• Uroligheter En demonstrant blir pågrepet av politiet i Almaty i Kasakhstan 17. desember 2011. Opposisjonen krevde en granskning av opptøyene i Zhanaozen. Foto: AP/NTB SCANPIX

Stabilisering av «stan»-landene.

Stabilisering av «stan»-landene.

De postsovjetiske statene i Sentral-Asia står i skvis mellom østlige og vestlige interesser, noe som øker den politiske usikkerheten som truer regionens stabilitet.

Fra utgave: 8 / september 2012

Forsyningsrute for Nato. Voldelighetene i Kasakhstan og Tadsjikistan som oppsto etter de indre urolighetene i Kirgisistan i 2010, har ført til økt internasjonal bekymring for sikkerhetssituasjonen i Sentral-Asia. Regionen er blitt stadig viktigere for leveransen av forsyninger til ISAF-styrkene i Afghanistan siden forsyningsrutene via Pakistan er sårbare på grunn av landets spente forhold til USA.

Landene i Sentral-Asia har vært logiske partnere for Nato i Afghanistan. De deler Vestens bekymringer for en oppblomstring av Taliban og deres støtte til islamistiske ekstremister i andre land. Alle de fem post-sovjetiske sentralasiatiske landene – Kasakhstan, Kirgisistan, Tadsjikistan, Turkmenistan og Usbekistan – har opplevd angrep fra ekstremistgrupper knyttet til Taliban og Al-Qaida.

Dessuten er sentralasiatiske ledere interessert i å opprettholde Natos tilstedeværelse i Eurasia som en motvekt til Kina og Russland. Selv om regionens ledere generelt har gode relasjoner til begge landene, frykter de at russisk militær og kinesisk økonomisk dominans kan føre til fremveksten av et kinesisk-russisk herredømme på deres bekostning.

Alle de sentralasiatiske landene lider under utbredt korrupsjon, store inntektsforskjeller, problemer med politisk maktoverdragelse og kriminelle grupper som samarbeider over landegrensene på en langt mer effektiv måte enn regionens styresmakter som stadig er i konflikt med hverandre. Offentlige tjenester i forfall bidro til avsettelsen av de kirgisiske myndighetene, og kan drive fremmedgjorte innbyggere til å støtte islamistiske terrorister og andre ekstremister.

Sårbar vekst. Selv om Kasakhstan, Usbekistan og andre sentralasiatiske land har opplevd en rask økonomisk vekst, skyldes mye av fremgangen ganske enkelt høye olje- og gasspriser. Veksten stopper raskt opp om energiprisen går ned eller på grunn av andre eksterne forhold, slik som om Russland begrenser jobbmulighetene for arbeidere fra Sentral-Asia – og dermed deres mulighet til å sende penger hjem.

De fem landene har fremdeles ikke kommet seg helt etter at den sovjetiske infrastrukturen brøt sammen, og de er avhengige av tiltak for å styrke utdanning, transport, energiforsyning, helsevesen og andre offentlige tjenester.

Og deres komplekse avhengighet av hverandre øker faren for grenseoverskridende trusler, som sykdomsutbrudd og ressurskonflikter.

Mange mener at de sentralasiatiske autokratiene er potensielt sårbare for tilsvarende omveltninger som de man har sett i arabiske land. Noen av Sentral-Asias ledere har sittet ved makten i mange år, og bare Kirgisistan – det fattigste av de fem landene – har utviklet et flerpartisystem. De andre stedene er de politiske partiene svake eller fungerer som regimets redskaper.

Men andre faktorer gjør et arabisk scenario lite sannsynlig i Sentral-Asia. Sikkerhetsstyrkene er tettere forbundet til de styrende elitene; uavhengige politiske grupper og sosiale medier er mindre utviklet; noen av landene gjør det bra økonomisk; og en tidligere bølge av revolusjoner førte til skuffende resultater i Ukraina og Kirgisistan.

Strategisk viktig. Sentral-Asias petroleumsreserver, og den sentrale plasseringen, gjør landene strategisk viktige for mange land. Russiske energimyndigheter regner med at regionens olje- og gassressurser kan supplere deres egen stagnerende produksjon. Vestlige myndigheter ønsker å omgå Russlands rørledninger og importere olje og gass direkte. Kina ser regionens ressurser som et viktig tilskudd til sin sårbare maritime energiimport fra Afrika og Den persiske gulf, og har investert milliarder av dollar i å bygge rørledninger på land.

Alt dette øker den politiske usikkerheten som truer regionens stabilitet. Landene har et prekært behov for strukturelle reformer som kan skape mer inkluderende økonomisk vekst og politiske institusjoner som kanaliserer, i stedet for å undertrykke, legitime folkelige krav.

Innbyggere som kan bidra til å forme sitt lands politikk gjennom valg og andre lovlige politiske aktiviteter, er mindre trolige til å ty til utenomrettslige midler.

© Project Syndicate, 2012. www.project-syndicate.org. Artikkelen er noe forkortet.