• Nordhordland Over øya Børilden i skjærgården i Austrheim, med Masfjordfjellene og Lindås kommune i horisonten. For Nordhordland kan deltagelse i Unesco-programmet bety økt forskningsaktivitet, ny og grønnere næringsutvikling, et løft for reiselivet og deltagelse i EU-prosjekter. Foto: EIVIND SENNESET

  • Mongstad På 1970-tallet ble en bygd med 14 gårder, hermetikkfabrikk, verksted og butikk erstattet av det som fortsatt er landets største oljeraffineri og oljehavn. Foto: NTB SCANPIX

  • Unesco-søknadens far Professor Peter Emil Kaland på Lyngheisenteret på Lygra i Nordhordaland. Senteret, som skal formidle tradisjoner og verne lyngheilandskapet gjennom aktiv drift, har vunnet flere internasjonale priser som det første vernetiltaket i Europa for de atlantiske lyngheiene. Foto: EIVIND SENNESET

  • Lyngheisenteret på Lygra i Nordhordaland Senteret, som skal formidle tradisjoner og verne lyngheilandskapet gjennom aktiv drift, har vunnet flere internasjonale priser som det første vernetiltaket i Europa for de atlantiske lyngheiene. Foto: REGIN HJERTHOLM/SAMFOTO/NTB SCANPIX

  • Bærekraftens mor Gro Harlem Brundtland la frem FN-rapporten «Our Common Future» i London i april 1987. Foto: NTB SCANPIX

  • Det viktige vannet Ordfører Jarle Skeidsvoll i Osterøy kommune og prosjektleder for Nordhordland Biosfæreområde Kari Evensen Natland ved 98 år gamle Herlandsfoss kraftverk på Osterøy. Dette var det første kraftverket i Norge med råsprengt trykksjakt og trykktunnel. Foto: LAILA BORGE

  • Klyngetun Åtte bruk eller gårder står tett sammen på Havrå på Osterøy slik de har stått helt fra 1700-tallet. Havråtunet var Norges første fredede kulturmiljø. Nå kan det bli en del av Norges første biosfæreområde, slik Unesco definerer det. Foto: STEINAR MYHR/SAMFOTO/NTB SCANPIX

Kan bli Norges første Unesco-område for bærekraftig utvikling.

Kan bli Norges første Unesco-område for bærekraftig utvikling.

Fra utgave: 5 / mai 2018

Norge er ett av tre land i Europa som ikke har et eneste modellområde i Unescos program for bærekraftig utvikling. Om et år kan Nordhordland bli det første.

Typisk vestlandsk. I Nordhordland har menneskene i alle år livnært seg av naturressursene – av fisken, jorden, tømmeret og vannet. På 1970-tallet tok oljen over som viktigste ressurs. Siden har oljerør og tankbåter navigert råolje for mange milliarder inn fra feltene i Nordsjøen til landets største oljeraffineri og oljehavn på Mongstad.

Mongstad er grått. Stål og betong, rørgater og oljetanker. Men landskapet rundt er grønt og blått. Utover, gjennom skjærgården og forbi hvalfangstøya Fedje, og innover fjorder, daler og skoger til fjellområdet Stølsheimen.

Alt dette er del av det foreslåtte Unesco-området for bærekraftig utvikling, et areal på 6500 kvadrat-kilometer med landskap og naturressurser som er typisk for Vestlandet. Her er gamle kulturlandskap som fremdeles er i drift, moderne industri og små og store tettsteder. Her er 49 vernede naturområder og landets første fredede kulturmiljø, klyngetunet Havrå på Osterøy.

Planlagt siden 1995. Du har sikkert hørt om Unescos verdensarvprogram, som blant annet Bryggen i Bergen og Bergstaden Røros er en del av. Unescos biosfæreprogram er en parallell til dette, men i motsetning til verdensarven er ikke målet å verne biosfæreområdene, men å bruke og utvikle dem på en bærekraftig måte. Biosfæren er den delen av Jorden og atmosfæren der det finnes liv, og det er dette livet biosfæreprogrammet handler om.

For Nordhordland kan deltagelse i programmet bety økt forskningsaktivitet, ny og grønnere næringsutvikling, et løft for reiselivet og deltagelse i EU-prosjekter.

Biosfæreprogrammet vil også støtte opp om lokale prosjekter som for eksempel kan løfte strilekulturen, øke lokalmatproduksjonen og ta vare på kulturlandskapet.

– Jeg har jobbet med å få dette området inn i biosfæreprogrammet siden 1995, sier professor emeritus Peter Emil Kaland ved Universitetet i Bergen. Han er 75 og skal snart gi stafettpinnen videre. Universitetet har nylig ansatt en egen Unesco-forsker som skal jobbe med prosjektet.

Kaland legger ikke skjul på at det er uvanlig med et oljeraffineri i et biosfæreområde.

– Men Unesco har skjønt at oljen er en internasjonal ressurs, og at vi også må håndtere de vanskelige sakene i biosfæreområdene. Selv er jeg ikke i tvil om at Nordhordland må omstille seg og forberede seg på at oljen tar slutt. Da kan biosfæreprogrammet hjelpe dem å finne nye innsatsområder, sier han.

– Et menneskeprosjekt. Det bor rundt 50 000 mennesker i Nordhordland, og folketallet øker. Menneskene er en forutsetning for at Nordhordland kan bli tatt opp i Unescos biosfæreprogram. Programmet heter «Man and the Biosphere» og skal forbedre forholdet mellom menneskene og miljøet de lever i.

– Vi kaller det gjerne et menneskeprosjekt, for å forklare at det handler om mennesker og leveområder, og om å ta gode valg for dem som skal leve her i fremtiden, sier prosjektleder Kari Evensen Natland ved Nordhordland Utviklingsselskap.

Den gang programmet ble opprettet, i 1971, var det ingen som hadde satt ord på bærekraftsprinsippet. De første årene var det størst fokus på bevaring av natur. En rekke nasjonal-parker og uberørte naturområder ble inkludert i programmet, blant annet Nordaust-Svalbard naturreservat der det er ferdselsforbud hele året.

Bærekraftig utvikling ble et velkjent begrep med Brundtlandkommisjonens rapport i 1987. Noen år senere ble det bestemt at områdene i Unescos biosfæreprogram skulle være modell-områder for bærekraftig utvikling. Man skulle se miljøet i sammenheng med økonomi og sosial utvikling. Folketomme Nordaust-Svalbard og flere andre områder ble da tatt ut av programmet.

Samtidig fikk Peter Emil Kaland ved Universitetet i Bergen en telefon fra Norges forskningsråd. En forskningskomité lette etter mulige biosfæreområder på fastlandet. Kaland var kjent for sin forskning på lyngheiene i Nordhordland, som resulterte i Lyngheisenteret på Lygra.

– Jeg synes det er fascinerende å tenke på hvordan vi kan sørge for at etterkommerne våre skal ha det like bra som oss, derfor ville jeg gjerne bidra til at Nordhordland ble tatt inn i biosfæreprogrammet, sier han.

De neste årene foreslo Kaland flere ganger at Norge skulle søke om å få Nordhordland godkjent som biosfæreområde, men hver gang strandet forsøket hos Miljøverndepartementet. I 2009 kom beskjeden fra Unesco: Nå burde Norge snart komme med en kandidat. Det begynte å bli pinlig at Norge, som gjennom Gro Harlem Brundtland hadde satt bærekraftig utvikling på kartet, var et av få europeiske land som ikke hadde et eget biosfæreområde. Peter Emil Kaland ble igjen innkalt.

– Jeg hadde hatt god tid til å tenke på dette, og hadde forslaget klart. Jeg mente fortsatt at Nordhordland var en god kandidat. Nordhordland har den typiske vestlandsnaturen, og utnytter de tunge naturressursene i fiskeri, vannkraft og olje. Det er dette folk lever av, sier han.

Nå fikk han gjennomslag på departementsnivå, og dermed begynte arbeidet med Unesco-søknaden for alvor.

Forebygger konflikter. Biosfæreområdene skal utvikle og teste nye metoder for bærekraftig utvikling, forebygge konflikter og dele erfaringer. Det viktigste virkemiddelet er samarbeid mellom ulike aktører, og tanken er at både lokalbefolkningen, forskere, næringslivet og myndighetene skal bidra til å finne de gode løsningene.

Vellykkede samarbeid mellom natur- og næringsinteresser er ingen selvfølge. Prosjektleder for biosfæreområdet i Nordhordland, Kari Evensen Natland, tror dette er lettere i biosfæreområder, der prosjektadministrasjonen kan være en uavhengig part som belyser fakta og lytter til alle sider. Hun forteller om biosfæreområdet Östre Vätterbranterna i Sverige, der et gruveselskap fant et svært sjeldent og verdifullt mineral som de ønsket å utvinne. Dette ville føre til store naturinngrep.

– Alle sider i en slik sak kan trekke bærekraft-kortet, påpeker Natland. Mineralet er essensielt for bruk i datamaskiner og selve gruvedriften kunne skape arbeidsplasser, samtidig som det var viktig å bevare naturen for fremtidige generasjoner. Det som kunne blitt en steil konflikt mellom ulike interesser, ble i stedet håndtert med en dialog styrt av en aktør som alle parter hadde tillit til. Resultatet ble at gruveselskapet fikk tillatelse, men med en del føringer.  

Tar fjorden tilbake. – Jeg liker den helhetlige tankegangen bak biosfæreprogrammet. Det erkjenner at det finnes flere sannheter. Derfor må vi få frem det store bildet og nok kunnskap til å ta de gode valgene, sier Natland.

Hun får støtte av ordfører Jarle Skeidsvoll (KrF) i Osterøy kommune:

– Det er slik bonden driver gården, med tanke på at neste generasjon skal kunne ta over og at gårdsdriften skal kunne fortsette til evig tid.

Da må han drive i balanse med naturen og ikke utarme eller bryte ned jorden.

Skeidsvoll leder styringsgruppen for biosfæreprosjektet i Nordhordland, og representerer en av de ti kommunene som stiller seg bak søknaden til Unesco.

– Kommunene forplikter seg til å tenke bærekraft og langsiktig utvikling ut fra egne forutsetninger. Jeg tror dette vil påvirke beslutningene i kommunestyrene våre, sier han. Selv har han en rekke ideer om hvordan dette kan gjøres i egen kommune. Noe har de allerede tatt tak i.

Osterøy kommune har blant annet stilt krav om nullutslipp av organiske partikler ved to oppdrettsanlegg i Sørfjorden. En naturlig terskel* fører til svært liten utskiftning av bunnvannet. I områdene lengst inne i Sørfjorden har undersøkelser avdekket oksygenmangel og stedvis svært dårlige bunnforhold. Fylkesmannens miljøvernavdeling mener utslippene av fiskeskitt og spillfôr fra oppdrett forverrer en allerede dårlig oksygentilstand i terskelfjorden.

– Kommunen har jobbet aktivt for at havbruket skal bli mer bærekraftig, så fjordene våre ikke kveles. Vi har fått politisk gjennomslag for dette, sier Skeidsvoll, og forteller at fjorden nå er på vei tilbake i folks bevissthet.

Lokalmat Tone Vatle og Lis Anita Pedersen Windt gjenåpnet i fjor Eides kafé og handleri på Osterøy. Her serverer de stompakaker og andre lokale produkter. Det er et mål med biosfæreprogrammet å støtte opp om denne typen lokale initiativ. Foto: LAILA BORGE

 

Oljenæringen har satt standarden. Frem til 1970 var Nordhordland en relativt fattig region. Folk livnærte seg av naturen, og mange hadde flere små inntektskilder. Kystfiskerne hadde gjerne et lite småbruk, og bøndene sendte dyrene til seters om sommeren og kunne da spe på med fiske i fjorden, tømmerhugst eller håndverk.

Med effektiv sjøtransport kunne de lett nå Bergen med varer, og på Osterøy skal de blant annet ha laget ferdige byggesett for laftehus som raskt kunne fraktes til Bergen når bybrannene hadde herjet byen.

Vannet har vært viktig for utviklingen i regionen de siste hundre årene. Fosser og elver ble tatt i bruk til kraftproduksjon, og det som tidligere hadde vært små tilleggsnæringer for bøndene utviklet seg til større arbeidsplasser: garverier, bomullsspinneri, kornmøller, sagbruk, hermetikkfabrikker og skipsverft.

Den største endringen i regionen kom med oljeraffineriet på Mongstad. Rundt oljeanleggene har det vokst frem høyteknologiske service- og industrivirksomheter. Havbruk er også blitt en sterk næring i området. 

– Oljenæringen har gitt oss en standard for hva slags samfunn vi ønsker, med lav arbeidsledighet og høy kompetanse, sier Kari Evensen Natland.

Nå er målet å holde denne standarden, men samtidig utvikle næringslivet i en mer bærekraftig retning. Når ordfører Jarle Skeidsvoll ser tilbake på hvordan innbyggerne har livnært seg opp gjennom årene, er han optimistisk.

– Det handler om å forvalte ressursene målrettet, slik vi alltid har gjort.

Han forteller at kommunen vil legge til rette for at Osterøy kan bli en arena for fremtidsnæringer. Ved et av oppdrettsanleggene i fjorden ligger det allerede et flytende solcelleanlegg som selskapet Ocean Sun tester ut. Slike forsøk vil ordføreren ha flere av. Han har vært i kontakt med gründerne i Kitemill som bruker drager til å produsere energi i høyere luftlag.

– Jeg håper at de skal ta neste skritt i utviklingen her på Osterøy, sier han.

Til våren får Osterøy rundt 20 kommunale geiter som skal ha elektriske GPS-klaver rundt halsen. Det er norske Nofence som har utviklet teknologien, som skal holde dyrene innenfor digitalt avgrensede områder.

– Vi ser for oss at vi kan ta i bruk beiteområder i fjellet som det ikke er økonomisk bærekraftig å gjerde inn. Ved å demonstrere teknologien håper vi at lokale bønder kan utvikle dette videre. Det kan bidra til økt lokal matproduksjon. Vi vil ta vare på og utvikle matkulturen vår, sier Skeidsvoll.

Geitene kan også bidra til å redusere gjengroingen som truer kulturlandskapet over store deler av Vestlandet.

Håper på flere. Både Unesco-kommisjonen og Regjeringen har stilt seg positive til Nordhordland som biosfæreområde. Nordhordland Utviklingsselskap har allerede begynt å delta på biosfæreprogrammets samlinger og fått innpass i et EU-prosjekt der de sammen med andre biosfæreområder skal undersøke hvordan kultur og naturressurser kan brukes i turismen.

Hvis alt går etter planen, blir Nordhordland i juni 2019 det første norske området i Unescos biosfæreprogram siden Nordaust-Svalbard ble tatt ut.

Det neste etter Nordhordland kan bli Lofoten, som gjennomførte en forstudie i 2017. Utviklingsselskapet Lofoten Matpark har som mål at Lofoten skal få status som biosfæreområde i 2020.

– Vi jobber nå med å finansiere arbeidet og planlegger å starte arbeidet med utredning og søknadsprosess til høsten. Da må vi få med kommunene, sier prosjektleder Ørjan Arntzen.

Han har erfart at biosfæreprogrammet er lite kjent og bruker derfor tid på å informere kommunene om programmet.

– Vi ser for oss at Lofoten kan bli et utstillingsvindu for resten av verden på bærekraft. Forstudien viste at Lofoten allerede er ganske bærekraftig, og vi ønsker å skape mer bevissthet rundt dette og vise at det er noe vi er opptatt av. Vi tror også at biosfæreprogrammet kan være en katalysator for nye prosjekter, sier han.

Kari Evensen Natland håper Lofoten lykkes, og at flere norske områder kommer etter.

– Det er mye deling av kunnskap og erfaringer mellom biosfæreområdene, så for oss vil det være en stor fordel om det kommer flere områder i Norge. Foreløpig ser vi til Sverige, som har fem områder og jobber med to nye, sier hun.

 

Verneprosjekt Vossolaksen ble fredet i 1992, og Vossovassdraget er i dag nasjonalt laksevassdrag. Disse vossolaksene er fotografert i Akvariet i Bergen. Foto: LUCA KLEVE-RUUD/SAMFOTO/NTB SCANPIX

Uvanlig samarbeid om laksen.

I biosfæreområdene er målet at lokalbefolkningen, forskere, forvaltning, næringsliv og andre interessegrupper skal samarbeide om en mer bærekraftig bruk av naturen. I Nordhordland har et slikt samarbeidsprosjekt pågått siden 2010.

 

I redningsaksjonen for Vossolaksen har blant annet Voss kommune, elveeiere, sportsfiskere, oppdrettsnæring og kraftselskap samarbeidet med forskere og Fylkesmannen.

– Alle er enige om at vi trenger fagkunnskap om truslene mot villaksen for å iverksette treffsikre tiltak. Forskningen peker på konkrete problemer, og så er det opp til de ulike aktørene å ta ansvar og gjøre sin del. Det har vært veldig viktig å ha med ulike interesser, vi har lært mye av hverandre. Når alle med interesse for problemstillingen deltar, kan vi få mest mulig kunnskap og gjøre et felles løft for å få laksen tilbake, sier forskningsleder Bjørn Barlaup i Uni Research Miljø.

Vossovassdraget hadde en av verdens mest kjente bestander av storlaks. Helt siden steinalderen har lokalbefolkningen i deler av Nordhordland fisket på Vossolaksen, og laksefisket var en viktig inntektskilde for småbøndene langs fjorden og for elveeierne som leide ut fiske til lakseturister. Men på slutten av 1980-tallet brøt bestanden sammen. Utover 1990-tallet og frem til i dag er en rekke trusler blitt identifisert og forsøkt motvirket: genetisk innblanding av rømt oppdrettslaks, lakselus, vassdragsregulering, forsuring og fysiske inngrep i vassdraget.

– Problemene er ikke løst, men vi har nå mye mer kunnskap om påvirkningsfaktorene, og det er viktig for målet om en levedyktig bestand, sier Barlaup.

Den opprinnelige Vossolaksen var tatt vare på i den nasjonale genbanken, og i redningsaksjonen er det blitt tilbakeført rogn, yngel og smolt derfra. Målet er å få tilbake en bærekraftig bestand i naturen i 2020. Prosjektleder for villaks i Norges jeger og fiskerforbund Alv Arne Lyse bekrefter at aktørene har samarbeidet godt i prosjektet. Han tror likevel at det blir vanskelig å nå målet.

– I en periode med utsetting av mye lakseyngel så resultatene lovende ut, men de siste årene har pilene pekt nedover igjen. Vi har ikke løst de underliggende problemene. Jeg tror nesten ikke vi kan få en bærekraftig villaksstamme med dagens oppdrettsmetoder og -mengder i disse fjordene, sier Lyse.