• Verdens største leirbygning Moskeen er en viktig del av Djennés kultur. Hvert år samles byens innbyggere for å legge ny leirpuss på bygningen som først ble oppført på 1300-tallet. Men ikke alle her kjenner samme entusiasme når det gjelder eget hus. Flere og flere vil bo i mer moderne og sikrere hus bygget av betong. Alle foto: MALIN PALM

     

  • Delt i to Djenné er oppført på Unescos verdesnarvliste fordi leirarkitekturen fremdeles er en levende del av byens kultur. Mange av innbygerne i Djenné er stolte av disse tradisjonene, men samtidig er det mange som ønsker å modernisere sitt hjem. Hvert år før regntiden samles hele byen for å smøre ut et nytt lag med leirpuss på byens berømte moské. Det er en høyt verdsatt tradisjon. 

  • Fermentering Risskall blandes ut med leiren som skal fermenteres i cirka fire uker. Prosessen gir leiren egenskaper som beskytter mot regn. Men økt pris og dårligere kvalitet på materialene som er tilgjengelig, har ført til at flere av innbyggerne i Djenné heller vil bygge i betong. 

  • Naturlige prosesser Leirsteinene soltørkes før de brukes til husbygging.

  • Arbediskrevende Arbeiderne på en byggeplass kaster opp en ladning med fermentert leire. Ved nybygging og til det årlige vedlikeholdet av leirhusene går det med mye arbeidskraft, og det koster mye.

  • Historisk «hub» Tre barn skynder seg til verselesning ved en av Djennés koranskoler. I tillegg til den spesielle arkitekturen ønsker Unesco å bevare Djennés historie, arkeologiske utgravningssteder og religiøse betydning. En av Vest-Afrikas viktigste samlinger av nedskrevet historie kommer fra Djenné og Timbuktu. 

  • I strid med retningslinjene Turistguide Mamadou Diawara står foran det nye museet som ble finansiert med EU-midler, men som ble bygget i betong, noe som strider imot Unescos rettningslinjer for bevaring av Djenné som et verdensarvsted. 

  • Mindre budsjetter Mamadou Samaké er direktør ved Mission Culturelle som på oppdrag fra den maliske staten skal sørge for at Unescos retningslinjer følges i Djenné. Samtidig som stadig flere av innbyggerne i Djenné ønsker å modernisere, har han fått et mindre budsjett for å spre informasjon om leirkulturens fordeler for byen. 

  • Endres raskt En kvinne passerer et nybygget hus som bryter med Unescos retningslinjer. Stilen er tradisjonell, men leirsteinene er ovnsbrent og er fuget med sement. Siden den økonomiske krisen og siden turistene sluttet å komme, er forandringstakten i Djenné økt, og Unesco advarer om at byen kan miste sin verdensarvstatus. 

  • Nytt og moderne Mete Kontao, Alhassan Sangare, Aziz Koné og Omar Traoré vedlikeholder et hus som er halvveis bygget av betong. I tillegg til at betong er mer solid enn leire, er det mange av innbyggerne i Djenné som spør seg hvorfor de ikke skal få bo i mer moderne hus. 

  • Langt mellom turistene Ifølge eldgamle tradisjoner er det markedsdag hver mandag på torget utenfor moskeen. Det tiltrekker seg tusenvis av handlende og besøkende fra de omkringliggende landsbyene. 

  • Ildsjel Arkitekt Boubakar Kourmansse er en av ildsjelene som brenner for å bevare det gamle Djenné. «Det er et naturlig materiale som er bra for helsen og som naturlig holder innendørsklimaet svalt på hete dager. Denne arkitekturen er vår kultur og den skal ikke forandres på grunn av moderniteter», sier han.

Krevende tilværelse i skjør Unesco-arv.

Krevende tilværelse i skjør Unesco-arv.

Fra utgave: 6 / juni 2017

Djennés leirarkitektur, med tusenårige tradisjoner, hylles som en del av den historiske verdensarven. Men etter krig og økonomisk nedgang anser Unesco denne arven som truet. Samtidig er det en voksende misnøye: Innbyggerne er lei av å bo i et forvitrende museum. Er de som bor i Djenné, en trussel mot egen kultur?

Djenné, Mali. En tidsreisende som kommer til Djenné, ville antagelig trodd at menneskenes arkitektur hadde stått stille i utviklingen. Foruten et fåtall biler, og at de små hestekjerrene blir trukket av motorsykler, ser byen i prinsippet lik ut som for hundre år siden.

Faktum er at husene i sentrum av Djenné er bygget med samme teknikk og med samme leire fra Nigerelvens delta som for 2000 år siden. I de smale smugene ruver brune krakelerte leirvegger som tørkede elvebredder på høykant. I 1988 førte Unesco byen opp på verdensarvlisten på grunn av dens førislamske arkeologiske steder og fordi den gamle byggeskikken med leirarkitektur fremdeles holdes i hevd i byen. Ifølge Unesco er Djenné en levende del av menneskets historie som må bevares.

Men nå gjennomgår den tusenårige arkitekturen sin kanskje største krise noensinne.

Væpnede konflikter i Mali har gjort at turistene har sluttet å komme, og et økende antall innbyggere vil modernisere hjemmene og tilværelsen sin ved å bygge hus i betong.

Ifølge Unesco er Djenné en levende del av menneskets historie som må bevares. Men nå gjennomgår den tusenårige arkitekturen sin kanskje største krise noensinne. 

Skjøre konstruksjoner. Sidiyaha Traoré viser oss gjennom sine svigerforeldres generasjonsbolig. Han forteller om all jobben som legges ned i huset og hvordan leirhus krever et omfattende vedlikehold hvert år. Nye lag med leire smøres da på veggene, som med tiden vokser seg tykkere og tykkere og til slutt tar merkbart større plass i rommene.

I stuen er det et stort hull i taket, så dypt at de tynne, ujevne trebjelkene synes. Familien har innført sitteforbud i en av sofaene på grunn av faren for å få biter fra taket i hodet. Sidiyaha Traoré ser med avsmak på de brune veggene mens han viser oss opp på takterrassen.

– Hvert år renoverer vi og legger på nye lag med leire som pusses over hele fasaden for at den skal tåle regn. Likevel ser det ut som det gjør her, sier han og slår ut med armene.

Den lave muren rundt takterrassen er full av dype furer som gjennomborer den tørkede leiren. Det er regntidens verk. Når regnet kommer, forteller Sidiyaha, vader innbyggerne rundt i dyp leire i gatene, og det lekker ofte inn i husene: – Huset er bare syv år gammelt, og vi vedlikeholder det som vi skal. Hvert år koster det oss mye penger, men det er likevel en risiko for at deler av huset skal rase sammen, sier han.

Turistene skremt bort. Frem til 2010 levde innbyggerne i Djenné i relativ harmoni med Unescos retningslinjer for hvordan byen skal bevares. Men da var det en tredje faktor med i ligningen, den som fikk relasjonen til å fungere – turismen. Hver dag kom busslaster med utenlandske besøkende som ville se verdens største leirmoské og vandre gjennom byen som var bevart som en relikvie fra storhetstiden på 14- og 1500-tallet da Djenné var et knutepunkt for Saharas handelsveier. Turismen brakte med seg penger som gjorde innsatsen verd for innbyggerne i Djenné.

Da kriminelle grupper på 2000-tallet gjorde kidnapping til en stor industri, sluttet turistene å komme. 

Men i fattige Mali, der regjeringen i sør så godt som alltid har neglisjert sin nordlige landsdel, har problemene lurt bak hjørnet. Da kriminelle grupper på 2000-tallet gjorde kidnapping til en stor industri, sluttet turistene å komme. Ifølge det amerikanske finansdepartementet fikk AQIM (Al-Qaida i islamske Maghreb) i snitt 35 millioner i løsepenger pr. gissel i 2011. Dødsstøtet kom i 2012 da borgerkrigen i nord brøt ut. Siden da har islamistgrupper fått innflytelse i store deler av landet.

På markedsplassen, like nedenfor moskeen, sirkler fremdeles et titall turistguider rundt. Med flytende engelsk og ferdige turer i bakhånd, nærmer de seg med behersket iver så fort en av de så sjeldne turist-ene stikker nesen ut av en bildør.

– Før var alle i Djenné på ett eller annet vis turistguider, sier guiden Mamadou Diawara.

Nå har han nesten aldri noen jobb som guide, og hele byens økonomi ligger i grus.

Argumentet om at leirhusene skal bevares for å vises frem til noen andre, høres nå mest ut som tomme ord for mange av innbyggerne i Djenné. Likevel pågår vedlikeholdsarbeidet flere steder i byens smug.

Kostbart årlig vedlikehold. Huseieren Sekou Sounkoro hjelper til med å skvette litt vann over den store haugen med leire. Midt i den gjørmete dammen står 14-årige Aboubakar Traoré og rører ut risskall i leirhaugen med en hakke. Et dagsverk gir den unge gutten en betaling på cirka 11 kroner.

Fasaden på leirhuset må pusses minst annethvert år for å tåle regn. Den som ikke gjør dette, vil se huset forfalle til ruiner på bare noen år.

Dette er vedlikeholdsarbeid som Sekou Sounkoro er helt nødt til å gjøre. Fasaden på leirhuset må pusses minst annethvert år for å tåle regn. Den som ikke gjør dette, vil se huset forfalle til ruiner på bare noen år. Men til forskjell fra Sidiyaha Traoré, er Sekou Sounkoro en stolt leirhuseier.

– Min far hadde leirhus, og det hadde min farfar og min farfars far også. Leirhus er mitt hjem, sier han og ler.

Men det er vanskeligere nå for tiden. Leiren på bakken er gravet opp ved elven der den er blitt liggende og fermentere i tre uker. I den perioden er det noen som må ta hånd om den. Den skal røres rundt og mates med vann, risskall og iblant litt kumøkk, som en gigantisk surdeig. Sekou Sounkoro må betale for leiren, risskallet, arbeiderne som nå smører leiren utover husveggene, og for en leirmurer – en spesialist på leirhusbygging.

– Da forstår du at det koster mye hvert år. Materialene er dyrere nå, og ingenting er som før. Vi trenger hjelp til å bevare byen vår, ellers kommer flere til å bygge med sement, og til slutt må også jeg gi opp. Leirhusene må jo vedlikeholdes hvert år. Et murhus er dyrt å bygge, men man bygger det sten for sten, og i motsetning til et leirhus, blir det stående, sier han.

De siste fem årene er byen forandret. I mange hus er trematerialene i dører og vinduer erstattet med metall, og hus er bygget av teglstein i brent leire fuget med sementmørtel. Det er denne typen forandringer og bygging, i tillegg til et generelt forfall, som gjør at Unesco nå advarer. I 2016 ble Djenné plassert på listen over truet verdensarv.

Utenlandske aktører bryter retningslinjene. En som vet alt om hvordan byen har forandret seg, er Mamadou Samaké ved Mission Culturelle, den maliske statens forlengede arm i Djenné. Men institusjonen trår vann. Før rakk pengene til bensin så han i det minste kunne reise rundt og spre informasjon til befolkningen, forteller Samaké. Men nå er to tredjedeler av det vanlige budsjettet flyttet til militæret, og ifølge ham selv finnes det ikke midler til å hjelpe huseierne.

– Regjeringen må gjøre mer for folket her. De trenger hjelp for å ta hånd om byen sin. Men ikke engang staten følger reglene. De bygde en skole og et sykehus i betong, så hva skal folket tro? sier Mamadou Samaké.

I strid med retningslinjene Turistguide Mamadou Diawara står foran det nye museet som ble finansiert med EU-midler, men som ble bygget i betong, noe som strider imot Unescos rettningslinjer for bevaring av Djenné som et verdensarvsted. 

 

I løpet av årene har det vært utenlandske aktører som har finansiert prosjekter for å restaurere moskeen, og iblant har også innbyggerne fått noe støtte til det kostbare årlige vedlikeholdsarbeidet. Men i det siste har de utenlandske aktørenes innsats vært tvetydig. Både den danskfinansierte håndverkshallen og det EU-finansierte museet er bygget i betong. Paradoksalt nok gjør det de internasjonale bistandsgiverne til noen av de største forbryterne mot retningslinjene som skal sørge for å bevare Djenné, i alle fall på den måten Unesco anser er autentisk.

Elitistisk tankegang. Men det er her et annet problem oppstår: Hvem kan egentlig avgjøre hva som er autentisk? Det har den britiske antropologen Charlotte Joy forsøkt å finne ut av. Hun fulgte innbyggerne i Djenné i et år og skrev boken «The politics of heritage management in Mali – from Unesco to Djenné». Hun mener hele Unescos idé om hva en verdensarv er, og hvem den er til for, oser av elitistisk tenkning. Planene for byens bevaring næres av et vestlig sentrert Unesco med støtte fra en rik elite i Djenné.

– Den som besøker Djenné, kjenner umiddelbart at det finnes en spenning mellom ulike idealer om hva det innebærer å bevare et sted. Unesco ser på stedet som et monument som skal bevares, men virkeligheten i Djenné, for befolkningen, handler om fattigdom og om å overleve. Deres syn på hva som er autentisk, er ofte veldig annerledes fra Unescos, sier hun.

Stolte tradisjoner. Men for innbyggerne i Djenné er det ikke entydig. Mange ser sin kulturelle arv i leirarkitekturen. Hvert år før regntiden samles hele byen for å smøre ut et nytt lag leirpuss på moskeen. Det er en høyt verdsatt tradisjon.

At oppføringen på Unescos verdensarvliste medfører fordeler for Djenné på enkelte områder, er også tydelig. I et fattig land innebærer vestlige turister en økonomisk innsprøytning som er vanskelig å trumfe. Mange andre steder i Mali hadde nok gjerne tatt Djennés plass, for det å stå oppført på Unescos verdensarvliste, er et utstillingsvindu mot verdens turister.

– La oss si at sikkerhetssituasjonen stabiliseres om ti år. Da er det bra for Djenné om de fremdeles befinner seg på Unescos verdensarvliste. Men om deres by anses som «hele menneskehetens arv», har innbyggerne i Djenné ganske sterke argumenter for å få omverdenen til å hjelpe dem å oppruste byen. Slik bør det i alle fall fungere, sier Joy.

I sitt hjem bygget i tre og leire, helt etter kunstens regler, sitter arkitekt Boubakar Kourmansse. Han er en av ildsjelene når det kommer til Djennés leirarkitektur. Men han er også en av dem som anklages for å sko seg på å gå Unescos ærender. Det er noe han selv avviser.

– Jeg tror på det her, at vi kan bo bra i leirhus også i fremtiden. Det er et naturlig materiale som er bra for helsen og som naturlig holder innendørsklimaet svalt på hete dager. Denne arkitekturen er vår kultur, og den skal ikke forandres på grunn av moderniteter. Jeg savner ord for de forandringene som skjer akkurat nå, sier han.

«Det er et naturlig materiale som er bra for helsen og som naturlig holder innendørsklimaet svalt på hete dager. Denne arkitekturen er vår kultur, og den skal ikke forandres på grunn av moderniteter.»

På Unescos kontor i Paris sitter Lazare Eloundou og er merkbart irritert over spørsmål som angår innbyggerne i Djennés ønske om modernisering.

– Det er en minoritet som ønsker dette. De fleste har hverken råd til betonghus eller metalldører, sier han.

– Visst kan vi gi opp, men fjerner vi Djenné fra Unescos verdensarvliste, svikter vi også folket, resonnerer han.

Lite fremtidsrettet. Charlotte Joy mener at den som blir kjent med en familie i Djenné, vil få innblikk i deres daglige kamp for å betale for mat, hus, helsestell og i beste fall utdanning av barna. Hun mener dette er aspekter som burde vært innlemmet av dem som har laget planer for bevaringen.

– For å få en verdensarv til å blomstre, må du få samfunnet til å blomstre både økonomisk og kulturelt. Det går ikke an bare å gå inn og fortelle folk hva slags hus de får bo i og kritisere dem for at de ønsker elektrisitet i huset sitt. Man må forstå folkets virkelige problemer og tillate dem å utvikle livet sitt, sier hun.

Sidiyaha Traoré, mannen som lengter etter å bygge betonghus, vil ta oss med til sitt eget hus. Langs veien ser vi restene av et nabohus og enda et argument for betongforkjemperen. Da faren i huset døde, klarte ikke barna å tjene nok penger til det årlige vedlikeholdet. Noen år senere er det bare ruiner igjen, og familien er hjemløs.

– Jeg ønsker å overlate en anstendig arv til min sønn, noe som består selv om han skulle oppleve noen dårlige år. Leiren var min farfars kultur, det er en del av arven vår, sier han.

– Men det er ikke fremtiden for oss, ikke for meg og ikke for min sønn.