• Spent situasjon En politimann advarer en demonstrant i Admiralty-området i Hongkong 13. oktober 2014. Hongkong befinner seg i den verste politiske krisen siden gjenforeningen med Kina i 1997, etter at de kinesiske myndighetene gjorde det klart at de vil plukke ut kandidatene til valg i Hongkong. Foto: XAUME OLLEROS, AFP/NTB SCANPIX

  • Solidaritet med Hongkong 1. oktober samlet mennesker seg i Hong Lim Park i Singapore til støtte for demonstrantene i «Occupy Central» i Hongkong. På banneret bak til høyre står det «In solidarity with Hong Kong». Foto: EDGAR SU, REUTERS/NTB SCANPIX

  • Så til Singapore Den reformvennlige kinesiske lederen Deng Xiaoping besøkte Singapore i 1978 og lærte om øystatens økonomiske system før han satte i gang reformer hjemme. Foto: AP/NTB SCANPIX

  • Tegning: CAGLECARTOONS.COM

Kinas fastlåste overgang.

Kinas fastlåste overgang.

Fra utgave: 10 / november 2014

Kina skiller seg ut med manglende reformer til tross for økonomisk vekst. Kanskje bør landets ledere nok en gang se til Singapore.

Fanget i status quo. I 2006 ga den kinesisk-amerikanske forskeren Minxin Pei ut en bok med tittelen «China’s Trapped Transition». Der omtalte han den mest etablerte «sannheten» i statsvitenskapen – at land som vokser økonomisk, over tid utvikler seg i en demokratisk retning. (Oljerike stater er unntaket.)

Han påpekte at Kina hadde oppnådd tiår med vekst, men likevel nesten ikke tatt noen skritt i retning av mer åpenhet. I private og offentlige diskusjoner i forbindelse med publiseringen av boken forutså han at det ville oppstå problemer seks–syv år frem i tid – det vil si omtrent nå. Derfor spurte jeg ham om det vi ser i Hongkong nå, er en større krise?

Pei har lært ett og annet om protester. Under demonstrasjonene på Den himmelske freds plass i 1989 var han en ung kinesisk avgangsstudent i USA. Han samlet inn penger og uttalte seg til støtte for protestene i hjemlandet. Men som han sier: «Jeg innså at det er vanskelig å holde liv i studentopprør. Opprørsledelsen har en tendens til å bli splittet, og støtten fra befolkningen avtar. Men uansett: Uroen i Hongkong vil få store konsekvenser for Kina.

Påfallende mangel på reformer. Det historiske argumentet for hvorfor Kina bør bevege seg i retning av mer demokrati, er åpenbart. Forskere mener det er en «overgangssone» for autoritære land hvor dette skjer – når landet kan vise til mellom 5000 og 10 000 dollar BNP pr. person (kjøpekraftsjustert). Kina befinner seg allerede øverst i denne sonen, med rundt 10 000 dollar. Gitt Kinas økonomiske og sosiale utviklingsnivå, samt nivået på utdanningen, er det svært påfallende at Kina, som asiatisk nasjon, ikke har sett nesten noen bevegelse i retning av politisk reform.

Pei mener at det som kanskje kan forklare Kinas avvikende situasjon, er at den styrende eliten har stått samlet, selvsikkert og voldsomt i sin beslutning om å opprettholde et ettpartisystem. I Taiwan, etter Chiang Ching-kuos død, ble elitene splittet, slik de også gjorde i Sør-Korea, Indonesia og selvsagt i Sovjetunionen under Mikhail Gorbatsjov. Denne splittelsen, mellom dem som ønsker reformer og dem som vil kjøre en hard linje, har ikke funnet sted i Kina.

I Taiwan, etter Chiang Ching-kuos død, ble elitene splittet, slik de også gjorde i Sør-Korea, Indonesia og selvsagt i Sovjetunionen under Mikhail Gorbatsjov. Denne splittelsen, mellom dem som ønsker reformer og dem som vil kjøre en hard linje, har ikke funnet sted i Kina.

Det finnes en annen parallell til Sovjetunionen. Påtrykket for reform i Russland på 1980-tallet var reelt, men begrenset. Det var gjennomgripende i Polen og Tsjekkoslovakia, de mest økonomisk utviklede landene under sovjetisk innflytelse. Og det satte hele systemet, og Moskva, under press. Hongkong er som Øst-Europa, en rik, men ufri utpost av imperiet.

Gryende splittelser. Pei mener imidlertid om at begivenhetene i Hongkong neppe smitter over på fastlandet. «Systemene for kontroll, sikkerhet og overvåking på fastlandet er for sterke», sier han. (Og det er nødvendig å legge til at det også er betydelig støtte i befolkningen for å opprettholde status quo i Kina, fordi gjennomsnittsinntekten er mangedoblet de siste to tiårene.) Men, som han sier, kan det oppstå uenighet innad i kommunistpartiet om hvordan de skal håndtere protestene og hvordan de skal forsikre seg om at de ikke sprer seg til fastlandet. Det kinesiske kommunistpartiet er nødt til å forberede et langt mer systematisk system for undertrykkelse hvis de ønsker å fortsette en linje uten reformer. «Og situasjonen vil bli langt mer spent innad i partiet hvis den økonomiske veksten begynner å avta», tilføyer Pei.

Partiet er allerede midt i en intern konflikt. Fjerningen av den tidligere fremstående lederen Bo Xilai kan ha vært forløperen til andre splittelser. President Xi Jinping ser ut til å være allmektig og forsøker helt klart å renske opp i partiet og omdømmet hjemme. Men hans antikorrupsjonskampanje fører uunngåelig til at mektige personer blir avsatt, noe som skaper intern frykt og spenninger, og setter grupper opp mot hverandre.

Bør lære av Singapore. Løsningen for Kina er åpenbar: politisk reform. Dette har mange tidligere ledere innen partiet sett og argumentert for, fra Li Rui, Zhao Ziyang og i nyere tid Wen Jiabao. I to intervjuer jeg har gjort med ham, det siste for fire år siden, har Wen insistert på at politisk reform må følge etter økonomisk reform. Men det har aldri skjedd fordi reformer truer partiets maktmonopol.

Kina vil aldri bli et liberalt demokrati etter vestlig modell. Men de burde ta eksempelet Singapore i betraktning, en asiatisk bystat som har et sterkt ettpartisystem, men også lovlige opposisjonspartier, relativt frie valg og et virkelig uavhengig rettssystem. Den kinesiske lederen Deng Xiaoping besøkte Singapore i 1978 og lærte om Singapores økonomiske system før han satte i gang reformer hjemme.

President Xi Jinping ville gjøre lurt i snart å ta en lignende tur til øystaten.

Publisert i The Washington Post 2. oktober 2014.