Betydningen av ’wa’. Problemene ved Fukushima Daiichi atomkraftverk er langt fra løst, likevel er livet i nordlige Japan igjen blitt omtrent like fredelig som før. Det er ikke lett å fatte hva som har skjedd, hvis man ikke går litt for nær vannkanten eller kjenner et etterskjelv.

Ettervirkningene av katastrofen 11. mars er fortsatt med oss hver eneste dag, men betydningen av 'wa', sosial harmoni, har hevdet seg igjen. Folk i Vesten vet at Japan er et konsensusstyrt samfunn, men misforstår dette til å bety at det må være allmenn enighet om alle beslutninger og hvordan de iverksettes. 'Wa' betyr i dette tilfellet at uenighet, når det forekommer, finner sted innenfor strenge rammer for sosial anstendighet. Uenighet blir artikulert som en del av et sosialt drama der aktene er avtalt på forhånd. Denne stilltiende avtalen gjelder fortsatt. Haruki Murakami skriver ofte om studentdemonstrasjonene i 1960 i Tokyo, og sier forstyrrelsen av 'wa' var minimal, symbolsk og kraftløs.

Vi kan forstå befolkningens avdempede reaksjon på de nylige katastrofene. Regjeringens første respons ble åpenlyst kritisert, slik den ble etter Kobe-jordskjelvet i 1990 (Japans siste store naturkatastrofe, skjønt ikke så stor som 11. mars). Dette skapte harme i det nordlige Japan, og førte til tap i nylige prefekturvalg.

Statsminister Naoto Kan møter nå sinne også i sitt eget regjerende parti, Det demokratiske parti, likevel overlevde han et mistillitsforslag. Men bare midlertidig: Medlemmene i det japanske parlamentet syntes det ville blitt for drastisk hvis Kan skulle gå av nå, selv om han allerede hadde signalisert intensjon om å trekke seg tilbake til fordel for «en yngre generasjon». Krisen i Fukushima er bare en utsettelse av avgangen.

Bløffet i rapporter. Japanerne har mye å være sinte over. Bare se på historikken til Tokyo Electric Power Co. (Tepco) og regjeringen når det gjelder hva de har lovt om sikkerhet og åpenhet. 29. august 2002 avslørte regjeringen at Tepco hadde levert falske rapporter i forbindelse med rutineinspeksjon av kjernekraftverk og systematisk dekket over sikkerhetsbrudd ved anleggene. Det førte til at alle 17 reaktorene ble stengt i påvente av inspeksjon. Tepcos styreformann Hiroshi Araki, konsernsjef Nobuya Minami, visekonsernsjef Toshiaki Enomoto, samt rådgiverne Sho Nasu og Gaishi Hiraiwa, gikk av i løpet av en måned. De innrømmet at de ved «200 anledninger gjennom mer enn to tiår, mellom 1977 og 2002, var innblandet i rapportering av falske tekniske data til myndighetene.»

Den 28. februar i år leverte Tepco en rapport til den japanske kjernekraftmyndigheten (Nisa) om Fukushima-anlegget, der de innrømmet å ha levert falske inspeksjons- og reparasjonsrapporter. Tepco hadde latt være å inspisere over 30 tekniske komponenter på de seks reaktorene, deriblant strømkortene i reaktorens temperaturstyringsventiler og komponenter i kjølesystemet, slik som vannpumpemotorer og nødstrøm--generatorer. Disse generatorene ble slått ut av tsunamien, og dermed oppsto krisen med kjølesystemet.

Var advart. Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) hadde i 2008 advart Japan om at Fukushima-anlegget ble bygd etter foreldede sikkerhetsregler, hvilket kunne bli et «alvorlig problem» ved et stort jordskjelv. Under et IAEA-oppdrag i mai-juni ble det oppdaget at i tillegg til manglende gjennomgang og godkjennelse av forsvarsverkene, kunne ulykkesplanene på tidspunktet for katastrofen ikke takle feil på flere anlegg samtidig. Risikoen for hydrogeneksplosjoner ble også undervurdert. Anleggene hadde ikke jordskjelvsikre bygninger som kunne skjerme nødteam, og helt essensielle instrumenter for reaktorovervåking hadde ikke tilstrekkelig vern mot ulykker. Siden det oppsto minst tre kjernenedsmeltinger i dagene etter tsunamien, var det utelukkende flaks og iherdige arbeidere som gjorde at det radioaktive nedfallet ikke førte til verre forurensning. At det ikke har vært noen strålingsrelaterte dødsfall er et lite mirakel, men de langsiktige virkningene gir fortsatt grunn til bekymring.

Denne bekymringen er høyst levende i japanernes hjerter og sinn, og hvis reaksjonen mot regjeringen og Tepcos håndtering av situasjonen ikke har vært mer synlig, kan det skyldes 'wa'. De fleste menneskene i Tohoku (nordøstlige Japan) er redde, og vreden brenner kraftig i deres hjerter.

Frykt for fremtiden. Så langt har det vært små og stillferdige demonstrasjoner. På spørsmål om hvorfor de ikke går ut på gatene i samlet flokk, sier de fleste (uansett hvor frittalende de er privat) at de «ikke får fri fra jobben». Gitt hvor viktig arbeidet er for japanere flest, er ikke dette overraskende. Men sannheten stikker dypere – det er bare ikke slik man gjør ting. Du ser tegn på frykt og sinne overalt, skjult under et ferniss av ro. På en konsert forrige helg var det en artist som sang sin egen protestsang der refrenget var: «Jeg vil bare spise litt lokal spinat og se et nivå på absolutt null-null-null mikrosievert». Et nygift par, Kyo og Haruka Yamashita, snakket om at de gjerne vil ha barn, men med fortsatt ulmende reaktorer bare 100 km unna, er det «ikke et alternativ – ikke engang en tanke».

En gravid kvinne, Mari Naganuma med termin i midten av juli, sa hun ble stadig mer skremt etter hvert som månedene gikk. Hun hadde tatt alle forholdsregler – tørrmelk, ingen bladlignende grønnsaker.

Men etter at radioaktivt materiale på flere terabecquerel slapp ut i atmosfæren, kunne hun ikke fri seg fra frykten for at «det aldri blir godt nok» til å beskytte sitt ufødte barn.

© Le Monde diplomatique – distribuert av Agence Global. Utgitt: 2. august 2011.