• Alle illustrasjoner: SIGRID ASTRUP

  • Ved veis ende Laks på vei fra merd til slaktebenken. Veterinærinstituttet og Direktoratet for naturforvaltning anbefalte i 2010 at det ikke skulle foretas en kapasitetsøkning i 2010, og begrunnet det med helsesituasjonen for oppdrettsfisk og trusselen overfor villaksen. Klima- og forurensningsdirektoratet advarte mot «redusert miljøtilstand som følge av overgjødsling». Fire år senere, er helsesituasjonen forverret, villaksen fortsatt truet og utslippene på vei opp. Regjeringen vil likevel ha vekst. Foto: TERJE BENDIKSBY, NTB SCANPIX

  • Nedslamming Eksempel på sukkertare som er fortrengt og erstattet av en nedslammet sjøbunn. Når sukkertareskogen forsvinner, kan det få alvorlige følger for livet i sjøen. Miljødirektoratet advarer mot at utslipp fra oppdrettsanlegg kan føre til nedslamming av viktige oppvekstområder for fisk. Dersom slammet hadde blitt samlet opp, kunne det ha blitt brukt til gjødsel eller produksjon av biogass. Foto: NORSK INSTITUTT FOR VANNFORSKNING (NIVA) 

  • Intens markedsføring Statsminister Erna Solberg serverte norske godbiter til skuelystne vietnamesere i sentrum av Hanoi under sitt besøk i Vietnam i april. Promotering av norsk laks er blitt en obligatorisk seanse når norske politiske ledere er på offisielle besøk i utlandet. Norges Sjømatråd (tidligere Eksportutvalget for fisk) har i år et budsjett på 500 millioner kroner – som i hovedsak går til å markedsføre norsk laks i utlandet. Nesten all norsk laks går til eksport. EU er største marked, mens Polen var største enkeltmarked i april, etterfulgt av Frankrike og Storbritannia. Foto: HEIKO JUNGE, NTB SCANPIX

  • Lukket på land Ved Langsand Laks på Vest-Jylland i Danmark, produseres frisk laks i lukkede merder i ett anlegg på 4000 m² på land. Foto: JON HAUGE, AFTENPOSTEN

  • På jakt etter Norges «tiger» Villaksens unike egenskap er at den klarer å finne tilbake til elven der den så dagens lys. Den samlede norske bestanden av villaks, som vurderes rødlistet, antas nå å bestå av drøyt 400 000 individer, ikke stort flere enn i to-tre oppdrettsmerder. Det er cirka 80 000 laksefiskere i Norge. Her fra Beiarelva i Nordland. Foto: JAN T. ESPEDAL, AFTENPOSTEN

Oppdrettsnæringen «reddet» av vannspeilet.

Oppdrettsnæringen «reddet» av vannspeilet.

Fra utgave: 6 / juni 2015

Hvert 20. minutt ruller en trailer fullastet med oppdrettsfisk ut av Norge. Innen 2050 skal næringen seksdobles – en vekst som i Regjeringens nye stortingsmelding beskrives som: «forutsigbar og miljømessig bærekraftig vekst i norsk lakse- og ørretoppdrett.» Dét skjer mens sykdommer og resistens sprer seg ukontrollert langs norskekysten, og bruken av kjemikalier og legemidler som slippes rett ut i sjøen, mangedobles fra år til år.

Ute av kontroll. Det ligger et norgeskart på nettsidene til Fiskeridirektoratet. Det viser en langstrakt kystlinje pepret med røde punkter fra sør til nord. De angir beliggenheten til anleggene for oppdrett av hovedsakelig laks og regnbueørret. I de rundt 1000 anleggene med 4000 merder, står 350–400 millioner fisk.

Til grunn for denne næringen ligger en vekstpolitikk som allerede har sett en mangedobling av produksjonen, fra 175 000 til 960 000 tonn i perioden fra 1993 til 2009. I fjor var den vokst til 1,3 millioner tonn. Bare siden 1998 har Norge mer enn tredoblet sin produksjon av oppdrettslaks. Eksportverdien av laks, ørret og annen oppdrettsfisk kom i 2014 opp i 46,3 milliarder kroner.

Det rosa gullet har hatt det som mange kaller en «eventyrlig vekst», men prisen er skyhøy – for miljøet. Nå vil Regjeringen tilby oppdrettsnæringen en seksdobling av produksjonen. 

Mange er skeptiske til vekst. Blant dem er Mattilsynet som sitter med forvaltningsansvaret for fiskehelsen. Kritikken mot næringen har gått fra hard til ramsalt. I og under vannspeilet blir fisk mishandlet, krepsdyr dør ut, sjøbunnen drukner i næringssalter, artsmangfoldet svekkes, og titusener av tonn avlusningsmidler og kjemikalier sprer seg ukontrollert langs kysten.

Sykdommer og resistens mot behandlingen av dem, følger omfanget av fisk som en skygge.

«Virus og parasitter er helt ute av kontroll», sier en av verdens fremste eksperter på fiskevirus.

«En kjemisk krigføring», skriver fire veterinærer om legemidlene som oppdrettslaksen utsettes for.

«Rekene forsvinner fra kysten vår», rapporterer kystfiskere.

Også oppdrettsnæringens arbeidsgiverforening innser utfordringene: «Det er ingen ønskesituasjon», sier Sjømat Norge, men har ingen intensjoner om å legge produksjonen av oppdrettsfisk inn i lukkede anlegg, noe som kunne fjernet problemene.

Milliardtap og blekemidler. Svinnet er på skyhøye 20 prosent: Én av fem oppdrettslaks dør enten av sykdommer, ved håndtering i forsøket på å bekjempe dem, eller de rømmer. Ingen annen husdyrnæring ville akseptert slike tap. Dødeligheten forteller en tydelig historie om at ting ikke er som de burde være.

Man kunne sagt mye om det politisk-industrielle komplekset som har tillatt oppdrettsnæringen å vokse så hurtig uten effektiv kontroll og tydelig ansvarsdeling. Det får bli senere. For nå er det kysten vår det står om. Og den historien begynner med lus – alle sykdommers mor og norskekystens nemesis.

Fakta

Lakselus

Lakselus (Lepeophtheirus salmonis) er den vanligste parasitten hos atlanterhavslaks.

Finnes i utgangspunktet naturlig i norske farvann. Omfanget har økt betraktelig i takt med veksten i oppdrettsnæringen. Før var de nordligste delene av landet skånet for problemet. Nå er det funnet resistent lus både i Troms og Finnmark, der det er mange nyetableringer.

Voksen hunn blir 12 mm lang (inkludert eggstrenger ca. 29 mm), mens en voksen hann blir 6 mm.

Lusen spiser skinn og blod fra laksefiskens hud. Lusene spiser først når de sitter på en vertsfisk (fastsittende og mobile stadier).

Formerer seg hele året, men hurtigere når temperaturen øker utover våren.

På forsommeren vandrer den voksne laksen mot kysten og elvene, mens lakseungene, smolten, vandrer motsatt vei. Når de møtes, infiseres

smolten gradvis med lakselus.

På grunn av det enorme antallet laks i oppdrettsnæringen, er lakselus blitt vanlig langs kysten til alle årstider. Laksesmolten smittes på et tidligere stadium enn før, og de infiseres med flere lus.

Mellom 5 og 10 lakselus kan være dødelig for en liten laksesmolt eller sjøørretsmolt. Forskning har vist at lakselus kan ta livet av så mye smolt at tilbakevandringen av gytelaks reduseres med 20 prosent.

Lakselus bekjempes i hovedsak med kitinsyntesehemmere i fiskefôret, og med hydrogenperoksid i vannbad. Det benyttes også biologiske metoder ved hjelp av leppefisk. Spyling med høytrykk blir også benyttet, noe som kan gi fisken alvorlige sårskader.

Kilde: Organisasjonen Norske lakseelver

  

Norsk oppdrettsnæring

Fiskeoppdrett omfatter kunstig befruktning klekking, yngelpleie og oppfôring av fisk i fangenskap.

Gjennombruddet for oppdrett av laks og ørret i merder i sjøen, kom i begynnelsen av 1970-årene. Har vært konsesjonsbelagt siden 1973.

Norge er verdens største produsent og eksportør av atlantisk laks, etterfulgt av Chile. I 2014 var Norges andel av verdens samlede produksjon på 54 prosent.

Det største fylket for laks i Norge er Nordland, etterfulgt av Hordaland, Møre og Romsdal og Troms.

Det aller meste av norsk laks eksporteres, og i 2014 eksporterte Norge laks og ørret til 100 land for tilsammen 46,2 milliarder kroner, en økning på ti prosent fra 2013.

EU er det største markedet for norsk oppdrettsfisk, etterfulgt av Asia og USA. Det amerikanske markedet vokste mest i 2014.

Gjennomsnittlig eksportpris på fersk, hel laks med hode var i 2014 på 41 kroner pr. kilo.

Kostnader til fôr utgjør over halvparten av produksjonskostnaden.

Blant Norges ledende oppdrettsaktører er Marine Harvest (verdens største), Lerøy Seafood Group, SalMar, Grieg Seafood og SinkabergHansen.

Kilder: SSB, regjeringen.no, Norges sjømatråd, snl.no

 

Konsesjoner

En konsesjon tilsvarer 708 tonn fisk, og 950 tonn i Finnmark og Troms.

Ved forrige konsesjonsrunde ble det tildelt totalt 65 tillatelser. Fem av tillatelsene var forbeholdt aktører som ville drive økologisk.

Én konsesjon er av myndighetene priset til 8 millioner kroner (3 millioner i Finnmark), men disse blir videresolgt i et åpent marked for opp mot det tidobbelte.

Pr. 1. februar var det 974 kommersielle matfisktillatelser i markedet.

Fem eier 50 prosent

Det finnes i dag omkring 100 selskaper i norsk lakse- og ørretoppdrettsnæring, som igjen eies av drøyt 80 aktører. De fem største aktørene eier i overkant av 50 prosent av tillatelsene, mens de ti største aktørene tilsammen kontrollerer rundt to tredjedeler av den tildelte biomassen. I tillegg har flere av de største aktørene eierandeler under 50 prosent i andre selskaper med tillatelser.

Fra 2016 legger Regjeringen opp til å tildele konsesjon uten vederlag for dem som ønsker å sette i gang med landbasert oppdrett.

 

Atlanterhavslaks i vill tilstand

Salmo salar, en art i laksefamilien.

Har et nomadisk livsløp der den vandrer fra elv til hav og tilbake til elv igjen i løpet av livssyklusen.

Utvandringen fra elven skjer på våren når sjøtemperaturen er rundt 8 grader. Lakseungene, smolten, er i denne perioden svært sårbare, for eksempel for lusesmitte. Bare 2–10 prosent av laksesmolten som vandrer ut fra elvene, kommer tilbake som voksen gytelaks.

Laksen lever i 1–3 år i områdene rundt Grønland, Færøyene og i Norskehavet opp mot Svalbard. Vender hjem til sin barndomselv etter en flere tusen kilometer lang svømmetur, og forserer fosser og stryk med opptil flere meter høye hindre.

På 25 år er antallet villaks i norske elver halvert. Av 400 lakseelver i Norge har bare 140 av dem i dag en fangst på mer enn 100 laks i året. Mange elver er helt stengt for fiske.

Hvert år rømmer tre ganger så mange oppdrettslaks som det finnes villaks i elvene. Oppdrettslaksen har en lavere overlevelse og er ikke like sprek som villaksen. Ny forskning fra Norsk institutt for naturforskning viser at over 14 prosent av laksen i norske elver stammer fra oppdrettslaks.

Kilde: Organisasjonen Norske lakseelver, ilaks.no

 

Den har alltid vært der, men har ikke alltid vært et problem. I gamle dager var et par–tre lus på laks fanget i norske lakseelver tvert imot et sunnhetstegn. Det viste at fisken var fersk fra havet, fordi lusen normalt faller av etter at fisken har gått opp i elven.

Dette lille kreaturet – beskrevet av Nikolai Krøyer i 1837 og gitt navnet Lepeophtheirus salmonis – finner seg verter blant laks og ørret, og fungerer som bærer av sykdomssmitte i vann. Det skjer ved at lakselusene slipper eggene sine rett i vannet, som deretter utvikler seg til larver som driver med strømmen. Når det i norske merder står mellom 350 og 400 millioner fisk, er det tusen ganger flere enn det samlede antall villaks som trekker inn til norskekysten. De er alle potensielle verter for denne parasitten.

Hvert år rømmer anslagsvis opp mot en million oppdrettsfisk – smolt og voksen fisk – fra norske merder. Dette er fisk som ligger fjernt fra sin genetiske stamfar som med sin avanserte sonar kunne finne tilbake til fødestedet. Ifølge Havforskningsinstituttet er tallene over rømt fisk fire ganger så høyt som Fiskeridirektoratets offisielle tall. En ukjent mengde av denne fisken er smittet av virus og parasitter og utgjør en enorm trussel for villfisken langs kysten.

Men det som burde være det viktigste for en næring opprettet for profitt, er at lakselus alene påfører den et tap på minst fem milliarder kroner hvert år. Ikke uventet har man lett med lys og lykte etter midler som kan knekke den.

De har funnet svaret i kjemisk behandling i form av såkalte kitinsyntesehemmere – og hydrogenperoksid.

Tallene går rett til værs: Før 2009 ble det bare brukt noen titalls kilo av ulike lusemidler. Fra 2011 til 2013 ble bruken av kitinsyntesehemmere i fôr seksdoblet, og lå i 2014 på 7000 kilo.

Hydrogenperoksid ble ikke benyttet før i 2009 da forbruket var på 300 tonn. I 2012 hadde det vokst til mer enn 2500 tonn. Så, i 2013 økte det til over 8000 tonn, og i 2014 var tallet cirka 32 000 tonn.

32 000 tonn. Det er en firedobling på bare ett år. Men ingen har full oversikt over omfanget av skadevirkningene på miljøet. I Mattilsynet, som skal holde oppsikt med næringen, innrømmer man at den dramatiske økningen i bruken av kjemikalier kom helt uventet.

«Dette har kommet brått på oss», sier Christine Børnes, seniorrådgiver i seksjon for sjømat i Mattilsynet.

«Før 2009 var bruken av lusemidler så beskjeden at det ikke var prioritert arbeid hos oss. Men vi er i full gang nå og jobber for å finne løsninger. Vi må absolutt regulere bruken av dette, også fordi vi i dag sitter på mer kunnskap enn før. Flere arter er mer sårbare enn vi tidligere antok, og endel av disse midlene brytes også ned saktere enn vi trodde.»

«Men vi kan ikke bare fortelle oppdretterne at de må slutte å bruke det. Da vil hele næringen kollapse», sier hun.

«Mister rognen og blir steril.» Kitinsyntesehemmere. De fleste utenfor næringen vil i beste fall ha et noe tåkete bilde av hva som ligger i begrepet. Men kitinsyntesehemmere er altså et virkestoff bestående av diflubenzuron og teflubenzuron som hindrer lusen i å utvikle skall, og som gis til fisken gjennom tilsetninger i fôret.

Stoffet er ikke skadelig for fisken, men var helt forbudt å bruke inntil for få år siden fordi man var bekymret for virkningen på skalldyr i havet. Problemet er nemlig at disse tungt nedbrytbare stoffene, som går ut i havet gjennom avføringen til fisken, også hindrer andre krepsdyr i å utvikle skall, og på den måten rammer sjøkreps, reker og hummer.

Verre blir det når vi kommer til behandling av fisk med hydrogenperoksid, som foregår i vannbad, og fører til at lusen slipper taket og slås i svime (og kan siden våkne til liv og gjøre ny skade).

Bruken er altså mangedoblet – dels fordi lusen er blitt resistent mot andre lusemidler og dels fordi det stadig kommer nye sykdommer til. Den mest utbredte metoden for slik behandling skjer ved hjelp av svære brønnbåter som kommer inn til anlegget, sluser fisken inn i båten, vasker fisken i hydrogenperoksidbad og siden tømmer avlusningsvannet i sjøen et annet sted. Det foregår også lusebehandling inne i merdene, fordi dette skal være mindre stressende for fisken.

«Problemet med hydrogenperoksid øker når fisk vaskes i selve anleggene. Det betyr at avfallet slippes ut rundt merdene, og ikke – noe som er fordelen med brønnbåter – fraktes til et sted der det gjør minst skade», sier Børnes i Mattilsynet.

I dag blir brønnbåter bedt om å holde seg unna rekefelt. Ingen vet om det etterleves. For 15 år siden drev fisker Tor Inge Larsen et lukrativt rekefiske i fjordene rundt Brønnøysund. Så kom merdene og fordrev rekebåtene lenger ut. I 2012 kom brønnbåtene og dumpet hydrogenperoksidslam etter avlusingsoppdrag. Etter to slike besøk av brønnbåter, var rekene borte. I dag er Larsen eneste rekefisker igjen i dette området.

«Vi vet at noe skjer med reka», sier Larsen. «Ho mister rogna og blir steril.» Påstanden er bekreftet av Havforskningsinstituttet, som ifølge NRK Ekko fikk avslag på forskningsmidler fra Forskningsrådet til å gå videre med funnet. Havforskningsinstituttet etterlyste også en kartlegging av nedgangen i rekefangstene langs kysten.

Alt fra reker, krabber, hummer og mindre kreps, som er viktig som føde for villfisk, rammes – og i verste fall dør av lusemidler.

Kystfiskere melder også om store problemer for kysttorsken, hvis bestand er blitt redusert dramatisk det siste tiåret, mellom 50 og 80 prosent reduksjon ifølge ulike rapporter. En av dem som har sett denne utviklingen på nært hold, er Arnold Jensen, en pensjonert fjordfisker i Nordreisa i Troms. For cirka fem år siden så han og andre fiskere i området en kollaps i bestanden av gytetorsk i fjordene. Han begynte å undersøke saken og tok kontakt med fiskere i Skjånes, Altafjorden, Lyngen, Senja og Mefjorden.

Tilbakemeldingen var den samme overalt: Innsiget av gytetorsk var kraftig redusert i alle fjorder med oppdrettsanlegg.

«Vi hadde jo sett galskapen lenge», sier Jensen. «Bestanden av kysttorsk gikk kolossalt tilbake idet torsken holdt seg unna fjorder der det sto laks. Konklusjonen var klar, og ble enda klarere da Tanafjorden ble erklært som laksefjord og oppdrettsanleggene ble fjernet. Vi så at torsken umiddelbart tok opp sitt gamle gytemønster i fjorden.»

Lite forskning i havet. I en rapport fra 2012, samme år som Tor Inge Larsen møtte brønnbåtene første gang, ga Fiskeridirektoratet ut en rapport basert på Havforskningsinstituttets forskning. Der heter det: «[Vi] har ingen egne data på effekter av avlusningsvann på dypvannsreker (Pandalus borealis).» Tre år etter denne uttalelsen og seks–syv år etter at bruken av hydrogenperoksid og kitinsyntesehemmere startet sin ville ferd, vet man fortsatt ikke hvordan disse påvirker fisk og sjødyr. Gytetorsk i fjordene er et ukjent kapittel for Havforskningsinstituttet.

«Vi er i gang med å undersøke virkningen på pungreker og strandreker – disse tynne rekene du finner helt inne ved strandkanten. Men resultatet er ikke klart ennå. Når det gjelder dypvannsreker, tyder dataene på at det er lite sannsynlig at den fortynnede konsentrasjonen av hydrogenperoksid vil ha noen negativ effekt på reker ned på 200 meters dyp», sier Ole Samuelsen i Havforskningsinstituttet.

«Men Fiskeridirektoratet har likevel anlagt føre var-prinsippet og sagt at brønnbåter skal unngå rekefeltene når de tømmer ut avfallet etter avlusning.»

Har dere gått inn og sjekket reker rett etter tømming av slamvann?

«Nei. Det vi gjør, er å lage modeller over fortynningsgrad og utbredelse for på den måten å få kunnskap om hvordan det påvirker livet i havet. Når det gjelder kitinsyntesehemmere, prøver vi å finne ut hva slags doser som ikke gir noen effekt på krepsdyr», sier Samuelsen.

På Havforskningsinstituttets egne nettsider heter det samtidig:

«Det er vist at krabber fanget rundt anlegget én dag etter medisinering, inneholdt diflubenzuron (kitinsyntesehemmer), og at det var større dødelighet av hummerlarver plassert 25 meter fra anlegget enn dem som befant seg 100 meter fra anlegget.»

En rapport fra Klif (Klima- og forurensningsdirektoratet) har påvist spor av kitinsyntesehemmere hele 800 meter fra et anlegg. Når det gjelder hydrogenperoksid, har canadisk forskning avdekket at stoffet i løpet av en syv dagers periode i 4 graders vann, hadde en nedbrytning på bare 20 prosent. Blekemiddelet er tyngre enn vann, og synker ned i de nedre vannlagene og til bunns, og rammer nederst i næringskjeden

Parasitter og virus. Men lakselusen opererer ikke alene. Virussykdommene er «ute av kontroll», mens parasitter «opererer helt uhemmet», ifølge biologiprofessor ved Universitetet i Bergen og ekspert på fiskehelse, Are Nylund. Parasitter og virus følger oppdrettsnæringen nordover. Tilstandsrapportene kryr av forkortelser over diverse sykdommer.

Nylund summerer opp situasjonen slik:

PD, Pancreas Disease. En alvorlig virussykdom som rammer oppdrettsnæringen langs hele kysten, og fører til enorme tap hvert år. Man har ingen kontroll på den i dag. En forholdsvis ny sykdom som først begynte å gjøre seg gjeldende i 2004, men som i dag er et stort problem for næringen. Man har ingen kunnskap om den utgjør et problem for villfisken. I fjor ble det rapportert PD i 147 anlegg.

Hjerte- og skjelettmuskelbetennelse. Finnes langs hele norskekysten. Er så utbredt at den ikke lenger er underlagt rapporteringsplikt. Her vet man at det er spredning til villfisk.

ILA, infeksiøs lakseanemi. En alvorlig virussykdom, men som ikke utgjør noe stort problem akkurat nå. (Dette var sykdommen som førte til dramatiske konsekvenser for den chilenske oppdrettsnæringen i 2007–2008, med tap estimert i ettertid til over ti milliarder kroner.)

IPN, infeksiøs pankreasnekrose. Denne virussykdommen er en av de få suksesshistoriene man har hatt innenfor sykdomsbekjempelse i oppdrettsnæringen. Den er ikke rapporteringspliktig.

AGD, amøbisk gjellesykdom. Av parasitter er det først og fremst AGD som bekymrer. Det er en relativt ny sykdom i Norge, og kan bare behandles med hydrogenperoksid eller ferskvann (parasitten dør i ferskvann, slik også lusen gjør). Det er også funnet AGD i leppefiskene berggylt og grønngylt. Amøben skader gjellene til fisken, som får pustevansker, dårlig matlyst og til slutt dør. Sykdommen sprer seg raskt nordover langs norskekysten, og er et eksempel på at næringen stadig møter nye dødelige sykdommer.

I 2012 uttalte oppdrettsnæringen at de hadde lakselusen under kontroll. Siden den gang har luseproblematikken blitt stadig verre, og nye sykdommer er kommet til.

Bekymret over næringssalter. Hordaland og Nordland kniver om posisjonen som Norges største oppdrettsfylke. Kjell Kvingedal er miljøvernsjef i Hordaland. Han er bekymret over utslippet av næringssalter: «Fjordene må overvåkes bedre», sier han.

«Vi ser at artsmangfoldet svekkes når det drives for hardt.»

Tom Pedersen ser effekten på nært holdt. Som marinbiolog ansatt ved miljøvernsjef Kvingedals kontor, er han helt nede på bunnen av problemet: «Når spillfôr og fiskeskitt synker ned til bunnen, skaper det en veldig påvirkning i sjøen», sier han. «En slik oppsamling av organisk materiale kan føre til at alt liv dør. Ikke engang børstemarken – et bunngravende dyr i sedimentet – overlever store doser av næringssalter og organisk materiale. Vi ser dette problemet i alle fjordene våre.»

Utslippene av næringssalter og fekalier, organisk materiale fra norsk oppdrettsfisk, tilsvarer i dag samme mengder som fra rundt 20 millioner mennesker. Det har ført til stadig mer partikler, slam og trådalger på sjøbunnen, med nedslamming og tilhørende oksygenmangel som følge av nedbrytningen, noe som fører til færre dyr og planter i sjøen og gir en livløs havbunn. Hardangerfjorden, Sognefjorden og Ryfylkefjordene er alle rammet av dette.

Statens eget miljødirektorat skriver på sine nettsider: «Utslipp fra oppdrettsanlegg kan utgjøre en risiko for nedslamming og begroing av viktige oppvekstområder for fisk og andre organismer. Dersom vannkvaliteten blir dårlig, kan fisken miste appetitten og veksten kan bremse opp. Dette gjør den også mindre motstandsdyktig mot sykdommer.»

Likevel forfekter Regjeringen følgende i den nye stortingsmeldingen: «Utslipp av næringssalter fra oppdrettsnæringen regnes i dag ikke som et miljøproblem.»

Vegetarisk fôr. Problemene følger oppdrettsfisken i hele vannsøylen. Men er produktet av denne næringen sunn kost? Oppdrettsfisk er helt trygg å spise, heter det fra Mattilsynet. Men det betyr ikke at den er spesielt sunn. I vill tilstand ernærer laksen seg på føde den finner i havet. I norske oppdrettsanlegg får den i dag et fôr med 70 prosent vegetabilsk fett. Grønnsaker, altså – i enorme mengder, i hovedsak soya importert fra Brasil. Fôret utgjør den største andelen av produksjonskostnadene for oppdrett i sjø.

I vill tilstand ernærer laksen seg på føde den finner i havet. I norske oppdrettsanlegg får den i dag et fôr med 70 prosent vegetabilsk fett. Grønnsaker, altså.

På Havforskningsinstituttets nettsider heter det:

«Selv om det viser seg at laks i noen grad er i stand til selv å omdanne vegetabilske fettsyrer til omega-3-rike marine fettsyrer, så er det grenser for hvor store andeler vegetabilsk fôr en laks kan spise og fortsatt både smake laks og være sunn som laks.»

På regjeringen.no slås det fast at lakselusbekjempelse ikke fører til dårligere fiskehelse, og at lakselusbekjempelse ikke fører til miljøødeleggelser.

«Hadde bruk av lusemidler ført til miljøødeleggelser, hadde lusemidlene ikke vært tillatt brukt», heter det.

Den siste påstanden demonstrerer i beste fall utilstrekkelig forskning på miljøpåvirkningene. Problemet med den første påstanden om at fiskehelsen ikke er truet, er at veterinærer ikke bare er uenig. De kaller bruken av lusemidler for «kjemisk krigføring».

Veterinæropprør. I august i fjor gikk fire veterinærer ut offentlig i et kraftig oppgjør med både oppdrettsnæring og veterinærstanden. De fire var Trygve Poppe ved NMBU Veterinærhøgskolen, samt Martin Binde, Aud Skrudland og Steinar Johnsen som alle jobber i Mattilsynet. De slo fast at hyppige lusebehandlinger, stress, gjelleproblemer, feildosering, oksygenmangel og en rekke andre faktorer bidrar til en så dårlig fiskevelferd at man rett og slett ikke kan si at det finnes noen fiskevelferd overhodet.

«Det er ikke alltid greit for oppdrettsfisk å gjennomgå hard håndtering og avlusing med et etsende middel som hydrogenperoksid når annen behandling ikke virker (…) Villaksen er i lengden ikke tjent med en kjemisk krigføring mot lakselus», het det i innlegget.

«Vi er bekymret over fiskevelferden og mener at den også må ligge til grunn når man vurderer hvorvidt næringen er bærekraftig. Vi har et problem knyttet til alt fra bruken av hydrogenperoksid til den fysiske håndteringen av fisken.» Aud Skrudland, veterinær 

«Vi gikk hardt ut», sier én av veterinærene, Aud Skrudland. «Vi fikk tilsvar som tyder på at dette tas på alvor. Men vi er bekymret over fiskevelferden og mener at den også må ligge til grunn når man vurderer hvorvidt næringen er bærekraftig. Vi har et problem knyttet til alt fra bruken av hydrogenperoksid til den fysiske håndteringen av fisken.»

Hun nevner høytrykksspyling, som flår skinnet av fisken for at lusen skal slippe taket. Da det i mars ble rapportert om at store mengder fisk blir drept eller skinnflådd i kampen mot lakselus, gikk fiskeriminister Elisabeth Aspaker umiddelbart ut og sa at dyrevelferdsloven skal følges også i oppdrettsnæringen.

Men den «kjemiske krigføringen» fortsetter med uforminsket styrke, der også kobber blander seg inn. Kobber, forbudt i Østersjøen og i ferskvann i Sverige og Danmark, benyttes som impregneringsstoff for å hindre begroing av nøtene i merdene. I 2013 ble det omsatt 1061 tonn kobber til dette formålet. Rundt 80–90 prosent av kobberet lekker ut i sjøen fra merdene.

I høye nok konsentrasjoner kan kobber ifølge Miljødirektoratet «føre til skade på følsomme arter og gi skadelige langtidsvirkninger i vannmiljøet». Kobber er også svært giftig i kontakt med hydrogenperoksid. De to møtes ved avlusing direkte i merdene.

Så er oppdrettsnæringen i ferd med å ødelegge hele kysten vår? Svaret avhenger av hvem man spør. Men en omforent enighet later til å finnes der ute, blant alle aktørene: Oppdrettsnæringen kan ikke fortsette å drive slik den gjør i dag.

Jobber på spreng. Både næringen selv og etatene som forvalter den, sier de jobber på spreng for å finne bærekraftige modeller. Tapet for oppdretterne er for stort når én av fem fisk dør eller rømmer før den når slaktebenken.

«Det er ingen ønskesituasjon», sier Are Kvistad, kommunikasjonsdirektør i NHO-foreningen Sjømat Norge om situasjonen i næringen i dag.

«Problemet er at hydrogenperoksid er omtrent det eneste legemiddelet som fortsatt har god effekt. Men vi jobber med nye metoder, og skal komme gjennom dette også», hevder Kvistad.«Det er ingen ønskesituasjon», sier Are Kvistad, kommunikasjonsdirektør i NHO-foreningen Sjømat Norge om situasjonen i næringen i dag.

Han viser til at havbruksnæringen klarte å hamle opp med antibiotikabruken som kom ut av kontroll. Den er i dag nede på nesten null og erstattet av en trippelvaksine som holder bakteriesykdommer nede.

Men parasitter må tas på en annen måte. I dag henter næringen inn leppefisk som berggylt og grønngylt i merdene slik at de kan spise lusen rett av fisken. Over halvparten av alle anlegg brukte slik rensefisk i fjor. 21 millioner leppefisk er satt til å spise lus i oppdrettsanleggene. Mye av den må importeres fra Sverige.

Dette lager imidlertid et nytt problem, fordi både berggylt og grønngylt hentes fra naturen og bringes inn i miljøer som er fremmede for dem – en løsning veterinærer ikke er spesielt begeistret for. Mange er også kritisk til at næringen fjerner arter fra sitt naturlige element der de fungerer som havets renholdsverk som beiter parasitter av villfisk som sei, torsk og hyse. (Se egen sak om leppefisk på side 63). Så man har plukket seg ut rognkjeks i stedet, en benfiskart som er vanlig langs norskekysten.

«Rognkjeks kan vi drive oppdrett på», sier Kvistad. «Da unngår vi problemet med å ta ut leppefisk fra naturen. Men vi ser også på høyteknologiske løsninger som laser, som skyter lusen av laksen. En annen mulig løsning er å avle frem en mer motstandsdyktig laks, eller å bruke ’skjørt’ rundt merdene for å hindre at lus slipper inn», sier han.

Avviser lukking. Men oppdretternes interesseorganisasjon avviser kontant å lukke anleggene. «Lukkede anlegg vil øke kostnadene og gjøre at man kan drive oppdrett overalt», sier Kvistad.

«Det vil frata oss vårt komparative fortrinn.»

«Lukkede anlegg vil øke kostnadene og gjøre at man kan drive oppdrett overalt. Det vil frata oss vårt komparative fortrinn.» Are Kvistad, kommunikasjonsdirektør i NHO-foreningen Sjømat Norge 

AkvaDesign i Nordland utvikler lukket merdteknologi, og har med stort hell testet ut slike anlegg som ser ut til å definere bærekraftig oppdrett, og burde dermed passe som hånd i hanske med Regjeringens eget mål om bærekraft som forutsetning for vekst. Selskapets anlegg har vært lusefrie siden oppstart, til tross for at merdene rundt har vært fulle av dem. Det betyr igjen null bruk av hydrogenperoksid, null bruk av kitinsyntesehemmere, og fra lukkede anlegg er det null utslipp av næringssalter og organisk materiale i fjordene. AkvaDesign ble i mars tildelt tre FoU-tillatelser (forskning og utvikling) av Fiskeridirektoratet, for å teste ut storskala lakseproduksjon i lukkede merder i Helgeland. Målet er å produsere laks som ligner på villaksen uten å skade miljøet.

Verdens største oppdrettsfirma, norske Marine Harvest, har testet ut et storskala lukket anlegg i Skåneviksfjorden i Etne. I løpet av et år ble 200 tonn vått slam fra anlegget avvannet og omdannet til 60 tonn tørrstoff. Dette kan benyttes til biogassproduksjon, jordforbedringsmiddel eller brensel.

Mens verden driver en intens innovasjon, har hovedtyngden av norsk havbruksnæring låst seg fast i sjøbasert oppdrett. Are Kvistad i Sjømat Norge begrunner det slik:

«Lukkede anlegg i vann havarerer i hardt vær. Lukkede anlegg på land betyr at hele kysten bygges ned av betongstrukturer.»

Nonsens, sier kritikerne. I Danmark drives det landbaserte oppdrettsanlegg som produserer sterkere, friskere og sunnere fisk til en høyere pris enn det norsk oppdrettslaks med sitt sviktende omdømme genererer.

Ved Langsand Laks på Vest-Jylland, deleid av det norske teknologiselskapet Atlantic Sapphire, produseres hele laksens livssyklus under ett tak på 4000 kvadratmeter med en årlig produksjon på 1000 tonn fisk.

Både Canada, USA, Skottland, Kina og Israel har forlengst kastet seg på den nye teknologien. Anleggene trenger ikke engang ligge ved kysten. Saltholdig vann kan fremstilles i avanserte resirkuleringsprosesser.

Foreløpig utgjør produksjon i lukkede merder til lands eller vanns bare en dråpe i det store industrielle oppdrettshavet. Men hva om ti år? Om 20 år?

To professorer, Torbjørn Trondsen ved Norges fiskerihøgskole og Victor Øiestad i Akvaplan-niva (del av Norsk institutt for vannforskning), har utarbeidet økonomiske modeller som viser at landbasert oppdrett kan være like kostnadseffektivt som merder i sjø.

«Renner i reoler gjør at man kan ha opptil seks ganger mer fisk i et landbasert bygg», sier Øiestad.

«Vi har testet dette på bunnlevende arter som kveite, steinfisk og flyndre, og mener at det også vil kunne gjelde for laks. Tar en med kostnadene næringen har til sykdomsbekjempelse og transport, vil dette være økonomisk bærekraftig.»

Regjeringens stortingsmelding om vekst i oppdrettsnæringen foreslår å endre dagens ordning slik at de som vil etablere oppdrettsanlegg på land, slipper å betale flere titalls millioner kroner for en konsesjon. Fra nyttår vil Regjeringen – om den får Stortinget med seg – ta imot søknader om landbasert oppdrett og dele dem ut til egnede aktører helt gratis. I noen tilfeller har aktører i næringen betalt opp mot 70 millioner kroner for en konsesjon i sjø – et resultat av at konsesjoner som i utgangspunktet kostet 8 millioner, selges videre til noen av næringens største aktører.

Anlegg med full resirkulasjon av vannet er fremtiden, mener mange. Lukkede anlegg med rensing og utnyttelse av avfallsstoffer vil hindre sykdomsutvikling og utslipp – og gjøre rømming til en saga blott. Å legge lukkede merder i sjøen burde dessuten være noe en nasjon som har dekket kysten med oljerigger – som slett ikke havarerer i hardt vær – har gode forutsetninger for. (Se egen sak om lukkede anlegg).

Store ord. Regjeringens vekstpolitikk i åpen sjø innebærer imidlertid fortsatt press på villaksen, denne fantastiske fisken som på mange måter er vår urfisk, så veltilpasset de lakseelvene den går opp i, med gener utviklet gjennom tusener av år med evnen til å finne tilbake til sin barndoms elv. I dag er innsiget av laks til norske elver halvert siden 1980-tallet. De siste årene har Nordland måttet stenge halvparten av lakseelvene sine. Av 18 villaksstammer i Hordaland er 17 regnet som direkte truet.

På fylkesmannens nettsider heter det:

«Rømt oppdrettslaks og lakselus er dei to viktigaste faktorane som påverkar villaks og som ein ikkje har kontroll på.»

«En villfisk med innblandede oppdrettsgener vil ha en langt dårligere overlevelse», sier miljøforkjemper og villaksentusiast, Roald Dahl jr. «Den vil ha vanskeligere for å finne tilbake til den elven hvor den hører hjemme. I dag tester man gjennom skjellprøver for å avdekke hvorvidt det er rømt oppdrettslaks eller villaks. Skjellprøvene tas hovedsakelig på en tid av året da det nesten ikke er oppdrettslaks i elvene, fordi disse har et senere oppgangsmønster. Det gir et helt skjevt resultat. Skjellprøver har også store svakheter ved seg. For å være sikker må i tillegg genetikken testes», sier Dahl.

Regjeringen har lovet en bærekraftig vekst for oppdrettsnæringen. Men den vil kun ha lus som indikator for sunn drift. Legemidler, næringssalter, kjemikalier, dyrevelferd, smitterisiko til villfisk: Intet av dette ser ut til skulle telle med når næringen evalueres.

Da blir bærekraftig vekst store ord. Eller kanskje endog tomme ord.

Oppdatert 25. juni 2015. 

 

Kilder: Meld. St. 16 (2014–2015) «Forutsigbar og miljømessig bærekraftig vekst i norsk lakse- og ørretoppdrett», Nærings- og fiskeridepartementet, Fiskeridirektoratet, Fiskehelserapporten 2014/Veterinærinstituttet, Havforskningsrapporten 2015, Riksrevisjonens undersøkelse av havbruksforvaltningen. Dokument 3:9 (2011–2012), Mattilsynet, Fylkesmannen i Hordaland, Norsk Veterinærtidsskrift 5/2014, lusedata.no, regjeringen.no, Kystfiskarlaget, Akvaplan-niva, NRK Ekko, Dagens Næringsliv, VG, forskning.no, Miljødirektoratet, ilaks.no, intrafish.com, Universitetet i Bergen.