• Stor innflytelse Ngugi wa Thiong'o er forsøkt skjøvet ut i periferien av kenyanske myndigheter, til tross for nobelprisstempelet. Foto: LEO SELLEN, NTB SCANPIX

  • Brutalt De britiske kolonistyrkene slo hardt ned på Mau Mau-opprøret. Her er kikuyuer sperret inne i en leir i 1952. Foto: AFP/NTB SCANPIX

  • Inspirasjon for mange Ngugi wa Thiong'o trakk mange mennesker under en boksignering i London 6. juli 2013. Foto: DAVID MBIYU/DEMOTIX/CORBIS/NTB SCANPIX 

  • Skrivende familie Ngugi wa Thiong'os sønn, Mukoma wa Ngugi, er også en prisvinnende forfatter, her er de sammen på en boksignering i London 6. juli 2013. Foto: DAVID MBIYU, DEMOTIX/CORBIS/NTB SCANPIX

Språk som motstand.

Språk som motstand.

Fra utgave: 7 / juli og august 2015

Tross mange år i eksil har den kenyanske forfatteren Ngugi wa Thiong'o forkastet både det engelske språk og den kristne tro for å komme nærmere sine kulturelle røtter. Dette er en beslutning som gir gjenklang i mange verdenshjørner, og kanskje ender det i nobelpris.

Ingen trussel på engelsk. Hva var det som lå bak Ngugis valg om å bytte arbeidsredskap fra verdensspråket engelsk til kikuyu, som kun snakkes av noen millioner mennesker? Hvordan kunne en av de få viden kjente afrikanske forfatterne ville seg selv så vondt at han nærmest sparket bena under sin egen fremgangsrike karrière?

Svaret ligger i forfatterens oppvekst i et Kenya som var kolonisert av britene, og hans økende bevissthet om at de fleste gjeldende spillereglene var bestemt av inntrengerne, slik at bare det å følge dem, var å se på som et svik. Beslutningen gjorde det naturligvis vanskeligere for ham å nå ut, men han fulgte hjertet sitt, og hans innflytelse som følge av dette valget ble nok mye større på de områdene der han virkelig ønsket det. Men det skulle også koste ham dyrt.

Fakta

Ngugi wa Thiong’o

Kenyansk forfatter, født i 1938.

Nevnes ofte som en av favorittene til nobelprisen i litteratur.


Mest kjente utgivelser:



«Weep Not, Child», 1964


«The River Between», 1965


«A Grain of Wheat», 1967 


«I Will Marry When I Want», 1977


«Petals of Blood», 1977


«Detained: A Writer’s Prison Diary», 1981


«Devil on the Cross», 1982, oversatt til norsk: «Djevelen på korset», 1984.

«Decolonising the Mind», 1986


«Wizard of the Crow», 2006

 

Mau Mau-opprøret

En konflikt der kikuyuer sloss mot den britiske koloni­administra­sjonen i årene 1952 til 1960.

Kenyas hvite befolkning søkte å fremstille Mau Mau som en barbarisk stammebevegelse gjennom å vise til de groteske edsseremoniene som ble holdt ved opptak av nye medlemmer, noe britene hevdet beviste kikuyuenes manglende evne til å tilpasse seg moderniseringens krav.

Bakgrunnen for opprøret var imidlertid at de europeiske settlerne hadde rasket til seg den beste jorden på det kenyanske høylandet, noe som hadde ført til stor jordmangel blant kikuyuene.

Britenes undertrykkelse av Mau Mau-opprøret var en av de blodigste kampanjene i stormaktens forsøk på å forlenge imperietiden etter annen verdenskrig. Ifølge en demografisk analyse kan nærmere 50 000 kikuyuer ha mistet livet som en følge av krigen.   

Opprøret skapte splittelse mellom det europeiske kolonisamfunnet i Kenya og miljøet hjemme i Storbritannia, men også en voldelig splittelse internt i kikuyu-samfunnet.

Opprøret var omstridt i Kenya etter selvstendighet i 1963. Først ved maktskiftet i 2002 ble forbudet mot å fremme ofrenes sak opphevet.

Med publikasjonen av Caroline Elkins' «Britain's Gulag» og David Andersons «Histories of the Hanged» i 2005, begynte britenes brutale metoder under krigføringen å bli systematisk kartlagt.

Etter flere runder i det britiske rettssystemet utbetalte britiske myndigheter i 2014 erstatning til 5228 torturofre etter Mau Mau-krigen. Ytterligere 41 000 personer har etter det gått til erstatningssøksmål mot Storbritannia.

 

For å forstå Ngugi og hans posisjon i Kenya og Afrika er det nødvendig å se på både den kulturelle og den historiske konteksten. I 1938, da han ble født, var Kenya en del av det britiske imperiet, og hans hjemland ble dominert av en liten gruppe europeiske settlere som hadde rasket til seg den beste matjorden. Men etter en opprivende frigjøringskamp fikk Kenya endelig sin uavhengighet – uhuru – i 1963, året før han fikk sin debut som forfatter med romanen «Weep not, Child».

På denne tiden var det naturlig nok britene som var skyteskiven for all hans polemikk, men ettersom det ble klart at landets nye elite – først ved president Jomo Kenyatta – heller ikke var spesielt demokratisk anlagt, var det dem som fikk Ngugis skarpe penn rettet mot seg. Men så lenge han skrev romaner, en kunstform med liten gjennomslagskraft i Kenya, og det attpåtil på engelsk, så lot de ham være. Det var først senere, da han begynte med amatørteater i lokal språkdrakt, at fienden skulle våkne.

Mau Mau-opprøret. Opprinnelig var Kenya blitt en britisk koloni under Berlin-konferansen i 1884–85 og det påfølgende «kappløpet om Afrika», men kolonimakten ble senere svekket som følge av annen verdenskrig.

Så fulgte en bølge av uroligheter i form av Mau Mau-opprøret (1952–60). Dette var først og fremst en væpnet konflikt mellom britiske settlere og kikuyuene, som med sine 17 prosent er Kenyas største etniske gruppe. Bakgrunnen var at britene hadde ekspropriert 28 000 kvadratkilometer av den beste landjorden, særlig på høylandet der kikuyuene bodde, og lokalbefolkningen ble tvangsflyttet som en del av en strategi for å omskolere dem til billig arbeidskraft innenfor jordbruk og jernbaneutbygging. De innfødte ble også hardt beskattet og utsatt for rasistiske passlover, og de ble – utrolig nok, med tanke på at dette var mindre enn et tiår etter frigjøringen av Auschwitz – internert i leirer som til en forveksling lignet konsentrasjonsleirer. Slike historier bidrar til å forstå motstanden mot det så mange med stolthet omtaler som «vestlig sivilisasjon».

Det ble utvist stor brutalitet på begge sider i denne konflikten, og Mau Mau-opprørerne var – grunnet sine nådeløse rekrutteringsmetoder – ansvarlige for en dyp splittelse innad hos kikuyuene. Britenes strategi med divide and rule hadde sørget for at det fantes en del kikuyuer som var forblitt jordeiere og dermed tross alt interessert i å bevare tingenes orden, i motsetning til de eiendomsløse som flokket seg til den raskt voksende storbyen Nairobi. Det var der de unge og rotløse lot seg verve til opprørerne i skogene, og da de senere smøg seg ut av sine skjulesteder for å tvinge folk i landsbyene til å avsverge troskapseden til Mau Mau, satte de følgelig de bofaste i en svært ubehagelig lojalitetsklemme.

Britene forsøkte å fremstille opprørerne som primitive umennesker, og det forekom tilstrekkelig med blodige massakrer til at det kunne virke tilforlatelig. Men mange av lederne var i virkeligheten velutdannede, og alt i alt er det umulig å se på Mau Mau som noe annet enn en logisk konsekvens av imperialistisk utbytting og rasisme.

Kulturell bombe. Det var det urolige 1950-tallet som var den formative perioden for den vordende forfatteren. Flere av de tidligste bøkene til Ngugi wa Thiong'o – utgitt under navnet James Ngugi – foregikk med dette som bakteppe. Til tross for at de raskt gjorde ham berømt, er det ikke fritt for at de er en tanke naivistiske og overtydelige.

I den første, «Weep not, Child» (1964), møter vi en liten gutt som heter Njogoro: Han er familiens yngste og den eneste i søskenflokken som får gå på skole. Dette gjør at han nærmest ser på seg selv som en utvalgt som vil komme til å spille en stor rolle for Kenyas fremtid, men han er også den eneste som har det privilegiet å kunne leve i fremtiden, for hans uskyld står i skarp kontrast til de omveltninger som dominerer de voksnes verden. Gutten klamrer seg stadig sterkere til kristendommen, og han ser på det engelske språk som en nøkkel til suksess.

At Ngugi føler seg tvunget til å skrive akkurat dette på koloni-herrenes språk, og ikke karakterenes eget, vitner både om et stort dilemma og et kanskje ikke helt ferdig utviklet forfatterskap. Man kan anta at dette var en medvirkende årsak til at han etterhvert forkastet engelsk til fordel for bantuspråket kikuyu, som brukes av over 7 millioner mennesker, og pidgin-språket swahili, som forstås av rundt 50 millioner.

I essaysamlingen «Decolonizing the Mind» (1986), der han tydelig er påvirket av den karibiske marxisten og frigjøringsfilosofen Frants Fanon, forklarer han dette nærmere. Han skriver om en «kulturell bombe» som kolonimaktene hadde sluppet over lokalbefolkningen, som «har til hensikt å utslette deres tro på deres egne navn, språk, miljø og nedarvede kamp, deres enhet og kapasitet, og til syvende og sist deres tro på seg selv. Dette får dem til å se på sin egen fortid som en ødemark av underprestasjoner som de ønsker å distansere seg fra (...) Den planter til og med alvorlig tvil i dem om hvorvidt de i det hele tatt har en moralsk rett til å kjempe imot.» Mot denne bakgrunnen av nedbrutthet var det altså at imperialismen kunne presentere seg selv som en kur.

Nå skulle det imidlertid vise seg at de aksene Ngugis eget liv kom til å dreie seg rundt, var mer komplekse enn som så. Da den store landsfaderen Jomo Kenyatta (kalt «the black Moses», også han kikuyu) syknet hen, var det duket for hans etterfølger Daniel arap Moi fra den mindre stammen kalenjin. I 1977 beordret Moi forfatteren fengslet for i et teaterstykke skrevet på lokalspråket å ha kritisert det voksende diktaturet.

Ngugi forble i fangenskap i kun et års tid, men hans familie ble trakassert og han selv fratatt et professorat, og i praksis tvunget i eksil i England, der han tidligere hadde studert.

Det skulle ta 22 år før han fikk se sitt hjemland igjen, etter at Moi hadde måttet trekke seg. Det hører med til historien at Ngugi ved et besøk i 2004 ble overfalt og ranet i sitt hjem, og at hans godt voksne kone ved samme anledning ble utsatt for grov seksuell trakassering, i noe som så ut som et hevnangrep. Det postkoloniale Kenya er forblitt et brutalt land.

Den lykkeligste tiden. Forhistorien til fengslingen kan bedre enn noe annet illustrere Ngugis skjebne. I utgangspunktet var grunnen til at han byttet skrivespråk nettopp det at han ønsket å styrke den kulturelle selvtilliten til sine landsmenn og afrikanere generelt, men det var altså da han begynte å skrive teaterstykker på kikuyu, at han for alvor kom i myndighetenes søkelys. Han ønsket egentlig å fornye hele sjangeren gjennom å rive ned skillet mellom skuespillere og publikum, og han brukte amatørskuespillere fra arbeiderklassen for å utvide kunstformens nedslagsfelt fra bare å gjelde borgerskapet.

Tematikken i stykker som «I Shall Marry When I Wish» (1977) var den samme som i hans intrikate romaner på engelsk, men de nådde et annet publikum, og det var nå det begynte å brenne under føttene hans. Det var i virkeligheten dette stykket som gjorde at han ble fengslet, men myndighetene gikk lenger enn som så, og jevnet like godt hele teateret med jorden.

I den selvbiografiske boken «Detained: A Writer’s Prison Diary» (1981) beskriver Ngugi arbeidet med dette stykket som den lykkeligste tiden i sitt liv. Det var her, mens han jobbet som lærer for voksne analfabeter og instruktør for ama-tører, blant bønder og arbeidere i landsbyen Kamirithu, at han fant seg selv og definerte sitt mål. Her ble han selv som en fremtidsprojeksjon av Njorogo, den lille gutten i hans egen debutroman, som så sterkt ønsket å bruke sin utdannelse for Kenyas beste. Her fikk Ngugi virkelig være med på å løfte et helt lite samfunn til å bli et levende intellektuelt miljø, og det var ingenting han heller ville.

Mellom to stoler. Det var under dette fengselsoppholdet at han skrev sin første roman på morsmålet, faktisk på fengselets toalettpapir, men det tok ikke lang tid før han selv oversatte den til engelsk under tittelen «Devil on the Cross» (1982, «Djevelen på korset» er hans eneste bok oversatt til norsk (1984)). Her møter vi en langt mer moden og leken forfatter, for selv om hans politiske standpunkter tydelig skinner igjennom, så er fortellingen dynket i et kreativt virvar som ligner på Mikhail Bulgakovs «Mesteren og Margarita» eller Salman Rushdies «Sataniske vers».

Det underliggende temaet er – som så ofte i afrikansk litteratur, fra Chinua Achebe til Wole Soyinka – forholdet mellom det moderne og tradisjonelle, mellom verden der ute og det lokale. Blant annet hevder han at «bare den som bor i villniset kan vite hvordan det er, og derfor kan ingen utlending bli noen virkelig rettleder for et annet folk.» Han skriver også at litteraturen er «honningen som drypper fra nasjonens sjel», og at den må inntas med nøysomhet, slik at Afrikas barn kan nyte den lenge.

Ngugi har fortsatt med sine salver både mot Kenyas gamle og nye herskere, og med så mange fiender er det ikke overraskende at han er blitt mer og mer isolert. Paradoksene i hans liv er etterhvert blitt mange, særlig det at han er blitt tvunget til å gjennomføre sin intellektuelle søken etter sine røtter på fremmed jord, samtidig som at mange av dem som hans harme har rettet seg mot, også har fungert som hans vertskap.

Han har slåss mot den vestlige kulturimperialismen, som for eksempel gir seg det utslag at det også i Kenya gis mer undervisning i Karen Blixen og Jane Austen enn i lokal litteratur. Han har videre beskrevet både Blixen og filosofer som Hume og Hegel som «privilegerte yppersteprester fylt av rasehat og klassesnobberier», noe som også har ført til at han selv har måttet tåle rasiststempelet.

Pennestrøkene hans har alltid slått gnister, men det er et trist faktum at skrivingen hans for en stor del har foregått i diverse lønnkamre på vestlige universiteter, en skjebne han for øvrig deler med mange andre postkoloniale forfattere. Til en viss grad kan det sies at det kenyanske despotiet har vunnet kampen mot ham, for de har – til tross for nobelprisstempelet – delvis klart å skyve ham ut i periferien. En eventuell pris til Ngugi ville selvsagt bøte på dette, og én gang for alle tilbakevise hans egen tese om at afrikanere ofte underpresterer nettopp fordi de prøver å lykkes i spill som er skapt på andres premisser, og at deltagelse i disse spillene bare vil bidra til selvforakt.

Han ville helt sikkert passe på å si at dette var en pris som tilfalt hele den kenyanske nasjonen, og frydes over å kunne bidra til at «mer honning skal dryppe fra nasjonens sjel».