• Skader, sykdom og svinn Lakselus (Lepeophtheirus salmonis) påfører både oppdrettslaks og villaks store skader, og den påfører oppdrettsnæringen store tap og utgifter til bekjempelse av lusen. Mens lusen i økende grad blir resistent mot medikamentell behandling, har oppdrettsnæringen tatt i bruk rensefisk, en fellesbetegnelse for leppefisk og rognkjeks. Leppefisk som berggylt og grønngylt blir i hovedsak villfanget, tatt ut av sitt naturlige miljø, fraktet til oppdrettsanleggene der de blir plassert i merdene med laks. Rognkjeks blir i økende grad oppdrettet av næringen selv. Dødeligheten for rensefisk i oppdrettsnæringens tjeneste er nær 100 prosent, og medfører dermed et etisk dilemma for veterinærer i næringen: Hvis 20 prosent dødelighet i lakseoppdrett er for mye, hvordan kan dødeligheten for rensefisk aksepteres? Bildet nederst t.v. er fra Lerøy Midt og Måsøval fiskeoppdrett, der Mattilsynet gikk til anmeldelse i november 2016, etter at 360 000 laks hadde fått store skader av lus i anleggene, med et snitt på 60-110 lus pr. fisk. Lusen hadde i de verste tilfellene spist seg helt ned til hodebeinet på laksen. Foto: NTB SCANPIX, JENS OLAV FLEKKE og MATTILSYNET

  • Foto: ISTOCKPHOTO/GETTY IMAGES

  • Oppdrettsnæringens martyrer Rensefisk er en felles-betegnelse på leppefisk og rognkjeks. Bergnebb er den minste av leppefiskene (t.h., i midten). Nederst t.v. en grønngylt, over den ligger en rognkjeks. Bruk av rensefisk har økt kraftig fra en sped begynnelse på 1990-tallet, og det brukes nå mer enn 20 millioner villfangede leppefisk årlig. Oppdrettsnæringen har i tillegg etablert noen få anlegg som produserer berggylt, og de siste årene har det vært stor satsing på oppdrett av rognkjeks (22 konsesjoner). Øverst i bildet en laks tydelig preget av Pankreas-sykdom (PD) som er den alvorligste virussykdommen hos laksefisk i sjøvannsoppdrett. Havforskningsinstituttet er bekymret for at flytting og utplassering av rensefisk i oppdrettsanlegg kan føre med seg sykdomssmitte. I henhold til den internasjonale konvensjonen om biologisk mangfold (Rio-konvensjonen) som Norge har forpliktet seg til, er det i utgangspunktet forbudt å sette ut ville arter eller underarter som ikke forekommer fra før i området. Foto: TRYGVE POPPE

Laks og lus: En dyrevelferdsmessig umulighet.

Laks og lus: En dyrevelferdsmessig umulighet.

Fra utgave: 7 / juli og august 2017

Høye laksepriser er paradoksalt nok ikke bare positivt for fiskehelse og -velferd, da gode priser bidrar til at konsekvensene av høy dødelighet ikke blir økonomisk synliggjort, skriver professor emeritus Trygve Poppe. For næringens «grønne alibi», rensefisk, er dødeligheten nærmere 100 prosent.

Økt bevissthet om velferd hos fisk. Selv om fisk, i egenskap av å være dyr, har vært inkorporert i den norske lovgivningen om dyrevern (Dyrevernloven 1974), har fisken på mange måter gått under radaren hos de fleste, både lekfolk og fagfolk, når det gjelder velferd. Med implementeringen av «Lov om dyrevelferd» i 2010 ble fisk løftet spesielt frem, først og fremst som et resultat av at laks i løpet av få år var blitt Norges viktigste husdyr.

En praktisk konsekvens av dette var at loven ble utformet med tanke på fisk som husdyr på lik linje med de dyr vi hadde måttet forholde oss til tidligere. Akvakulturdriftforskriften er på mange måter en praktisk håndbok for hvordan fisk skal håndteres på best mulig måte for å sikre fiskehelse og -velferd. Forskriften stiller også krav om at driftsleder og ansatte som håndterer levende fisk, skal ha «fiskevelferdmessig kompetanse».

Dette innebærer i praksis at det må kunne dokumenteres praktisk og teoretisk opplæring godkjent av Mattilsynet. Bevisstgjøring av alle som håndterer levende fisk, er viktig for den helhetlige forståelsen av fiskehelse og -velferd som på mange måter er en multidisiplinær vitenskap der miljø, utforming og håndtering spiller viktige roller.

Betydningen av god fiskehelse og -velferd gjenspeiles også i det faktum at dette er noe som flagges høyt på hjemmesidene til de fleste større oppdrettsselskaper, også fordi forbrukere og «folk flest» er blitt mer bevisste på dette.

Lakselus er hovedutfordringen. Norsk lakseoppdrett er i dag en stor og betydelig næring som skaper sysselsetting og store eksportinntekter. Laks er et populært produkt på verdensmarkedet, og prisene er meget gode. Høye laksepriser er paradoksalt nok ikke bare positivt for fiskehelse og -velferd, da gode priser bidrar til at konsekvensene av høy dødelighet ikke blir økonomisk synliggjort.

Sagt på en annen måte:

Vi kan miste mye fisk og likevel gjøre god forretning. Dette illustreres også av det faktum at selv om eksportverdien øker, har produksjonen gått ned, først og fremst på grunn av økt dødelighet, ikke minst er det mye stor fisk som dør i forbindelse med behandlinger mot lakselus. Tapene i løpet av sjøvannsfasen i norsk fiskeoppdrett er i dag cirka 20 prosent.

Selv om de fiskevelferdsmessige utfordringene har vært mange og varierte opp gjennom årene, er vi i dag i den situasjonen at det er lakselus (Lepeophtheirus salmonis) og håndteringen/behandlingen av denne som er den dominerende fiskevelferdsmessige utfordringen. Det spesielle med lakselusen er at denne parasitten er et problem både for oppdrettslaks og for ville laksefisk. Smittepresset øker naturligvis proporsjonalt med antallet vertsorganismer, og med 1000 ganger mer oppdrettslaks enn villaks, sier det seg selv at smittepotensialet blir betydelig.

Intensiv behandling over mange år med ulike medikamenter har medført at lakselusen i mange områder er blitt resistent mot de fleste medikamenter mot lus. En konsekvens av dette er at såkalte ikke-medikamentelle metoder har vunnet frem. Blant de viktigste er bruk av rensefisk og ulike former for badebehandling (varmt vann og hydrogenperoksid). Begge har åpenbare svakheter og store fiskevelferdsmessige betenkeligheter.

Fakta

Rensefisk.

Leppefisk og rognkjeks blir brukt som rensefisk i lakse- og ørretoppdrett. De spiser lus fra huden til fisken, og holder dermed lusenivået nede.

Artene som i dag brukes som rensefisk, er leppefiskene bergnebb, berggylt, grønngylt, litt grasgylt, noen rødnebb samt små rognkjeks. Rognkjeksen som blir brukt, er oppdrettet. Noe av berggylten kommer også fra oppdrett, men de fleste er villfanget. En økning i bruk av rensefisk anbefales å komme fra oppdrett.

Disse tre viltlevende leppefiskene er mest brukt til lakselusbekjempelse:

Berggylt (Labrus bergylta)

Bergnebb (Ctenolabrus rupestris)

Grønngylt (Symphodus melops)

Leppefisker er varmekjære og er mest tallrike på Skagerrakkysten og på Vestlandet, men finnes også nordover til Lofoten.

Lever i utgangspunktet av bunnlevende virvelløse dyr. Både bergnebb, grønngylt og berggylt er kjent som pusserfisk, dvs. de renser andre fisk for ektoparasitter. 

 

Rensefisk. Rensefisk er en fellesbetegnelse på leppefisk og rognkjeks. Kunnskapen om at ulike arter leppefisk (Labridae), og etter hvert også rognkjeks (Cyclopterus lumpus) spiser lakselus fra huden på laksen, var et fascinerende funn som lovet godt for en miljøvennlig og bærekraftig måte å holde lakselusproblemet i sjakk på.

Dette aspektet er også noe som flagges høyt av næringen og i søknader om nye konsesjoner for oppdrett og produksjon av rensefisk. Oppdrett av rognkjeks er blitt en stor og lukrativ næring i næringen. Et dobbeltsidig oppslag i Aftenposten i vinter hadde tittelen «Rognkjeksen er en superhelt». Det blir i denne artikkelen pekt på rognkjeksens unike egenskaper og evne til å fjerne lus på en miljøvennlig måte og uten bruk av kjemikalier.

Det artikkelen ikke tar opp, er det faktum at en lang rekke sykdomstilstander er påvist hos rognkjeks (og leppefisk) og dødeligheten (eller «svinnet») i løpet av produksjonsperioden er nær 100 prosent.

Vi kan altså trygt fastslå at jobben som rensefisk i et oppdrettsanlegg må være «verdens farligste yrke», og at betegnelsen «Superhelt» heller bør byttes ut med «Martyr». Det paradoksale i dagens situasjon er altså at vi driver et storstilt oppdrett av arter vi egentlig ikke vil ha, for å holde i sjakk et krepsdyr (lakselus) som vi heller ikke vil ha – for å holde liv i det vi helst vil ha, nemlig godt betalt laks. Her har vi altså etablert et metaproblem som reiser ubehagelige og viktige spørsmål:

• Er det etisk akseptabelt å bruke (= forbruke) en art for å dyrke frem en godt betalt vare (laks)? 

• Hva er det som biologisk og etisk gjør rognkjeksen mindreverdig i forhold til laksen?

• Hvis vi er av den oppfatning at 20 prosent dødelighet i lakseoppdrett er for mye, hvorfor skal vi da akseptere nærmere 100 prosent dødelighet på rensefisk?

• Er det etisk forsvarlig å sette ut rognkjeks på lokaliteter der det er overveiende sannsynlig at mesteparten vil dø i løpet av produksjonsperioden?

• Hva gjør en slik aksept med oss som mennesker og som veterinærer som skal ivareta dyrenes velferd og helse?

Badebehandlinger. Ulike typer badebehandling som fysisk spyling med vann, termisk avlusing og bad i hydrogenperoksid (H2O2) i brønnbåt er den andre store gruppen behandlingsalternativer.

Ved termisk avlusing blir fisken trengt sammen i noten, pumpet opp i en vannavskiller og sendt inn i et vannbad i cirka 30 sekunder. Behandlingstemperaturen er cirka 34° C. Etter endt behandling pumpes fisken ut av behandlingskammeret, varmt-vannet siles av for gjenbruk, og fisken pumpes tilbake til noten.

Ved hydrogenperoksidbehandling tilsettes kjemikaliet til brønnen i brønnbåten i cirka 30 minutter før fisken pumpes tilbake.

Dessverre resulterer behandlingene ofte i høy dødelighet både under og i etterkant av behandlingen. Det er eksempelvis ikke uvanlig med dødelighet på 100 tonn fisk eller mer i forbindelse med slike enkeltbehandlinger. Dødsårsakene er sammensatte, men er nok ofte en kombinasjon av stress og fysiske skader på gjeller og hud. Det er for øvrig veletablert kunnskap at terapeutiske doser av hydrogenperoksid forårsaker alvorlige gjelleforandringer med omfattende blødninger (Speare et al 1999).

Det er også trolig at lakselusen kan tilpasse seg (bli resistent) både mot H2O2 og høy temperatur, slik at doser, eksponeringstid og temperatur må økes for å få effekt.

Det andre viktige og ubehagelige spørsmålet vi bør stille med dette utgangspunkt, er om det er behandlingsmetodene per se som dreper fisken, eller har vi fått et husdyr som ikke tåler håndtering og behandling (eller en kombinasjon av disse)?

Etisk dilemma for veterinærene. Veterinærene er her i et klassisk etisk dilemma der både hensynet til å optimalisere produksjonen og å være fiskens talspersoner krysser hverandre. Det kan her være på sin plass å minne om Dyrevelferdslovens paragraf 3 som sier at «dyr skal beskyttes mot fare for unødige påkjenninger og belastninger».

Med formuleringen «fare for» uttrykkes et forebyggende element. Det kreves at metoder og utstyr som brukes på dyr, skal ivareta dyrets velferd. Det kan også være på sin plass å peke på de profesjonsetiske retningslinjer for veterinærer der det heter at: «i møte med dyret er veterinærens hovedfokus dyrevelferd. Dette leder veterinærens virke og er overordnet andre hensyn».

Retningslinjenes punkt 6.4 sier videre at: «Veterinæren legger stor vekt på hensynet til dyrets velferd, og fremmer dyrets sak i interessekonflikter.»

I en stor næring som fiskeoppdrett er økonomi en viktig driver, og vi som veterinærer må hele tiden være bevisste på vår rolle som «dyrenes advokat» og ikke havne i en situasjon der vi kan komme til å vurdere hvilke tap av fisk som er «akseptable» i et økonomisk perspektiv.

Med økende resistensutvikling hos lusen, vil vi ha lett for å flytte både fysiske og etiske grenser uten at vi reflekterer nok over det. Hvis vi som veterinærer og fagpersoner ikke tar ansvar for all fisk i oppdrettsnæringen, hvem skal da gjøre det?

Det er i denne sammenheng et behov for at de veterinære stemmer høres høyt og tydelig i den offentlige debatt om fiskevelferd.

Publisert i Norsk veterinærtidsskrift nr. 4, 2017. Artikkelen er også publisert i det danske, svenske og finske veterinærtidsskriftet.

Referanser: Speare DJ, Carjaval V, Horney BJ: «Growth suppression and branchitis in trout exposed to hydrogen peroxide», J Comp Path 1999: 120: 391–402.

Hansen H, Alarcon M, Karlsbakk E, Poppe T, Ringkjøb Skjelstad H, Viken H, Naveed Yousaf M, Thoen E.: «Parasittiske infeksjoner og vertsreaksjoner hos rognkjeks», Poster, Frisk Fisk-konferansen, Bergen 2017.

Karlsbakk E, Alarcon M, Hansen H, Nylund A.: «Sykdom og parasitter i vill og oppdrettet rognkjeks», Havforskningsrapporten 2016, Havforskningsinstituttet.

Teien Haugland G.: «Rognkjeksen er en superhelt», Aftenposten 14. februar 2017.

 

Om artikkelforfatteren: Professor Trygve T. Poppe er ansvarlig for fagaktuelt om fisk i Norsk veterinærtidsskrift. Han er ansatt ved Pharmaq Analytic i Oslo og arbeider med sykdomsoppklaring hos fisk.