• Plasthav En kinesisk arbeider sorterer plastflasker for resirkulering i landsbyen Dong Xiao Kou utenfor Beijing, 17. september 2015. «Mer enn 40 år etter lanseringen av det første universelle resirkuleringssymbolet, samles bare 14 prosent av plastemballasje inn til resirkulering», står det i en fersk rapport fra World Economic Forum.

    Foto: FRED DUFOUR, AFP/NTB SCANPIX

  • Tilgriset Plastflasker og annet søppel er blitt skylt i land på stranden utenfor Abidjan i Elfenbenskysten, 5. august 2015. Til tross for myndighetenes forsøk på å bedre situasjonen ved å forby plastposer, finnes det nok av annet plastavfall. Foto: ISSOUF SANOGO, AFP/NTB SCANPIX

  • Mange biter små Mange har en forestilling om at de store ansamlingene av søppel i havene er som faste formasjoner av avfall som flyter rundt. I realiteten er disse nærmest i sin helhet bygget opp av enorme mengder bittesmå biter av plast, såkalt mikroplast. Her viser marinbiologen Charles Moore frem en vannprøve fra det nordlige Stillehavet. Til høyre en svartfotalbatross som spiser rester av plastemballasje på Hawaii. Foto: JONATHAN ALCORN/Bloomberg/Getty Images og TT/NTB SCANPIX

  • Emballasjeløst Original Unverpackt i Berlin er en av flere butikker som profilerer seg som 100 prosent avfallsfrie. Butikken selger ikke noe mat som er pakket inn i engangsemballasje. I stedet kan kundene kjøpe de mengdene de ønsker av blant annet musli, ris og pasta ved å benytte medbragte beholdere, for så å få det veid i kassen. Øl og vin tappes i medbragte flasker, og selv vodka kan man kjøpe i små mengder fra en stor glassballong. Butikken selger også oppvaksmiddel og toalettartikler i bulk, og tannpasta i tablettform. Foto: FABRIZIO BENSCH, REUTERS/NTB SCANPIX

  • Nye bruksområder En ansatt i det spanske selskapet Ecoalf sorterer plastsøppel samlet inn på sjøen av fiskere 3.november 2015. Det Madrid-baserte selskapet lager klær og tilbehør av plastflasker, gamle fiskegarn og brukte bildekk funnet på land. Foto: PEDRO ARMESTRE, AFP/NTB SCANPIX

Utfordringer i kø for planteplast.

Utfordringer i kø for planteplast.

Fra utgave: 4 / april 2016

Stadig flere produsenter tester ut dyre og grønne alternativer. 


«Tørrere tider». Olje er ikke bare noe vi fyller på bilene våre for å få dem til å gå. Den finnes også i kosmetikk, maling og asfalt. I tauverk, strømpebukser og fiskesnører. Og i plast. Som vi omgir oss med hele tiden: q-tips, kulepenn, telefon, matboks, kaffetrakter, kjøkkenstol, TV, dashbord, takrenne, trafikklys. Listen vokser for hver dag.

90 prosent av plasten lages av fossilt brennstoff, ifølge World Economic Forum. Det tilsvarer 6 prosent av verdens oljekonsum, det samme som kreves for å holde flytrafikken i gang.

Så la oss si at tilgangen på olje skulle bli dårligere, kanskje opphøre. Vil plasten vi omgir oss med, da forsvinne? Eller kan en oljeavhengig produsent fortsette som før, uten olje?

– Fortsette som før, mener Cathrine Stang Lund, sjef for bærekraft og samfunnsansvar i Coca-Cola Enterprises Norge. – Men det krever en omstilling.

I 2007 begynte Coca-Colas øverste sjefer å frykte for tilgangen på petroleum til plastflaskefabrikkene sine. Et knippe emballasjeeksperter ble kalt sammen for å studere plastoppskriften nøye, og svare på spørsmålet:

Kan petroleumen byttes ut med noe fornybart?

To år senere kom resultatet. Da lanserte Coca-Cola «The PlantBottle», planteflasken. Den ser ut som andre plastflasker, men noe av oljen er byttet ut med rester fra brasiliansk sukkerproduksjon.

Når forskere nå klør seg i hodene for igjen å lage plast av trær og bananskall, er det basert på en idé eldre enn dem selv.

Siden 2012 har alle Coca-Colas plastflasker i Norge vært såkalte planteflasker. Bare et lite merke på etiketten forteller at det du drikker av, er «opp til 22,5 prosent plantebasert». 25 prosent er resirkulert plast, resten er fortsatt oljebasert. Flasken pantes og resirkuleres som før.

Er «PlantBottle» et miljøtrendy PR-stunt?

– Det er noe vi gjerne snakker om, men jeg vet om langt enklere og billigere måter å skaffe PR. Bioplast er i utgangspunktet dyrere enn oljebasert plast fordi det ikke produseres så mye av det ennå. Og nå som oljeprisen er så lav, blir prisforskjellen enda større.

Så hva er egentlig motivasjonen?

– Klimaendringene har vi alle et ansvar for å motvirke, og våre største utslipp ligger i plasten. Dessuten tror vi olje på sikt blir en dyr råvare med ustabil tilgang. Vi mener potensialet er enormt, og at bioplast vil bli stort. Men da må vi ta den ekstra kostnaden i en overgangsfase, så vil det kanskje lønne seg på sikt.

Men også planteflasken har miljøutfordringer. De skal vi komme tilbake til.

Gammelt nytt. Egentlig er vi tilbake der vi startet. Da de første plasttypene dukket opp på slutten av 1800-tallet, var opphavet planteråstoff fra blant andre celluloseindustrien. Så når forskere nå klør seg i hodene for igjen å lage plast av trær og bananskall, er det basert på en idé eldre enn dem selv.

– Midt på 1900-tallet kom teknologier for bearbeiding av oljeråstoff til bruk i plast. Nye plasttyper kom på løpende bånd, med ulike kjemiske tilsetninger som ga ulike egenskaper, sier Dag Andreassen ved Teknisk Museum i Oslo. Han deltok i arbeidet med museets plastutstilling, som viser hvordan vi har omfavnet det anvendelige materialet opp gjennom historien.

– Vi var ganske ukritiske og fornøyde da vi tok i bruk plasten rundt 1950. Først de senere årene er bevisstheten blitt større. Enkelte typer plast har lenge vært forbudt i leker og matemballasje, fordi de inneholder giftige kjemikalier. Det er også mer snakk om mikroplast, de bitte små partiklene plasten brytes ned til, og som kan komme inn i næringskjeden, for eksempel ved at fisken spiser det.

Så da spiser vi plast og kjemikalier til middag?

– Det er det som er bekymringen.

Søppeløya. I 1997 seilte forskeren Charles Moore hjem fra Hawaii til California. I stedet for å velge den vanlige ruten, tok han ut en ny kurs og fulgte den nordlige stillehavsstrømmen.

Plutselig, da han befant seg like langt nord for Hawaii som vest for California, lå den 50 fot store katamaranen midt i et flytende belte av søppel. Ikke i noen retning kunne han skimte blått hav.

Området er senere døpt «The Great Pacific Garbage Patch», søppeløya i Stillehavet. To år etter oppdagelsen grunnla Moore Algalita Marine Research Foundation, som forsker på plastforurensning i havet.

«Let’s talk trash.» Slik åpnet Moore et TED Talk-foredrag om plast i 2009. Salen humrer, men stilner når Moore begynner å snakke om bruk og kast-samfunnet som vokste frem i etterkrigstiden, og som nå er et globalt fenomen.

– Vi kan ikke lagre eller resirkulere alle tingene våre, vi må kaste dem, sier Moore fra scenen.

Anslag viser at søppeløya har et areal tilsvarende to Texas-er, det vil si tre og et halvt Norge.

Problemet er at mye av det havner i havet. Moore har anslått at søppeløya har et areal tilsvarende to Texas-er, det vil si tre og et halvt Norge.

Han oppsummerer foredraget med referanse til barnerimfiguren Humpty Dumpty:

– Alle kongens hester og alle kongens menn vil aldri klare å samle opp all plasten, og sette havet i stand igjen.

Forbud og avgift. Kanskje er Stillehavets søppeløy kommet for å bli. Og kanskje er et lyspunkt at øya er blitt et symbol på bruk og kast-samfunnet, et eksempel til skrekk og advarsel. Miljøorganisasjoner som Greenpeace bruker den aktivt i kampanjer, både for å fjerne det som allerede er der og for å forhindre at den blir større.

Etterkrigstidens plastentusiasme har stilnet. I stedet snakkes det om grønne verdier, CO2-utslipp og fugler som dør med magene fulle av plastbiter de trodde var mat.

Noen land, delstater og byer har iverksatt egne tiltak for å begrense søppelspredningen. I Rwanda har plastposer vært forbudt siden 2008. San Francisco i USA har innført samme forbud. Der er det heller ikke tillatt å selge plastflasker under 0,6 liter. Andre steder er miljøbidraget en plastposeavgift.

Kritikere argumenterer med at befolkningen i byer med plastposeforbud tror de har gjort en miljøinnsats, og at de glemmer de store utfordringene.

Mer plast enn fisk? I januar 2016 publiserte World Economic Forum (WEF) rapporten «The New Plastics Economy», den nye plastøkonomien. Mye av innholdet er like sørgelig for miljøet som kaptein Moores foredrag:

I 1964 ble det produsert 15 millioner tonn plast. 50 år senere, i 2014: 311 millioner tonn. De neste 20 årene forventer forfatterne av rapporten at dette tallet vil dobles. 26 prosent av plasten som produseres brukes i emballasje, og nesten alt dette brukes kun én gang før det kastes. «Mer enn 40 år etter lanseringen av det første universelle resirkuleringssymbolet, samles bare 14 prosent av plastemballasje inn til resirkulering», står det i rapporten.

Åtte millioner tonn plast havner i havet hvert år. Hvis utviklingen fortsetter, vil det ifølge WEF være mer plast enn fisk i havet i 2050, målt i tonn.

Åtte millioner tonn plast havner i havet hvert år. Hvis utviklingen fortsetter, vil det ifølge WEF være mer plast enn fisk i havet i 2050, målt i tonn.

«Dagens plastøkonomi er svært fragmentert», skriver WEF. Fordi vi mangler felles standarder og koordinering, dukker det stadig opp nye materialer og merkeordninger. Det samme gjelder systemer for innsamling, sortering og bearbeiding. Også innovasjonen er fragmentert, mener WEF, og nevner igjen emballasjeprodusenter som eksempel. Dermed blir det vanskelig å utvikle felles systemer. Og befolkningen blir forvirret.

Rapporten maner til sirkulær økonomi, en trussel for engangsserviset. I stedet for å kaste det vi bruker, bør vi gjenbruke eller resirkulere. Like før jul la Europakommisjonen frem en handlingsplan med 54 tiltak for å oppnå en sirkulær økonomi, noe som vil spare penger og klode. En egen plaststrategi inngår i planen.

Bioforvirring. Man skal ikke lese lenge om plastinnovasjon før man begynner å se seg om etter en ordliste. Noen snakker om bioplast. Andre om plast som er fossil, fornybar, nedbrytbar, plantebasert eller resirkulert. Eller flere i kombinasjon.

– Det er jo litt forvirrende, medgir Marius Gjerset, klimastiftelsen Zeros bioplastspesialist.

Eller, bioplast er visst ikke riktig begrep.

– Bioplast forbinder man gjerne med nedbrytbar plast, som går i oppløsning i løpet av noen måneder. Men det finnes også fornybar plast som er laget for ikke å brytes ned. I stedet kan man resirkulere den. Miljøfordelen er at mens den tidligere var laget av petroleum, er råstoffet helt eller delvis erstattet med plantemateriale. Man bruker en fornybar ressurs, og CO2-utslippene blir derfor mye lavere.

Hvorfor kan ikke all plast være nedbrytbar?

– Fordi den brytes ned i kontakt med vann, og da vil den for eksempel ikke holde på flytende ting. Og for å gjøre forvirringen komplett: Det finnes nedbrytbar plast som er fossil, og fornybar plast som ikke er nedbrytbar. Så nedbrytbar er ikke nødvendigvis best for miljøet. Plasttyper har forskjellige ingredienser og egenskaper. Jeg tror ikke løsningen er å gjøre all plast nedbrytbar, men heller lage riktig plast til riktig bruk. Og samtidig forbedre resirkuleringssystemene.

Gjerset ønsker seg også en avgift på fossilt råstoff i plastproduksjon, slik som for drivstoff.

– Oljebasert plast gir store CO2-utslipp, men fordi industrien ikke må betale avgifter, er det fortsatt veldig mye billigere å lage fossil plast enn fornybar plast.

Avduking. Vi skal tilbake til Coca-Colas eksperter. For etter å ha erstattet én av to komponenter i plastoppskriften med planterester, sto de fortsatt igjen med ganske mye olje.

– Plasttypen vi bruker forkortes PET. Den egner seg fordi den er gjennomsiktig og holder på kullsyre. Plasten brukt i bæreposer ville ikke ha klart det samme, sier Cathrine Stang Lund i Coca-Cola.

Da den andre komponenten skulle byttes ut, ble flasken først gråere enn originalen. Men så en dag ble blandingen riktig. I juni 2015, under World Expo i Milano, ble den nye versjonen av planteflasken presentert. Noen måneder senere, i oktober, ble den vist på Zero-konferansen i Oslo. 

– Det er for tidlig å si når den blir satt i produksjon. Først skal den testes grundig, så vi er sikre på at den tåler stor industriell skala.

Men til miljøregnskapet: For når Coca-Cola henter planterester fra Brasil, frakter dem til fabrikken i India og så videre til markeder i Europa – er ikke CO2-utslippet da bare flyttet til et annet sted?

– Planteflasken er mer miljøvennlig enn fossile flasker, men foreløpig er produksjonen strødd litt utover, ja. Det tar tid, men vi ønsker at både biomaterialet og plasten også skal være kortreist. Derfor er det viktig å pante, slik at plasten blir brukt på nytt.

Utgjør «PlantBottle» en ny trussel for regnskog og matvareproduksjon?

– Nei, og det er viktig. Produksjonen foregår på en bærekraftig måte. Vi skal ikke forringe naturen, men tilrettelegge for fremtidige generasjoner. Det samme gjelder leverandørene våre.

Brusprodusenten samarbeider med tre bioteknologiselskaper om utviklingen av bioplast, som ikke er en like vel bevart hemmelighet som oppskriften på Coca-Cola.

Andre storforbrukere av plast har lagt penger i prosjektet, mot at de selv får bruke teknologien: Heinz, Procter & Gamble, Nike, SeaWorld og Ford. Sistnevnte har alt laget en prototyp av en bil med bioplastinteriør.

Tines emballasje lages med stadig mer plantemateriale og mindre petroleum.

Her i Norge selger meieriprodusent Tine både melk og vaniljesaus med korker i såkalt bioplast. Alt som tidligere var petroleum er byttet ut med plantemateriale, riktignok i en annen plasttype enn den Coca-Cola bruker.

– Vi er også i ferd med å teste bioplast på brunost, og vi ser på muligheten for å bruke den i flaskene for YT og Biola, opplyser Bjørn Malm, leder for samfunnsansvar i Tine.

Forskningen fortsetter. For noen er plastmotstanden blitt en forretningsidé. Butikkene Unpackaged i London og Original Unverpackt i Berlin selger mat og drikke fra tønner, kurver og krukker, uten å tilby kundene emballasje. I stedet må de ta med bokser, krukker og flasker hjemmefra og fylle dem med pasta, grønnsaker og juice i butikken.

Men ikke alle varer kan fraktes og selges på denne måten. For plastforpakninger har miljøfordeler også, som å beskytte mat mot bakterier og gi den lenger holdbarhet. Slik at den ikke havner i søppelbøtten.

I 2012 var det EU som kalte sammen en ekspertgruppe, litt som Coca-Cola. Målet var å utvikle plantebasert emballasje som kan forlenge matens holdbarhet. Prosjektets prislapp: 9,9 millioner euro. Blant ekspertene er Åge Gellein Larsen, seniorforsker ved Sintef.

I begynnelsen av februar reiste han og kollegene til Amsterdam for å presentere prototypene sine på en internasjonal emballasjemesse: Noen krukker, filmer og skåler laget i nedbrytbar såkalt PLA, og en flaske laget av bio-PET.

– Da bio-PET dukket opp som et alternativ, og Coca-Cola lanserte den første versjonen av «PlantBottle», måtte vi ta et steg tilbake. Vi endte faktisk opp med å bruke den samme oppskriften til flasken vår, sier Larsen.

– En viktig årsak er at plasttyper flest trives best alene. Blander man to eller flere, forringes egenskapene. Retursystemet er tilrettelagt for PET-flasker. Så hvis vi hadde laget våre flasker i PLA, ville de blitt blandet med PET, sier Larsen.

– Dermed ville kvaliteten på den resirkulerte plasten blitt dårligere.

Prosjektet ble nylig avsluttet, og nå vil EU lære av fire år med kostbar forskning:  – Jeg sitter faktisk og summerer opp nå, sier Larsen på telefon fra kontoret.

– Det er en omfattende rapport vi skal levere.