• Meitemark er viktig for nedbrytningen av næringsstoffer i jorden Redusert mangfold påvirker hvordan biomassen brytes ned. Og om nedbrytningen ikke fungerer, blir næringsstoffene låst fast, slik at ny vekst og produksjon hemmes. Foto: GETTY IMAGES/ISTOCKPHOTO

  • Elefant, sebraer og sjiraffer i vannlek De ville pattedyrene – alt fra elefanter og ekorn, til moskus og markmus – utgjør knappe 2 prosent av den totale biomassen på Jorden. Husdyrene våre utgjør mer enn to tredjedeler av denne biomassen. Vi mennesker alene utgjør en snau tredjedel. Foto: GETTY IMAGES/ISTOCKPHOTO

  • Flokk av stær over Skottland En studie fra 25 europeiske land viser at fra 1980 til 2009 er det blitt 420 millioner færre fugler i Europa. Med andre ord: en femtedel færre fugler, på bare 30 år. Det aller meste av tilbakegangen kommer av at vanlige fuglearter – som gråspurv, stær og sanglerke – har gått kraftig tilbake, og forskerne bak studien tror sprøytemidler og en generell intensivering av jordbruket kan være årsaken. Foto: GETTY IMAGES/ISTOCKPHOTO

Mållaust liv har og e mening.

Mållaust liv har og e mening.

Fra utgave: 10 / november 2017

Noen synes å mene at miljøhensyn er en hobby for raringer i anorakk – eller en slags kakepynt en politiker kan strø på sine vedtak når det passer, og ikke koster stort. Men artsbevaring og hensyn til naturen er ikke et overskuddsfenomen. Det er et grunnleggende premiss for vårt liv på planeten. 

Utryddelse av arter. Lenge har menneskene tatt gratistjenestene fra naturen som en selvfølge. Vi har ignorert artene, der de pusler i det stille med å rense vann, regulere temperaturen og pollinere avlingene våre. Med å gi oss mat og medisiner, fiber og energi. Men i dag står vår art bak en så gjennomgripende påvirkning at vi risikerer å velte selve grunnlaget for alt dette – det finurlige samspillet mellom et mylder av arter.

Sett at vi veier alle pattedyrene som lever på landjorda – både de ville pattedyrene, husdyrene våre og oss selv. Hva tror du veier mest? Svaret er ganske sjokkerende: Husdyrene våre utgjør mer enn to tredjedeler av denne biomassen. Vi mennesker alene utgjør en snau tredjedel. Og de ville pattedyrene – alt fra elefanter og ekorn, til moskus og markmus – utgjør knappe 2 prosent av den totale biomassen.

De ville pattedyrene – alt fra elefanter og ekorn, til moskus og markmus – utgjør knappe 2 prosent av den totale biomassen.

Og vi påvirker på alle nivåer: Menneskene har endret mer enn halvparten av Jordens overflate gjennom jordbruk, beite og nedbygging. Hvert år flytter menneskene mer masse enn alle verdens elver og skred. Det siste hundreåret har vi doblet mengden av nitrogen og fosfor i jordsmonnet gjennom bruk av kunstgjødsel, og utslippene av CO₂ er større nå enn noen gang de siste 66 millioner årene. Vi har produsert og kastet fra oss så mye plast at restene kommer til å finnes i sedimentene i generasjoner fremover. Om vi ikke snur utviklingen, vil det være mer plast enn fisk i havet i 2050.

Også i Norge omformer vi landskapet og ødelegger leveområdene for planter og dyr. Den norske offentlige utredningen om økosystemtjenester fra 2013 trekker frem endringer i arealbruk som den viktigste påvirkningen på norske økosystemer. De nevner eksempler som urbanisering, hyttebygging, nedbygging av matjord og etablering av ny fornybar energi, både utbygging og overføring av strøm. I landbruket fører intensiveringen av det industrielle landbruket og opphør av tradisjonell drift til at blomsterenger, kantsoner og åkerholmer forsvinner. Det meste av skogene er flathugget etter annen verdenskrig, og naturskog er erstattet med plantet industriskog.

Dette har selvsagt konsekvenser. Biologer er overbevist om at utrydningsratene for arter er høyere enn det som er vanlig. Arter forsvinner i et tempo som er hundre, kanskje tusen ganger raskere enn normalt.

Arter forsvinner i et tempo som er hundre, kanskje tusen ganger raskere enn normalt.

Arter har alltid kommet og gått, og de aller fleste artene som har eksistert i de 3,8 milliarder årene det har vært liv på planeten, er utdødd. Reiser vi tilbake i tid, lenge før menneskene oppsto, finner vi fem store utrydningshendelser. Den siste, mest kjente, fant sted for 65 millioner år siden. Det var da dinosaurene og mange andre landdyr takket for seg, etter at en meteoritt slo ned med et brak i det området som nå er Mexico. Mange biologer mener nå at vi er inne i en sjette masseutrydning. Men denne gangen er det menneskene selv som er meteoritten.

Effekten kommer lenge før. Det blir snakket mye om at arter dør ut, og selvsagt er det ille – det er bokstavelig talt spikeren i kisten for arten det gjelder. Men det er ikke i det øyeblikket der det aller siste individet av en art takker for seg, at vi ser effekten av at arten ikke lenger er blant oss. Den effekten kommer lenge før. Mulighetene for å redde en art blir også redusert i takt med at individene blir færre. Derfor er det kanskje enda viktigere å rette søkelyset mot bestandsreduksjoner, altså det at det blir mange færre individer av en art, enn mot utrydningen av arter. Og vi vet at mange arter har gått kraftig tilbake bare i vår levetid.

Før europeerne kom til Afrika på 1500-tallet, kan det ha vært mer enn 20 millioner elefanter på savannene. I 1979 var det 1,3 millioner igjen. Bare de siste syv årene har antall elefanter gått ned minst 30 prosent, og i fjor viste kartleggingen at det er mindre enn en halv million elefanter igjen i Afrika. Tyvjakt for å skaffe elfenben er en viktig årsak, men også ødeleggelse av leveområder og klimaendringer gjør sitt. Om trenden fortsetter, kan den siste elefanten være borte innen 20 år.

Og det gjelder ikke bare store og sjeldne dyr langt borte. En studie fra 25 europeiske land viser at fra 1980 til 2009 er det blitt 420 millioner færre fugler i Europa. Med andre ord: en femtedel færre fugler, på bare 30 år.

En studie fra 25 europeiske land viser at fra 1980 til 2009 er det blitt 420 millioner færre fugler i Europa. Med andre ord: en femtedel færre fugler, på bare 30 år.

Det aller meste av tilbakegangen kommer av at vanlige fuglearter – som gråspurv, stær og sanglerke – har gått kraftig tilbake, og forskerne bak studien tror sprøytemidler og en generell intensivering av jordbruket kan være årsaken.

Det står ikke bedre til med de små artene heller – insekter og de andre som er naturens små tannhjul, som får økosystemene til å snurre som de skal. Fra 1970 til 2010 ble menneskepopulasjonen på kloden doblet. I samme periode ble populasjonen av virvelløse dyr – insekter og andre småkryp – redusert til nesten det halve, viser forskning. Blant forklaringene er tap av levesteder og klimaendringer. Ferske tall viser at mengden flyvende insekter er gått tilbake med dramatiske 75 prosent på bare 27 år i tyske naturreservater. Den mest sannsynlige forklaringen er økt bruk av sprøytemidler.

Generelt er små populasjoner av arter sensitive. Tilfeldige hendelser får mye å si når det er få individer i gruppen. I tillegg til innavl endrer dette sammensetningen av populasjonen og øker sjansen for at individene som blir født, er dårlig tilpasset – de får færre avkom og har høyere dødelighet, og slik minker antall individer enda mer, og populasjonen blir enda mer sensitiv. Det er dette som blir kalt The extinction vortex – en negativ, nedadgående spiral som til slutt ender i utryddelse.

Laug og nøkkelarters rolle. Når arter går tilbake og til slutt forsvinner, vil effekten avhenge av hvilken art det gjelder. For artene har ulike roller i et økosystem. De som har fulgt med på NRK-serien «Anno», har fått en påminnelse om hvordan håndverkerne i middelalderen ble organisert i laug. Folk i skredderlauget var de eneste som drev med søm, mens bakerlauget hadde jobben med å fikse ferske brød til alle i landsbyen. Og ting hang sammen: Skaffet ikke bøndene ull, og vevde ikke veverne tøy, kunne heller ikke skredderne sy klær.

Slik er det også i naturen. Ulike laug av arter har ulike jobber som ikke uten videre kan gjøres av andre. Også her er det mange forbindelser og sammenhenger på kryss og tvers. Og noen arter har helt spesielle roller å spille på naturens scene. For å vri på Orwells utsagn: Alle arter er viktige, men noen er viktigere enn andre. Biologene kaller disse spesielt viktige artene for nøkkelarter. En nøkkelart er en art som har en unik og avgjørende rolle i funksjonen til et økosystem. Et eksempel kan være beveren, eller hakkespettene. Gjennom å lage dammer og hulrom i trær, skaper disse artene levevilkår for en rekke andre arter. Artene på toppen av næringsnettet, rovdyrene, er også ofte nøkkelarter, og forskningen har flere eksempler på at om en slik art går kraftig tilbake, kan effektene forplante seg ned gjennom hele systemet.

Også sjeldne arter kan være viktigere enn vi har trodd til nå. En gjengs oppfatning, også blant biologer, har vært at arter som det bare finnes noen få av i et økosystem, sjelden har viktige roller i systemet. Men i det siste har flere nye studier vist eksempler på nettopp det motsatte: På tvers av ulike økosystemer er sjeldne arter overrepresentert blant arter som har unike økosystemfunksjoner. Om vi trekker parallellen til middelaldersamfunnet, kan det se ut til at sjeldne arter oftere tilhører små, men viktige laug og gjør jobber som ikke så lett kan gjøres av andre i samfunnet.

Det som skjer i våre dager, er nettopp at sjeldne og spesialtilpassede lokale arter forsvinner, mens vanlige arter som trives over alt, breier seg ut og tar over plassen – godt hjulpet av menneskene som bevisst eller ubevisst flytter dem med seg. Økosystemene blir mer like på tvers av geografien. Slik forsvinner unike, lokale arter og tilpasninger.

Avgjørende for nedbrytningen. Hvorfor må vi vite dette? Kan vi ikke bare kjøre på, med nye firefelts motorveier, mer intimkirurgi og en oval shoppingweekend til en europeisk hovedstad i ny og ne? Så kan alle disse millioner av arter passe seg selv? Om vi ikke trenger ulven, fordi den ikke gir noen verdiskapning – slik en politiker nylig sa – hva i all verden skal vi da med snegler og spretthaler? En hel del, faktisk. Enten vi liker tanken eller ikke: Det er et faktum at vår velferd henger tett sammen med det biologiske mangfoldet.

Vi vet at tapt mangfold reduserer hvor effektivt de økologiske samfunnene kan fange ressurser og produsere biomasse. Det er sentral kunnskap når vi vet at nettopp denne biomassen er grunnlag for avlinger og det vi får på middagsbordet. Vi vet også at redusert mangfold påvirker hvordan biomassen brytes ned igjen. Og om nedbrytningen ikke fungerer, blir næringsstoffene låst fast, slik at ny vekst og produksjon hemmes.

Vi vet at tapt mangfold reduserer hvor effektivt de økologiske samfunnene kan fange ressurser og produsere biomasse. Det er sentral kunnskap når vi vet at nettopp denne biomassen er grunnlag for avlinger og det vi får på middagsbordet. Vi vet også at redusert mangfold påvirker hvordan biomassen brytes ned igjen. Og om nedbrytningen ikke fungerer, blir næringsstoffene låst fast, slik at ny vekst og produksjon hemmes.

Vi får også stadig mer støtte for at et utarmet biologisk mangfold gjør økosystemene mindre stabile over tid. Mekanismene er flere – blant annet vil det være slik at i et system med høyere biologisk mangfold er det flere arter som har ulike sterke sider. Der én art vokser best i kjølige somre, kan en annen briljere når sommersolen steiker. Når arter går tilbake eller blir utryddet, får naturen færre varianter å spille på, og vi står dårligere rustet i møtet med både naturlige svingninger og menneskeskapte endringer.

Å utrydde arter er litt som å fjerne en og en skrue fra et småfly. Det går antagelig greit å fly når du har fjernet én, og kanskje noen til. Men på ett eller annet tidspunkt går det fryktelig galt. Det er på høy tid at vi tar konsekvensene av denne kunnskapen inn over oss. Tap av biologisk mangfold er en minst like viktig faktor som klimaendringen, og trenger en tilsvarende høy lokal og global prioritering.

Å redusere bestander og utrydde arter, bygge ned økosystemene og redusere genetisk mangfold handler selvsagt ikke bare om nytteverdi for oss mennesker. Det er også et spørsmål om etikk og moral. Har vi, én art blant 9 millioner andre, moralsk rett til å fradømme andre, målløse arter deres selvstendige rett til å leve ut sitt livspotensial?

Så langt vi kjenner universet, er vår planet det eneste stedet med liv. Å verne om det biologiske mangfoldet er derfor en moralsk plikt. Og det er vår livsforsikring, fordi vi mennesker ikke kan klare oss uten.

En lengre versjon av teksten er publisert i Syn og Segn (2/2017).

 

* Fra Einar Skjæraasens dikt  «Du ska itte trø i graset» (1954) som er skrevet på Trysil-dialekt.