrakpris til allierte i militæret og partiet, i bytte mot politisk støtte i forkant av partikongressen.

Men det kan virke som om Bo med dette la grunnlaget for sin egen undergang. Noen av dem som ble gjenstand for Bos angrep, var selv mektige tjeneste- eller forretningsmenn med kontakter i øverste sjikt av partiet. Mange av dem har traumatiske minner og ble utvilsomt provosert av Bos kulturrevolusjons-hype.

Noen av dem som ble gjenstand for Bos angrep, var selv mektige tjeneste- eller forretningsmenn med kontakter i øverste sjikt av partiet. Mange av dem har traumatiske minner og ble utvilsomt provosert av Bos kulturrevolusjons-hype.

Kinas tidligere visestatsminister Wu Yi skal ha stoppet Bos forsøk i 2007 på å bli visestatsminister, delvis på grunn av hennes sinne over Bos entusiasme for de mer radikale rødegardistene.

Wen Jiabaos revansje. I februar kom sjokkbeskjeden om at Bo Xilais allierte, politimesteren Wang Lijun, hadde flyktet til det amerikanske konsulatet i Chengdu med en bisarr historie om hvordan Bos fru Gu Kailai hadde drept en britisk forretningspartner.

Mange trakk sammenligningen med Lin Biao, Maos nærmeste mann under Kulturrevolusjonen, som etter at han var på vei til å bli sveket av Mao, døde i et flammehav i 1971, da flyet han forsøkte å ta til Russland styrtet i Mongolia.

Wen Jiabao skal ha fordømt Wangs asyl-forsøk hos amerikanerne – kanskje utilsiktet – med eksakt de samme ordene som en i «Firerbanden», Zhang Chunqiao, fordømte Lin Biao: «En forræder som gikk over til fienden». Amerikanerne utleverte Wang til sikkerhetsstyrker fra Beijing, og han er nå på ukjent sted. Siden april er Bo Xilai blitt radert ut av politbyrået i nok en maktkamp. Bo selv holdes på ukjent sted. Ingen tror at han, konen eller Wang Lijun kommer til å få en rettferdig rettergang. Sensuren er i full fart med å fjerne Bo og Wang Lijun. Det rapporteres om at folk i Chongqing ikke lenger får synge «røde sanger» offentlig eller danse lojalitetsdans til Maos ære, noe som Bo Xilai hadde oppmuntret dem til.

Den velinformerte reporteren John Garnaut skriver at for statsminister Wen Jiabao er det en revansje å kunne felle Bo, og en første seier i kampen mellom Kinas maoistiske tankegods og en mer demokratisk fremtid.

For statsminister Wen Jiabao er det en revansje å kunne felle Bo, og en første seier i kampen mellom Kinas maoistiske tankegods og en mer demokratisk fremtid.

Det er også et oppgjør for gamle dager. Wen klatret oppover i partiet under beskyttelse av den liberale partisjefen på 80-tallet, Hu Yaobang. Bo Yibo var en drivkraft for å få fjernet Hu Yaobang fra makten. Gjennom angrepene på sønnen, Bo Xilai, kan Wen håpe på å påvirke hvem som får toppjobbene i partiet, og hvilken ideologisk kurs de setter for Kina de neste ti årene.

Men også Wen og de som kalles for «reformvenner» i partiet, anvender like skitne metoder som sine motstandere. Maoistiske hjemmesider blokkeres, sensuren er i full gang med atter en gang å omskrive historien. Mange av Bo Xilais tilhengere er rapportert som «forsvunnet» eller er pågrepet idet de har forsøkt å forlate Kina.

Presidentens bitre forsoningsforsøk. Kinesiske aviser kaller kampanjen mot Bo Xilai for en «seier for rettssamfunnet». Ny partisekretær i Chongqing er Zhang Dejiang, en annen gammel rødegardist som ble sendt ut på landsbygda som ung. Zhang ledet Guangdong-provinsen under SARS-epidemien i 2002, da informasjon om omfanget ble mørklagt av myndighetene og derfor forårsaket en verdensomspennende frykt.

Hu Jintao har i løpet av sine snart ti år som president, ikke gjort noe forsøk på å oppnå rettferdighet for familiens lidelser under Kulturrevolusjonen, eller å straffe de ansvarlige. Hus far ble torturert som klassefiende (han hadde et lite tehus), ble brutt ned, og døde for tidlig, i 1978.

Etter farens død dro Hu tilbake til sin hjemby, Taizhou i Jiangsu-provinsen. Han inviterte de lokale tjenestemennene til en flott bankett – i den hensikt å smøre dem til å rehabilitere farens «forbrytelse».

Ingen dukket opp. Hu og hans familie måtte spise en bitter middag sammen med restaurantpersonalet, ifølge en gravereportasje laget av journalisten Xia Xiangren i Asia Times. Hu har aldri siden dratt tilbake. I hans offisielle biografi er hjemstedet retusjert vekk.

Løgner stables på løgner, mens traumene og mekanismene i partiet som gjorde Kulturrevolu-sjonen mulig, fortsetter å gjære.