• Færder 10. august 2016 Fascinerende, vått, vindfullt og farlig. Foto: CHRISTEN RÆSTAD

  • Østlandet 6. august 2016 Den kraftige nedbøren fosset inn på kjøpesenteret i Sandvika, Granfosstunnelen og E18 var stengt et døgn, og togene mellom Sandvika og Asker var en periode satt ut etter torden. Foto: MONICA STRØMDAHL, AFTENPOSTEN

  • København 2. juli 2011 Regnet som falt over København 2. juli 2011 forårsaket enorme oversvømmelser og trafikkproblemer. Foto: POLFOTO/NTB SCANPIX

  • 6. august 2012 Uværet Frida raserte veiene i Nedre Eiker. NVE varslet om nivåer under femårsflom, men nedbørsmåleren sto ikke der det regnet mest, og viste «bare» femtiårsflom. Foto: RUNE FOLKEDAL, DRAMMENS TIDENDE

  • Lunefullt og lokalt Det ekstreme sommerregnet er ofte veldig lokalt, og veldig kortvarig. Men slikt uvær blir det mer av. Denne nedbøren fanges dessverre i liten grad opp av offisielle nedbørsmålere. Foto: CHRISTEN RÆSTAD

Våtere og villere.

Våtere og villere.

Fra utgave: 8 / september 2017

Hvordan skal vi tenke forebygging mot det mest ekstreme? Etter 2011 har helt ekstreme skybrudd i juli–august medført milliardskader i Norden. Skybruddene er kortvarige og veldig lokale. De er i liten grad, dessverre, fanget opp av offisielle nedbørsmålere. Våre nedbørstatistikker og verktøy for å forutsi størrelsen og hyppigheten for disse skybruddene blir derfor basert på punktmålinger der det ikke regner mest. Vi bør derfor vurdere konsekvensene av langt mer alvorlige og hyppige skybrudd enn det vi i dag legger til grunn. I mange tilfeller er det samfunnsøkonomisk fornuftig å dimensjonere forebyggende tiltak slik at våre hus, veier og øvrig infrastruktur tåler å stå ute. Dette krever annerledes tenking og dimensjonering enn i dag. 

Ny virkelighet. Det er sannsynlig at vi bør forholde oss til intense skybrudd som er omkring 2–3 ganger større enn de vi i dag dimensjonerer for. I tillegg kommer de mer langsiktige effektene av klimaendringene.

Vår luksuriøse livssituasjon medfører at krav-ene til at infrastrukturen alltid skal fungere, blir stadig sterkere. Strømmen må alltid være der, drikkevannet i kranen skal alltid være der og alltid være trygt, og veiene skal alltid være ferdig brøytet, mens snøen laver ned. Vi forstår at samfunnssikkerhet ikke innebærer hundre prosent trygghet til enhver tid, men vi erkjenner det likevel ikke.

Før kalte vi det «force majeure» og «Act of God» og skyldte på Vårherre når noe gikk galt. Nå kjefter vi på kommunen, Vegvesenet og ikke minst på vår uunnværlige internettleverandør.

Vi som skriver denne artikkelen vil gjerne forsøke å trekke litt tydeligere grenser mellom Vårherre og oss andre. Vi konsentrerer oss om ekstrem nedbør, men prinsippene vi drøfter, kan lett overføres til andre naturfarer.

Kan det skje hos deg? Når regnvannet treffer bakken, blir det til «overvann» som renner vekk på overflaten og i rør, til det munner ut i sjøen eller i et vassdrag.

Alle planleggere og ingeniører som jobber med overvann i Norden, kjenner til datoen 2. juli 2011. Da falt det omkring 150 mm regn over sentrale deler av København på bare et par tre timer. I løpet av bare én time anslås det at det kom omkring 80 mm regn.

Skadeomfanget var mer enn 6 milliarder kroner i forsikringsutbetalinger for mer enn 90 000 vannskader. I tillegg kom milliardskader på offentlige anlegg. I deler av København var det så mye vann i gatene at biltrafikken stanset og ambulansene ikke kom frem til to sentrale sykehus.

Vi har hatt lignende hendelser, med sannsynligvis tilsvarende nedbørmengder på omkring 80 mm på en time i Nedre Eiker (Frida i august 2012), Vigrestad på Jæren (2014) og Malmö (119 mm på 90 minutter 2014). Nedbørstallene er usikre, fordi de «offisielle» nedbørsmålerne sto ikke der det regnet mest. Erstatningene etter Frida i 2012 var omkring 370 millioner kroner. Så vidt vi vet, ble heldigvis ingen skadet i disse hendelsene.

Hvis vi ser dette store geografiske området med Sør-Norge, København og Malmö under ett, har vi altså hatt hendelser med ekstremvær på 80 millimeter på én time, nesten hvert år etter 2011. Og denne verdien er mer enn dobbelt så stor som planleggerne legger til grunn for det såkalte 200-årsregnet. Det er derfor sannsynlig at vi ett eller annet sted i Sør-Skandinavia årlig vil oppleve ekstreme regnvær langt større enn nedbøren vi dimensjonerer for.

Når «hundreårsregnet» kommer jevnlig. «De siste fem årene har vi fått 50-årsregnet tre ganger!» Utsagnet er fra Nedre Eiker, men gjelder stort sett overalt i Sør-Norge. Hva er grunnen til at det er så stor forskjell i det vi opplever og det som er offisiell nedbørsstatistikk?

Årsaken er at vi som fagfolk bruker sannsynligheten for at en viss nedbørsmengde over en bestemt tid skal treffe den offisielle nedbørsmåleren. For Sør-Norge dimensjonerer vi ofte for statistikken som er utarbeidet for Blindern, for eksempel er nedbøren med 200 års returperiode antatt å være 40 mm i løpet av en time.

Når vi også tar i bruk private nedbørsmålere eller analyserer bilder fra værradaren, ser vi at intense, lokale skybrudd har en forunderlig evne til å unngå de offisielle nedbørsmålerne. Menigmann vil derfor samle sine erfaringer fra større områder, og vil derfor oppleve at frekvensen av skybrudd er langt større enn de offisielle tallene viser.

Skybruddet fra Vigrestad på Jæren 7. august 2014 kan brukes som et slikt eksempel:

Figuren (over) viser resultatet fra en rekke private, uoffisielle nedbørmålere, samt målinger foretatt av Meteorologisk institutt. Målingene er sammenlignet med dimensjoneringskurver for det såkalte 200-årsregnet. Langs X-aksen er varigheten av nedbørmålingen og langs Y-aksen er nedbørsmengdene i mm. En ser at det ble det målt 72 mm i løpet av en time, mens på nærmeste nedbørstasjon målte en bare 23 mm, eller 32 prosent i forhold til de høyeste målingene. En ser også at den målte nedbøren var 40 prosent høyere enn det som er antatt å være 200 års-nedbøren. Vi ser også at de private måledataene følger et mønster langs en kurve. Dette bidrar til at vi kan ha tillit til de private målerne.

Vi som er ingeniører og samfunnsplanleggere, er avhengige av å planlegge for større områder. Vi bør derfor ta hensyn til hva som er sannsynlig hendelse i hele lokalområdet. Ut fra våre erfaringer bør vi sannsynligvis forvente ca. to ganger større skybrudd enn det som vi i dag er pålagt, dersom vi planlegger for en større kommune eller region. Dersom vi betrakter hele Sør-Skandinavia som et felles område, bør vi sannsynligvis gange med tre. I eksemplene vi nevnte tidligere, viste vi at siden 2011 har vi hatt minst fire tilfeller med 50-100 prosent mer nedbør enn 200-årsregnet.

Det er ingen naturfaglige begrunnelser for at neste hendelse med ekstrem nedbør ikke kommer i din kommune. Forskrifter og retningslinjer krever imidlertid ikke at samfunnet eller du skal ta hensyn til denne type sjeldne hendelser.

Vårt poeng er: Kanskje bør det tas slike hensyn likevel. Uansett bør vi som minimum tenke gjennom hva som kan bli konsekvensene av det helt ekstreme været for å unngå de omfattende skadene vi har sett de siste årene.

Hvem skal ta regningen? Vi har en flott ordning der husforsikringen din er koblet til forsikringsspleiselaget «Naturskadepoolen». Norge er så vidt vi vet alene om å ha denne unike forsikringsordningen. Derfor får du skadeerstatning når ulykken er ute og du sitter med vann til knes, nesten helt uavhengig av årsaken.

I slutten av 2015 fikk vi en offentlig utredning om «Overvann i byer og tettsteder» (NOU 2015 nr. 16). Landets vannmyndigheter, planmyndigheter, kommuner, forsikringseksperter og fagfolk skrev 23 kapitler på mer enn 270 sider, med massevis av gode anbefalinger. Vår største bekymring nå er at departementene ikke følger opp de gode anbefalingene om lover og forskrifter på vei til Regjeringen og Stortinget.

Det var bred enighet i dette «Lovutvalget» som laget utredningen. Men på ett punkt var uenigheten stor: Ansvar for vannskader. Forsikringsbransjen mener at kommunene må ta ansvaret for en større del av vannskadene, og planlegge for dette, med større rør og sikrere «flomveier» for skybruddene. Kommunene var uenige, og uenighetene gikk på kryss og tvers slik at utvalget hadde tre forskjellige dissenser. Uenigheten gjelder i stor grad forutsetningene for kommunalt ansvar for skadene.

Dette er et tankekors, for regningen ender hos oss huseiere uansett. Hvis forsikringsutbetalingene øker, da går forsikringspremien til værs. Hvis kommunen må legge større rør eller bygge flomveier, da øker avløpsgebyret. Og kanskje kommer det en regning i posten til huseiere som bygger uforsvarlig eller gjentatte ganger har unnlatt å forebygge skader?

Vårt poeng med å trekke frem dette, er at vi erkjenner at juristene må fokusere på ansvaret for skader, og at de dermed trenger dokumentasjon på hendelser med ekstremvær. Men erfaringer fra flere rettssaker om ansvar for vannskader de siste årene, viser at slik dokumentasjon er vanskelig og krever kostbart arbeid, ikke minst fra juristenes side.

Av disse årsaker, og selvfølgelig for å dokumentere langsiktige klimaendringer, trenger vi statistikkene, nedbørmålerne og de dyktige meteorologene og værforskerne. Da er værstasjonene det eneste og det beste vi har.

Hva må vi gjøre? Dersom vi forutsetter at samfunnet skal fungere tilfredsstillende under slike ekstreme nedbørsperioder, kan det bli ekstremt kostbart. En viktig forutsetning for å få ned kostnadene er etter vår mening:

Vi må skape aksept for at samfunnet ikke fungerer tilfredsstillende under de kraftigste skybruddene. Dette innebærer at vi ikke kommer frem til enhver tid, men at vannet flommer i veier og gater. Vi må også akseptere at forsenkninger i terrenget som har liten økonomisk verdi, samler mest mulig av regnvannet.

Men når nedbøren har sluttet, skal skadene være begrenset og fremkommeligheten skal igjen være tilfredsstillende. De flomveiene vi har tatt i bruk skal derfor være erosjonssikret, og de skal ikke lede vannet inn mot sårbare områder. Dette kan være bygninger og terreng med dårlig stabilitet.

Det meste av overvannet skal ledes så fort som mulig til nærmeste vassdrag slik at belastningene på det kommunale ledningsnettet og rensestasjoner blir begrenset.

En del av disse tiltakene krever mer omtanke enn rene kostbare investeringer. Noen ganger koster det svært lite å dimensjonere bygg og anlegg slik at de tåler å stå ute, også under de helt utenkelige forholdene. Det kan være en «fartshump» foran nedkjøringen til kjellergarasjen, slik at bilene der ikke drukner. Det kan være en helling på en re-asfaltert gate slik at vannet kan holde seg i veien fremfor å flomme inn i underetasjene.

Noen ganger koster det svært lite å dimensjonere bygg og anlegg slik at de tåler å stå ute, også under de helt utenkelige forholdene. Det kan være en «fartshump» foran nedkjøringen til kjellergarasjen, slik at bilene der ikke drukner. Det kan være en helling på en re-asfaltert gate slik at vannet kan holde seg i veien fremfor å flomme inn i underetasjene.

Og vi erkjenner at en rekke forebyggende tiltak kan være altfor kostbare. Da får vi håpe på det beste, og innrette oss slik at omfanget av skader blir minst mulig. Vi skal klare det også. Det har flommet store vannmengder på Karl Johan en rekke ganger tidligere også.

Vi må få utbyggere, arealplanleggere, veiingen-iører og vanningeniører, men i særdeleshet også politikere, medier og oss alle til å tenke, og da særlig lokalt. Hvilke hendelser er det vi selv må ta hensyn til i vårt nærmiljø? Hva kan vi akseptere av dårlig fremkommelighet og skader? Hva kan og bør vi forebygge?

Hvem har ansvar? Ingen liker å påta seg ansvar som medfører uforutsette utgifter. Store mengder nedbør førte til at vassdrag fant nye veier og ødela hus og infrastruktur i Stryn kommune i slutten av juli i år. Hendelsen ble diskutert i Dagsnytt18 26. juli, og her fremkom det lite av nytte for fellesskapet.

Det er flere årsaker til at ansvarsspørsmålet forblir uklart. Den klart viktigste er at lovverket som regulerer vannspørsmål er fragmentert, og forvaltes delvis overlappende fra flere departementer. Dette kan ha som konsekvens at midler som kunne vært benyttet til sikringstiltak, ikke blir frigjort i tilstrekkelig grad fordi ulike statsetater konkurrerer om midlene.

Det er flere årsaker til at ansvarsspørsmålet forblir uklart. Den klart viktigste er at lovverket som regulerer vannspørsmål er fragmentert, og forvaltes delvis overlappende fra flere departementer.

Dernest er det uklar rolleforståelse i forvaltningen. Statens oppgave bør primært være å skaffe til veie et kunnskapsgrunnlag som holder mål, og etterse at denne kunnskapen blir benyttet på forstandig vis i kommunene. Dersom staten velger å prioritere andre ting enn å bygge opp et slikt kunnskapsgrunnlag, og resultatet blir at det ikke frigis midler til sikring og klimatilpasning, kan dette påføre fellesskapet betydelige fremtidige kostnader og ulemper.

I så fall vil vi hevde at ansvaret for klimaskade vil kunne tillegges en kombinasjon av juridiske problemstillinger, politiske prioriteringer og organisatorisk suboptimalisering. Vi mener det bør være tillatt å spørre om klimatilpasningsarbeidet vil kunne styrkes ved å introdusere en egen lov for vann, hvor vanntjenester, vassdrag og overvann holdes klart adskilt, og dernest reduserer antall statlige institusjoner som forvalter denne loven.

Det er kommunen som er planmyndigheten. Kommunene skal sikre arealbruken gjennom sine planprosesser, og har ansvaret for beredskap. Begge deler skal basere seg på kunnskap og retningslinjer utarbeidet av staten. Dersom kommunen fatter vedtak i strid med statens retningslinjer, skal staten fremme innsigelse. Stat og kommune har dermed et felles ansvar for å sørge for at arealene blir benyttet på forsvarlig vis.

Tiltakshaver (privat og offentlig), skal benytte arealene i tråd med vedtatt plan. Gjør han det, er tiltaket som regel fritatt for ansvar.

I dag benyttes ofte rettsapparatet til å avklare skyldspørsmålet etter nedbørshendelser. Det første spørsmålet som dukker opp, er hvorvidt nedbørshendelsen kan betraktes som ekstrem. Når vi ikke har en klar forestilling om hva dette begrepet innebærer, kan vi heller ikke utarbeide skikkelige retningslinjer for vår arealbruk.

Vi vil hevde at staten bør bære et hovedansvar for å skaffe til veie slik kunnskap, og forsikre seg om at kommunene tar den i bruk i sitt planleggings- og beredskapsarbeid.

 

Om artikkelforfatterne: Dr.ing. Harald Norem er nå pensjonist, men har nylig skrevet en lærebok om «Håndtering av overvann og drenering av veier» som et ledd i et nasjonalt prosjekt om naturfarer. Han er tidligere professor i veibygging og ekspert på ras og skred

Siv.ing. Christen Ræstad jobber som rådgiver innen vannforsyning og avløp med eget enmannsfirma siden 1981. Han jobber for kommuner og ulike vannvirksomheter med strategisk planlegging og prosjekter knyttet til vann.

M.Sc. Rune Bratlie er ansatt i geodataavdelingen i Nedre Eiker kommune. Han jobber blant annet med plan- og beredskapsspørsmål knyttet til overvann og ekstreme værhendelser. I dette arbeidet inngår terrengmodellering og bruk av moderne IT-systemer.