• Konfucius Illustrasjon: WIKICOMMONS

Konfusianismens comeback.

Konfusianismens comeback.

Fra utgave: 9 / oktober 2012

Kina er delt i spørsmålet om deres eldgamle tenker, Konfucius, skal vekkes til live igjen.

Ambivalent. På Den himmelske freds plass i fjor, da Kinas trauste nasjonalmuseum gjenåpnet dørene etter en kostbar renovering, sto en 9,4 meter høy statue av Konfucius utenfor. Kort tid etter forsvant den på mystisk vis. Museet ga ingen forklaring. Men det ble spekulert over om noen i Beijing, etter at forsøket på å gjeninnføre Konfucius i det kinesiske samfunnet har tiltatt i styrke, har fått kalde føtter.

Myndighetspersoner «håper på å dra nytte av konfusianismen, men frykter kritikk for å vekke den til live igjen», sa Zhang Lifan, en tidligere forsker ved Chinese Academy of Social Sciences i Beijing. Gitt at den aktede tenkeren døde allerede i 479 f.Kr., er det mange som tviler på at det moderne Kina kan styres utelukkende etter konfusianske ordtak.

Likevel, Kina trenger noe å fylle det moralske vakuumet med; marxismen har mistet sin glans for lenge siden, og mange frykter at begjæret etter penger nå er det eneste som gjelder, at kapitalismen har skapt en darwinistisk kamp noen har kalt «keeping up with the Wangs».

Samtidig er regimets styresett i stadig større grad under angrep fra bloggere og en tilstrømning av vestlige verdier – som allmenn stemmerett. Som et resultat av dette setter mange myndighetspersoner sin lit til en blanding av nasjonalisme og konfusianske tanker som et lim for å holde Kinas slitte samfunnsstruktur sammen.

Eget kulturområde. Episenteret i denne nye kulturrevolusjonen er Qufu, en by på landsbygda i kystprovinsen Shandong, hvor Konfucius ble født. Her kler besøkende seg i purpurfargede broderte kapper, bukker foran en statue av den store vismannen, og på hans fødselsdag – som feires 28. september – kan de overvære en fullverdig eldgammel seremoni, komplett med sang og dans.

I fjor foreslo Zeng Zhenyu, en analytiker ved Advanced Institute for Confucian Studies of Shandong University, for de lokale styresmaktene at Qufu skulle gjøres om til et spesielt konfusiansk kulturområde, etter modell av de økonomiske sonene myndighetene opprettet i sin tid, og som har ledet an nasjonens overgang til kapitalismen.

I dette området ville folk leve etter konfusianske leveregler og kunne studere eldgamle tekster. «Myndighetene har gradvis forstått viktigheten av å popularisere konfusianske ideer», sier Zheng. «Det er bra, men ikke nok. Vi er nødt til å sette det ut i livet.»

Strengt hierarki. Men det å gjeninnføre konfusianismen i skolen, innebærer en viss ironi – og det er derfor noen som er motvillige til at det skal skje. Kommunistpartiet kom til makten ved å angripe den konfusianske orden, som de hevdet holdt fast ved ulikheter.

Og Konfucius er definitivt kjent for sitt forsvar av et sosialt hierarki der rollene er strengt definert: Elever underkaster seg lærere, barn respekterer sine foreldre, koner tjener sine menn og innbyggere adlyder herskerne – med mindre de misbruker sin makt, da har innbyggerne lov til å gjøre opprør.

Myndighetenes krititiske røster er delt i synet på gjeninnføringen av konfusianismen. Noen mener den ikke er noe annet enn kynisk nasjonalisme.

«Hvis Konfucius kunne ha hjulpet Kina, burde han gjort det for 2000 år siden», sier Liu Junning, en forsker ved Cultural Research Institute ved Kinas kulturdepartement.

Andre ser konfusianismens comeback som en blandet velsignelse. «Det er noe i det når folk sier at konfusianismens ideer har som hensikt å fremme autokratiet, og at den er grunnleggende antidemokratisk», sier Hu Xingdou, en økonomiprofessor ved Beijing University of Technology. «Men den forkynner også godhet og rettferdighet.» 

Med andre ord, når det gjelder Konfucius, er både regimet og dets kritikere splittet i sitt syn.

Publisert første gang i Newsweek 10. september 2012.