• Utsett Oppsynsmann Erling Sand fra Engerdal Fjellstyre med småørret fra et overbefolket vann som skal settes ut i et fisketomt tjern, i siste halvdel av 1960-årene. Foto: NORSK SKOGMUSEUM 

  • Dansker i anmarsj Bestillingsbekreftelse på en av Oslo Lysverkers ordre på hundretusener av befruktede ørretrogn fra firmaet Dansk Andels Ørredeksport i 1962, rogn som ble satt ut i norske fjellvann som hadde fått hard medfart etter utbygging av vannkraftmagasiner i etterkrigsårene. 

  • Dansker i anmarsj Hundretusener av befruktede ørretrogn fra firmaet Dansk Andels Ørredeksport ble satt ut i norske fjellvann som hadde fått hard medfart etter utbygging av vannkraftmagasiner i etterkrigsårene. Foto: NORSK SKOGMUSEUM 

Hvor norsk er Norges nasjonalfisk?

Hvor norsk er Norges nasjonalfisk?

Fra utgave: 4 / april 2017

I mangel av tilstrekkelig lokal ørretrogn, ble millioner av ørretunger av dansk-sveitsisk opprinnelse spredt i vann og vassdrag over hele Sør-Norge i mer enn 20 år – uten kunnskap om konsekvensene.

Etablert uten kunnskap. Vannkraftbasert strøm var et viktig element da de store boligområdene i Oslo ble planlagt på 1930-tallet. Sammen med behovet for billig og nok kraft til industrien førte dette til utbygging av store vannkraftmagasiner i etterkrigsårene. Flere titalls fjellvann ble demmet opp.

For å kompensere for tapt ørretproduksjon ble regulantene pålagt årlige millionutsettinger av ørretunger.

Fakta

Stedegen settefisk.

Etter at importforbudet mot utenlandske ørretunger ble vedtatt på slutten av 1960-tallet, ble regulanter og kultiveringsanlegg tvunget til å bruke norske stamfisker.

Etter prøving og feiling fant man ut av ørretstammene fra Tunhovdfjorden i Numedalsvassdraget, Bjornesfjorden på Hardangervidda og Slidrefjorden i Valdres, ga de beste settefiskene. I 25 år oppfylte ørretunger med stamfedre fra disse vassdragene konsesjonspålegg og sportsfiskernes behov for settefisk.

I 1992 kom det imidlertid en ny innlandsfiskelov som påla bruk av stedegen fisk. Da var det påvist at fiskeutsettinger hadde smittet en rekke lakseelver med det dødbringende viruset Gyrodacylus salaris. En fryktet at det samme kunne skje med ørretutsettinger. Det ble dermed forbudt å flytte fisk mellom ulike vassdrag og alle utsatte ørretunger måtte ha sitt opphav i det vannsystemet de skulle settes ut.

Med Vanndirektivet og Naturmangfoldloven av 2009, er fiskeutsettinger i ferd med å fases vekk som fiskekultiverings-tiltak.

 

Konsekvensene.

En vet lite om hvilke konsekvenser de enorme utsettingene av utenlandske ørretunger har hatt. Prøvefiskeresultater og skjellprøver fra mange av fjellvannene som ble demmet opp etter krigen, forsvant nemlig under annen verdenskrig. Sammenligningsgrunnlaget fra tiden før reguleringene og de omfattende ørretutsettingene fantes dermed ikke.

Ørretforsker Iacob Sømme var en av landets fremste ørretforskere. I tiåret før annen verdenskrig organiserte og samlet han inn forskningsmateriale fra mange av fjellvannene som senere ble regulert og pepret med utenlandsk fisk.

Som ledende motstandsmann ble Sømme henrettet av tyskerne i 1944. Hele hans omfattende arkiv ble brent i kjølvannet av henrettelsen, et materiale som kunne fortalt mye om endringene i ørretens vekst og størrelse etter at utenlandske gener ble introdusert.

Mot slutten av 1950-tallet og frem til forbudet mot å importere utenlandsk ørret i 1968, ble fisket i Nordmarka dårligere og dårligere. På årsmøtet i Oslomarkas Fiskeadministrasjon i 1970 hevdet styremedlem Gunnar Aamodt at:

«Årsaken kan simpelthen ligge deri at vi har satset på den ørret som var billig å skaffe, nemlig den danske bekkeørreten. Personlig tror jeg en mer stedegen type hadde gitt bedre tilslag ... Om det er noe igjen av den gamle stammen etter at vi har gjort det vi kan for å blande den opp i 30 år, er jo en annen sak.»

I dag kan man finne ut hvor mye den utenlandske fisken har blandet seg med de opprinnelige stammene ved hjelp av DNA-analyser. Å tegne det genetiske kartet til den norske ørreten er en utfordring kommende fiskeforskere forhåpentligvis vil ta tak i. Først da kan en se hvilken langsiktig påvirkning etterkrigstidens effektivitetstankegang har hatt på den norske nasjonalfisken. 

 

Dette er bakteppet for undervannsinvasjonen av norske fjellområder. I årene frem til 1970 ble millioner av ørret-unger av dansk-sveitsisk opprinnelse spredt over hele Sør-Norge. Konsekvensanalysen er aldri blitt foretatt.

Vinteren 1940 ga Stortinget Oslo Lysverker grønt lys til å bygge et stort vannkraftverk i Hol kommune i Hallingdal. Krigen satt en stopper for realiseringen av prosjektet, men våren 1948 sto demningen klar. Stolsvannsmagasinet skulle forsyne Hol Kraftverk med nok vann til å produsere strøm for 35 000 husstander i Oslo-regionen.

I løpet av sommeren ble 12 vann nordvest for Ål gradvis omdannet til en 35 kvadratkilometer stor høyfjellsinnsjø. Stolsvannsmagasinet var et av flere magasiner som ble etablert høyt til fjells uten kunnskap om hvilke følger det ville få for fisk og næringsdyr. Som en del av konsesjonstillatelsene ble det imidlertid satt krav om utsetting av ørretunger basert på antagelsen om at ørretens formeringsmuligheter ble redusert når tidligere gytebekker ble satt under vann og forsvant.

Basert på synsing. Det hersket stor usikkerhet hos de sakkyndige som skulle tallfeste vilkårskravene. Det fantes generelle beregningsmodeller for fiskeutsettinger basert på vannareal og antatt fisketetthet, men disse var lite egnet for kraftmagasiner hvor det fantes en betydelig fiskeproduksjon før oppdemmingene.

Modellene understreket nødvendigheten av å gjøre lokale undersøkelser og tilpasninger, men da det hverken ble stilt krav eller fantes nok fagfolk til å gjennomføre slike undersøkelser, ble de droppet. Utsettingstallene ble dermed fastsatt basert på synsing, og prinsippet om å kline til heller enn å være føre var. Det skulle iallfall ikke skorte på fisk! I konsesjonsbetingelsene for Stolsvannsmagasinet kom dette til uttrykk i paragraf 16, hvor det heter at «videre plikter konsesjonæren årlig å sette minst 400 000 yngel av godkjent kvalitet. Herav skal 100 000 drettes opp til settefisk.» Omkostningene skulle bæres av regulanten.

Da dammen sto ferdig, hadde Oslo Lysverker ingen planer for hvordan pålegget om utsettinger skulle effektueres, og det første året klarte de bare å skaffe 10 prosent av kravet. Ørretyngel og sommergammel settefisk var mangelvare, selv konsesjonskravet handlet bare om kvantitet. Genetikk og stedegenhet nevnte det ingenting om. Ørret var ørret.

Et brev til utbyggingssjef Vauland fra assistent Kjell W. Jensen høsten 1950 ved Den vitenskapelige avdeling hos Inspektøren for ferskvannsfisket er talende for anarkiet som hersket:

«Jeg fløy i går settefisk for GLB fra Sigurd Vestlunds anlegg ved Jessheim til Vinsteren og Tessevatn. Herr Vestlund opplyste nå at han mot formodning får ca. 10 000 settefisk igjen i sitt anlegg og at disse står til disposisjon for Oslo Lysverker. Da konsesjonsbetingelsene på langt nær er oppfylt, vil jeg anbefale at dere også kjøper disse fisk til Holsvassdraget. For øvrig gikk transporten av 10 500 settefisk fra Oslomarkas Fiskeadministrasjons anlegg til Vatsfjorden, Tvist og bassenget Mjåvatn Djup som planlagt 26/9. Det samme gjorde leveringen av 5000 settefisk fra herr Svein O. Aalrust i Hemsedal»

Ut på anbud. Etter oppstartsår med kaos og ustabile leveranser, tok Oslo Lysverker grep og satte yngelproduksjonen ut på anbud. I 1951 ble det inngått avtaler om levering med de tre ålingene Lars Bratteskar, Thorleif Skrattegard og Lars Strande. De lokale leverandørene var konkurransedyktige på pris, og avstanden var kort fra klekkeriene deres til Stolsvatnet.

Grunneierne ville ikke ha fremmedfisk i vannene sine, og ålingene hentet rogn og melke fra ørreter som gikk opp i gytebekkene på fjellet. Men år om annet var værforhold-ene dårlige eller oppgangen av gytefisk for sen. Konsekvensen ble at en ikke klarte å skaffe nok rogn til å oppfylle konsesjonskravene. Å satse på rogn fra lunefull villfisk medførte en ustabilitet Oslo Lysverker ikke kunne leve med. For å oppfylle konsesjonsplikten begynte de å se seg om etter alternativer.

Det var ikke bare Oslo Lysverker som hadde behov for hundretusener av befruktede ørretrogn hver eneste høst. Også andre regulanter ble pålagt store utsettinger og med de mange konsesjonskravene dukket det opp et behov for et sentralt produksjonsanlegg, stort og profesjonelt nok til å garantere en stabil produksjon på fem millioner rogn og en million settefisk årlig. Et slikt anlegg burde også kunne huse mange tusen stamfisker, ørreter som lever i fangenskap og som hver høst kan strykes for rogn og melke til å produsere nok ørretunger.

I 1954 satte Landbruksdepartementet ned en komité bestående av folk fra vassdragsvesenet, regulantene, departement selv og forskere. Oslo Lysverker og Bægnavass-dragets Forening hadde allerede drevet et forsøksanlegg ved Eidsvoll i noen år, og erfaringene herfra dannet grunnlaget for det som fire år senere skulle bli det store flagg-skipet i moderne norsk settefiskhistorie: AL Settefisk på Reinsvoll mellom Eina og Raufoss på Toten.

Da Landbruksdepartementet la frem sin innstilling om finansiering og bygging, hadde det en prislapp på 1,8 millioner kroner, hvorav det offentlige skulle dekke en tredjedel. Staten mente imidlertid at regulantene skulle betale hele gildet. De opprinnelige planene ble dermed justert.

Da det ble sendt ut innbydelser til å tegne andeler i firmaet AL Settefisk 11. desember 1957, var stamfiskanlegget fjernet for å spare penger. Befruktet rogn skulle kjøpes inn fra eksterne leverandører. I løpet av vinteren 1958 var eierstrukturen klar: Oslo Lysverker, Glommen og Laagens Brukseierforening og Foreningen til Bægnavassdragets Regulering (interesseorganisasjonen for vannkraftprodusentene i henholdsvis Glommavassdraget og Begna) var de tyngste andelshaverne.

Stabile rognleveranser var også sikret: Profesjonelle danske agenter var stadig på norgesvisitt for å tilby rogn fra danske produsenter. De kunne garantere prima vare til en billig penge fra ørreter som levde i fangenskap i kildevannsdammer på Jylland. Og de hadde allerede ti års erfaring med leveranser til Norge. Siden 1947 hadde de levert all rogn til Norges mest moderne settefisk-anlegg, et anlegg som produserte all ørreten som ble satt ut i hele Oslomarka.

For lite rogn også i Nordmarka. Annen verdenskrig gjorde Nordmarka til et mytisk skogsområde. Det var her gutta på skauen dannet små motstandsgrupper som med presise stikk gjorde livet surt for den tyske okkupasjonsmakten. Bragdene deres fredet skogene nord for Oslo. Å utvide byen nordover bak Tryvannshøgda etter krigen var uaktuelt.

På midten av 1930-tallet ble Oslomarkas Fiskeadministrasjon (OFA) dannet med basis i de nyetablerte fiskeforeningene i Osloområdet. Etter år med forhandlinger ble det i 1943 gjort en avtale med godseier Løvenskiold. Denne ga OFA fiskeforvaltningsansvaret for alle vannene innenfor Nordmarkseiendommen hans.

Da frigjøringsfeiringen ebbet ut i slutten av mai 1945, trakk dermed de nye gutta på skauen inn bak mastene på Tryvannshøgda. Utstyrt med ørretyngel, øks og abborruser, ble det satt i gang et omfattende arbeid for å gjøre Nordmarka til et fiskeeldorado for Oslos befolkning.

Utstyrt med ørretyngel, øks og abborruser, ble det satt i gang et omfattende arbeid for å gjøre Nordmarka til et fiskeeldorado for Oslos befolkning.

I løpet av krigen var det også bygd et moderne settefiskanlegg ved Holmendammen. Å få produsert nok settefisk til å dekke behovet i det kommende eldoradoet var administrasjonens hovedoppgave. Men hva var nok og hvordan skulle en skaffe rogn nok til å dekke behovet?

Kjell W. Jensen var edderkoppen i mye av det som skjedde på innlandsfiskefronten i tiårene etter krigen. Han jobbet i Den vitenskapelige avdeling underlagt Fiskeinspektørens kontor, og som styrerepresentant i OFA var det naturlig at han fikk jobben med å beregne hvor mange yngel som kunne settes ut for å utnytte produksjonspotensialet for ørret i Oslo-skogene. Han havnet på 180 000, et tall som krevde minst 225 000 rognkorn for å bli realisert.

Selv med stor innsats var OFAs fotfolk uten sjanse til å dekke dette rognbehovet fra vill fisk i Nordmarka. Det ble gjort flere fangstforsøk etter gytemodne ørreter i sene høstkvelder, men frustrasjonen økte i takt med lavere temperaturer og stigende vannstand.

Ikke bare var det vrient å få tak i gytefiskene. Å frakte dem levende ned til klekkeriet med rogn og melke i behold, var heller ikke lett. Store ambisjoner og en lite samarbeidsvillig natur gjorde dermed at OFA startet jakten på en stabil leverandør av befruktet ørretrogn, grunnsteinen for å realisere den store ideen om å lage Oslomarka til et ørretmekka. De fant kilden utenfor landets grenser, i et land vi nordmenn ikke forbinder med ørret: Danmark. Med gode tilbud om store kvanta ble OFA dermed den første storimportøren av dansk ørret, en virksomhet som snart skulle oversvømme hele Norge uten at noen fant grunn til å utrede eller bekymre seg over konsekvensene.  

Sveitsisk assistanse. Et halvt århundre var gått siden danskene på slutten av 1800-tallet begynte å bruke det friske kildevannet på Jylland til ørretproduksjon. De ble snart proffe både som matfiskprodusenter og eksportører av befruktede ørretegg.

I Danmark er det imidlertid få innlandssjøer som egner seg for stasjonær ørret. De naturlige ørretpopulasjonene er hovedsakelig sjøørret som smoltifiseres etter et par år i elvene og svømmer ut i havet.

De færreste importørene av rogn ønsket en ørrettype med genetisk utferdstrang mot havet, men ville ha egg fra en stasjonær ørret som ikke fantes på Jylland. Allerede på et tidlig tidspunkt i den danske ørrethistorien importerte de derfor stamfisk fra høytliggende sjøer i Sveits.

De færreste importørene av rogn ønsket en ørrettype med genetisk utferdstrang mot havet, men ville ha egg fra en stasjonær ørret som ikke fantes på Jylland. Allerede på et tidlig tidspunkt i den danske ørrethistorien importerte de derfor stamfisk fra høytliggende sjøer i Sveits.

Dette kommer tydelig frem i «Haandbog i ørredopdræt» fra 1967 hvor ørretspesialisten C.J. Rasmussen skriver:

«Det er da også ofte fra utenlandske importørers side gjort gjeldende at dansk bækørred, der opprinnelig hitrører fra villfisk, ikke giver tilstrekkelig standfast afkom. For å imøtekomme kritikk har man derfor innført bækørredæg fra Schwitz, og herfra fremavlet en bestand såkalte Schweizer-ørreter, hvis æg man har eksportert til steder hvor man har ønsket en særlig standfast ørred»

Det var trolig disse fiskene som dannet grunnlaget for de mange titalls millioner øyerogn som hver vår ble eksportert fra Jylland via de to distribusjonsfirmaene De forenede ørredeksportører og Dansk Andels Ørredeksport.

Etter annen verdenskrig dannet sportsfiskerne godt organiserte foreninger og fiskeadministrasjoner over hele landet. Mange av disse hadde egne klekkerier som gjerne fikk levert danske gener til en billig penge med OFA som garantist og mellomdistributør.

Og danske gener leverte, år etter år. Tunge norske industriaktører med store budsjetter og årlige forpliktelser å innfri hadde et problem danskene kunne løse, for:

«En av hovedvanskelighetene for yngel og settefiskproduksjon her i landet er mangel på ørretrogn. I de senere år har dansk ørretrogn blitt kjøpt inn av settefiskprodusentene, og en meget stor del av den settefisk som er blitt omsatt på Østlandet, skriver seg fra slik rogn.»

Dette skriver Kjell W. Jensen til ledelsen i Oslo Lysverker i 1949, og som styremedlem og fagmann i OFA kunne han garantere for kvaliteten.

Fjernet krav om avstamning. Fra første dag ble produksjonen hos AL Settefisk basert på dansk-sveitsiske rogn. Da hadde Dansk Andels Ørredeksport allerede levert rogn til Oslo Lysverkes produsenter av ørretyngel i Hallingdal i en årrekke. Da Skrattegard, Strand og Bratteskar ble valgt som leverandører i 1951, var det blant annet fordi de kunne skaffe lokal rogn. De første årene påpekes i hver bestilling at «yngelen skal fortrinnsvis være av norsk avstamning og må være av førsteklasses kvalitet».

I 1955 forsvant imidlertid ordlyden som omhandlet avstamning. Samtidig tok innkjøpsavdelingen ved Oslo Lysverker over organiseringen av rognanskaffelsen. Danskene hadde tydeligvis gitt dem et tilbud de ikke kunne si nei til. Det var billigere, sikrere og enklere om de lokale produsentene mottok en årlig rognkasse fra Danmark på Hol jernbanestasjon hver vår, heller enn å basere konsesjonspåleggene på innhøsting av rogn fra fjellørret med de usikkerhetsmomentene og strabasene det medførte.

Importen og utsetting av dansk ørret med sveitsiske gener forgikk frem til 1968. Da ble det vedtatt et forbud mot virksomheten etter at to settefiskanlegg på Østlandet ble infisert av fiskesykdommen furunkulose fra danske regnbueørreter.

Importen og utsetting av dansk ørret med sveitsiske gener forgikk frem til 1968. Da ble det vedtatt et forbud mot virksomheten etter at to settefiskanlegg på Østlandet ble infisert av fiskesykdommen furunkulose fra danske regnbueørreter.

Men i årene fra 1959 til 1967 ble det lagt ned mer enn åtte millioner kunstig befruktede utenlandske ørretegg bare på sentralanlegget på Reinsvoll. I 20 år ble norske vann og vassdrag oversvømt av ørretunger med uvisst utenlandsk opphav. Trolig kommer de fleste av dem fra et lite knippe sveitsiske ørreter som ble innført til Danmark for 100 år siden.

Det er på høy tid at noen blir pålagt oppgaven å undersøke hvilke konsekvenser dette har fått for Norges nasjonalfisk, i den grad vi kan omtale ørreten som en sådan.

 

Om artikkelforfatteren: Lars Nilssen er en norsk filmprodusent, regissør, foredragsholder, skribent og forfatter. Han står bak TV-serien «På fisketur med Bård og Lars» og flere andre kort- og dokumentarfilmer. Nilssen har utgitt fire bøker og kommer i mars ut med en ny: «Ørret – fortellingen om ørretens moderne historie i Norge» (Vega). Nilssen selv introduserer boken slik på sin blogg: «En skogsarbeider hugger seg i beinet på Finnskogen. Året er 1845. Med denne ulykken starter Norges moderne ørrethistorie. På egen hånd lærer den halte tømmerhuggeren å manipulere ørretbestandene i nærområdet sitt ved hjelp av kunstig befruktning. Kunnskapen bidrar til å spre ørreten over hele landet og gjøre den til Norges nasjonalfisk. Ikke noen annen skapning er blitt satt ut i et slikt omfang i norsk natur. Den har måttet bryne seg på alt fra tukling med gener og konkurranse fra utlandet til sur nedbør, en ekspanderende kraftverkindustri og ihuga fiskere. (...) Naturens mangfold og egne prosesser har måttet vike.»