• Illustrasjon: ISTOCKPHOTO.COM/GETTY IMAGES

Ingen konsensus om GMO-er.

Ingen konsensus om GMO-er.

Store kontroverser preger GMO-debatten. Det skyldes blant annet at politikk bringes inn i vitenskapskomiteene, og at det er svakheter i systemet for hvordan GMO-er vurderes, mener Bioteknologirådet.

Fra utgave: 11 / desember 2015

Mye usikkerhet. Det er ikke riktig som noen hevder, at det er enighet blant eksperter om at genmodifisert mat er trygt. Tvert imot er det så mye usikkerhet, og mange ser så lite samfunnsnytte i de GMO-ene som finnes i dag, at EU-landene ikke kommer til enighet seg imellom om hvordan de skal håndtere søknadene fra produsenter om å få godkjent GMO.

For at vi skal få frem gode produkter som er trygge for forbrukerne og til nytte for samfunnet, skal både helse- og miljørisiko vurderes før en GMO eventuelt kan godkjennes. Både i EU og Norge har vi vitenskapskomiteer som skal undersøke hva forskningen sier og ikke sier om de aktuelle GMO-ene. I Norge er det Vitenskapskomiteen for Mattrygghet (VKM) og i EU European Food Safety Authority (EFSA).

De skal både vurdere sannsynligheten for uønskede helse- og miljøeffekter og konsekvensene hvis slike effekter inntreffer, men ofte vurderer de bare sannsynlighet og ikke konsekvensene. Å veie mulige farer mot nytte, og vurdere om eventuelle farer er akseptable, skal i Norge gjøres av organer som Mattilsynet og Miljødirektoratet. Regjeringen tar den endelige beslutningen.

I Norge skal vi også vurdere om en GMO bidrar til bærekraftig utvikling og er samfunnsnyttig og etisk akseptabel å dyrke eller bruke. Også EU lar nå hvert medlemsland avgjøre om det vil dyrke GMO ut fra sosioøkonomiske hensyn.

Trenger bedre vurderinger. I dag dyrkes det genmodifiserte planter som er resistente mot sprøytemidler, først og fremst glyfosat, på 80 prosent av arealet der det dyrkes GMO. Det er disse plantene vi vil diskutere videre her. Det dyrkes mest soya, men også en del mais, raps og bomull. Genmodifiseringen har endret måten disse plantene kan dyrkes på.

For å forbedre vurderingene av GMO-søknader, har Bioteknologirådet tidligere anbefalt norske myndigheter å endre kravene som stilles for å godkjenne genmodifiserte planter. De samme kravene er også reist av andre når det gjelder EU-systemet. Følgende seks tiltak er nødvendige for å gjøre bedre og mer helhetlige vurderinger av hvilke GMO-er som skal tillates eller ikke:

1. Vi må ta hensyn til konsekvensene av endret sprøytemiddelbruk.

VKM og myndighetene bør vurdere om det blir mer av skadelige sprøytemiddelrester i mat og fôr når plantene er genmodifisert til å tåle sprøytemiddel. Med GMO som tåler sprøytemidler med glyfosat, kan bøndene sprøyte under hele vekstsesongen fordi ugresset dør mens soyaen og maisen står igjen på åkeren, uskadet.

Både EU og Norge arbeider for mindre bruk av sprøytemidler. Etter loven skal andre tiltak mot ugress og skadedyr vurderes først. I USA, som har dyrket GMO i stor skala i mange år, ble det ifølge landbruksdepartementet brukt mindre sprøytemidler de første årene med sprøytemiddelresistente planter, men siden har bruken økt år for år. Ensidig bruk av et sprøytemiddel over lang tid, gir sprøytemiddelresistent ugress. I tillegg dukker glyfosatresistent mais opp som ugress i soyaåkre og omvendt, og er umulig å ta knekken på med glyfosat. Derfor brukes det mer sprøytemidler, og giftige sprøytemidler som var faset ut, er tatt i bruk på nytt. Det bidrar ikke til en bærekraftig utvikling.

2. Vi trenger bedre forskningsmetoder.

Det bør blant annet gjøres fôringsstudier med forsøksrotter som går over hele livsløpet til rottene. Fôringsforsøkene som blir gjort i dag, varer gjerne i 90 dager. 90 dager svarer til omtrent ti år av et menneskeliv. Mat spises så forskjellig, og også av sårbare grupper som spebarn og syke. Langtidsstudier bør fange opp kroniske effekter og effekter som først viser seg over tid. Slike langtidsstudier er også anbefalt av forskere fra en rekke europeiske forskningsinstitusjoner.

Hele sprøytemiddelet og planten slik bonden bruker den i matproduksjonen, må testes. Det gjøres ofte ikke i dag, hvor man gjerne bare tester det aktuelle virkestoffet i sprøytemiddelet. Sprøytemidler inneholder også tilsetningsstoffer. For eksempel inneholder Roundup stoffer som skal øke virkningen av glyfosat ved at det trenger lettere inn i planten. Tilsetningsstoffene kan være like skadelige som virkestoffet.

3. Vi trenger bedre risikovurderinger.

Risiko må ikke forveksles med sannsynlighet. Risiko er sannsynligheten for at noe uønsket skal skje, ganget med konsekvensene hvis det skjer. Det betyr at dersom noe er lite sannsynlig, men at konsekvensene er store, er risikoen høy. Dersom de som skal bestemme om en GMO skal godkjennes eller ikke, ikke får vite om mulige konsekvenser og usikkerhet, kan de heller ikke ta en velbegrunnet avgjørelse.

4. Vi trenger fagkomiteer som overlater politikken til politikerne.

Dersom det mangler viktig kunnskap, og relevante forsøk ikke er utført, blir det vitenskapelige grunnlaget for tynt til å si at den genmodifiserte maten er trygg. Når det gjelder sprøytemiddelresistente planter, påpeker VKM at det mangler kunnskap om sprøytemiddelrester og hvorvidt genmodifiseringen påvirker nedbrytingen av sprøytemiddelet i planten slik at den blir mer eller mindre giftig for mennesker, husdyr eller andre organismer. VKM og Mattilsynet mener imidlertid at det er utenfor deres mandat å gjøre rede for hva som kan være konsekvensene av dette. Ifølge VKM er det også mangler i testmetodene. Likevel konkluderer VKM med at slike planter er trygge å spise.

5. Vi trenger uavhengige fagkomiteer.

For å sikre en god risikovurdering er det viktig å se på sammensetningen av de vitenskapelige komiteene og sørge for at de får nok ressurser. EUs mattrygghetsorgan, EFSA, har fått mye kritikk for habilitetskonflikter blant medlemmene og for at eksperter går frem og tilbake mellom arbeid for EFSA og for agroindustrien eller organisasjoner som industrien finansierer. Denne praksisen ble også kritisert av den europeiske revisjonsretten (European Court of Editors), som styrer finansene i EU.

6. Vi trenger mer åpenhet og bedre tilgang til forskningsmateriale.

For at befolkningen skal ha tillit til myndighetenes avgjørelser, er det også viktig at forskere ved universiteter og forskningsinstitutter får tilgang til materiale fra GMO-produsentene slik at de kan forske på de GMO-ene som er godkjent og etterprøve produsentenes resultater.

GMO-er er ofte patenterte, slik at andre må ha lisens fra den som har patentet, for å bruke materialet til forskning. Til nå har dette vært vanskelig. Forskere kan også være nødt til å skrive kontrakter med GMO-produsenten om at produsenten kan lese artiklene og eventuelt legge ned veto mot publisering. Hovedtyngden av dokumentasjonen som myndighetene bruker i risikovurderingen, kommer fra produsentene og er ikke offentlig tilgjengelig.

Vitenskapelig uenighet og politiske beslutninger. GMO-produsentene og uavhengige forskere har ofte kommet til forskjellige konklusjoner. På samme måte kan ulike organer ha forskjellige vurderinger. For eksempel er EFSA og WHOs kreftforskningsbyrå (IARC) uenige om hvorvidt glyfosat er kreftfremkallende.

Det er stor forskjell på det å være i en vitenskapelig komité som har ansvaret for å få all dokumentasjon på bordet og vurdere kvaliteten på den, og det å skulle ta ansvaret for å si at en sprøytemiddelresistent GMO er trygg å spise når det både er usikkerhet og mangelfull dokumentasjon.

Å håndtere vitenskapelig uenighet er myndighetenes ansvar.