Mot høyre. Republikanernes tydelige høyreprofil, som den er nedfelt i partiets program, er ikke bare et resultat av det konservative grasrotopprøret fra Tea Party-bevegelsen de siste årene. Partiet har de siste 50 årene beveget seg mer og mer mot høyre. Republikanernes politiske plattform dokumenterer utviklingen til partiet som Mitt Romney leder i kampen om Det hvite hus.

The Washington Post har studert partiprogrammets utvikling over 50 år. Konklusjonen er at republikanerne har gått fra å være sosialt moderate, miljøpolitisk progressive og forsiktige i skattespørsmål til å bli et parti som er mistenksomt overfor myndighetene, sammensveiset i sitt abortsyn og motivert av tro.

Noen av de sakene som i dag definerer republikanerne, er ganske ferske i programsammenheng.

Det hører med til historien at abort ikke var en sak for republikanerne før i 1976 – og den gang erkjente man at det var et vanskelig samvittighetsspørsmål som splittet partiet. Abort ble som kjent innført i USA da høyesterett på 1970-tallet fant at det stred mot grunnloven å nekte kvinner å bestemme over egen kropp.

Nå vil republikanerne ha grunnlovsforbud mot selvbestemt abort. I delstat etter delstat gjør partiet det vanskeligere for kvinner å få utført abort. Selv voldtatte, incestofre eller kvinner som kan dø i barsel, skal ifølge de mest rettroende ikke få utført inngrepet.

Skatt og klima. Skattekutt som mål i seg selv, dukket opp først i 1980.

I 1992 slo partiet fast at skattelette for de rike vil skape flere jobber, og at det derfor er imot alle skatteøkninger. Vern om tradisjonelle familieverdier dukket også opp i 1992.

I 1988 erkjente republikanerne klimaendringer som et globalt problem. I plattformen for 1996 og 2000 sa de at det rent vitenskapelig var for mye usikkerhet til å slå fast at klimaendringer var menneskeskapt.

Miljøpolitikk er et ikke-tema i årets valgkamp. Det gjelder også for demokratene, selv om det finnes noen pene ord om det i partiprogrammet «Moving America Forward: 2012 Democratic National Platform».

Er det så nøye? Nå skal det understrekes at de politiske plattformene som partiene utarbeider i USA, ikke er sammenlignbare med dem vi kjenner fra Norge.

«Er det noen som leser partiprogrammer? Jeg har aldri møtt noen», sa speaker i Representantenes hus, John Boehner, da han ble konfrontert med republikanernes kursendringer.

Han ville helst bare hatt én A4-side som alle kunne klare å lese. Politikere, som gjennom USAs delvis åpne nominasjonssystem søker posisjoner, legger nok mer vekt på meningsmålinger enn valgprogrammer. Det er en holdning som er likelig fordelt på partiene.

Dokumenterer endring. Undersøkelsen som The Washington Post har gjort, viser først og fremst den forandringen som republikanerne har gjennomgått over tid. Dette er den politikken som partiaktivister vil at partiet skal føre. Og den er på dette landsmøtet definert av Tea Party-bevegelsens økte innflytelse.

Men viktigere enn programmet er det at Tea Party-bevegelsen har satt sitt stempel på nominasjoner til Kongressen. Den har gitt sitt betydelige bidrag til det dårlige samarbeidsklimaet på Capitol Hill.

Tea Party-bevegelsen har satt sitt stempel på nominasjoner til Kongressen. Den har gitt sitt betydelige bidrag til det dårlige samarbeidsklimaet på Capitol Hill.

Økningen i antall velgere som definerer seg som uavhengige, og det faktum at færre enn 10 prosent i meningsmålinger synes Kongressen gjør en god jobb, viser at de politiske partiene ikke akkurat er i takt med folket.

De to politiske partiene har aldri i moderne tid stått lenger fra hverandre. Ettersom ordet kompromiss er blitt et skjellsord, er det lite Kongressen får til.

Romney sliter nå med det imaget han fikk og standpunkter han inntok i nominasjonskampen for å tilfredsstille aktivister på høyrefløyen. De ekstreme standpunktene skremmer mer moderate uavhengige velgere. Barack Obamas folk gjør hva de kan for å minne velgerne om hva Romney sa i vinter.

Innvandringspolitikken. Alle nominerte justerer kursen etter at de har fått velsignelsen av partiet. På noen områder er en «kursjustering» særlig påkrevet. Ett slikt område er innvandringspolitikken, der Romney i nominasjonskampen var en hauk og skremte vekk latinovelgere som han nå sårt trenger for å bli valgt.

Republikanernes landsmøte var et velregissert show, hvor mange ord dekket over at det er et splittet parti. Romneys sterke kort er den svake økonomien.

Under overflaten koker det, men én ting samler republikanerne: det nærmest glødende hatet mot president Obama. Det skaper et engasjement som sammen med svak økonomi kan bringe Romney inn i Det hvite hus.

Selv Tea Party-bevegelsen har innsett at Mitt Romney akkurat nå er partiets håp. Problemet er bare at de ikke helt vet hvilken Mitt Romney de har nominert.

Publisert første gang i Aftenposten 31. august 2012, Oppdatert 18. september.