Jeriko, Vestbredden. På podiet i en konferansesal i Jeriko står en septemberdag i 2012 sjefen for det palestinske Vanndirektoratet. Vi kan ikke røpe navnet. Han står foran 200 seminardelegater innen internasjonal politikk, finans, vitenskap. Taleren – en ruvende mann med sorte øyne – retter imidlertid all sin oppmerksomhet mot en enkelt kvinne på første rad. Hun må også forbli anonym, da vi er bundet av «husreglene». For at jordanere, israelere og palestinere skal kunne snakke fritt, må deres identitet holdes hemmelig. Kvinnen på første rad er medlem av det israelske parlamentet.

Vi er vitne til en unik begivenhet: Høyprofilerte representanter fra uforsonlige fiendeland er samlet, sammen med eksperter fra fjern og nær, for å diskutere grenseoverskridende ressursforvaltning i nedre Jordan-dal. Det står mye på spill – tilgang til vann, Jordan-dalens helbredelse, samarbeid i en region der konfliktene raser.

«De kjenner oss ikke», tordner mannen mot damen på første rad. «I 19 år har vi levd i et hus uten vann. Det er som å bo i et hus uten dører og vinduer. Vi er fanger. Vi mottar ingen tillatelser fra myndighetene for våre vannprosjekter. Disse myndighetene er israelere, som nekter oss tilgang til vann. Vi lever med krig rundt oss. Med israelske bosettinger og barrièrer. De, frue, reiser tilbake til Tel Aviv. Fortell Deres kolleger: Jeg har møtt en beslutningstager som ikke har noe å beslutte.»

Vi trenger ikke gå lenger enn noen skritt utenfor seminarhotellet, for å se hva han snakker om. Piggtrådgjerder, overalt kontrollert av det israelske militæret, hindrer Jerikos innbyggere i å hente en eneste dråpe vann fra elven.

Piggtrådgjerder, overalt kontrollert av det israelske militæret, hindrer Jerikos innbyggere i å hente en eneste dråpe vann fra elven.

«Vi ønsker en rettferdig fordeling av dette vannet», fastslår Nader Khateeb, palestinsk direktør for Friends of the Earth Middle East (FoEME), organisasjonen som står bak konferansen. Sjelden har «rettferdig» vært et så ladet ord. Vannet på Vestbredden deles av Israel og Palestina. Rundt 80 prosent går til Israel, 20 prosent til Palestina. For å få mer, må palestinerne kjøpe fra Mekorot, det israelske vanndirektoratet. Vannet kommer på lastebil til avsidesliggende landsbyer, om det i det hele tatt kommer.

Skrumpet inn. Det starter i nord, i Genesaretsjøen, der Jordan-elven har sitt utspring. Nabostatene Syria, Jordan og Israel tar ut nesten alt vannet fra sideelvene her. Knappe 2 prosent av opprinnelig vannmengde renner fritt mot sør. Grunnet hensynsløst jordbruk, manglende renseanlegg, oppdrettsanlegg og tørke har den sagnomsuste Jordan-elven skrumpet inn til en sørgelig kloakk. Dette vannet renner til slutt ut i Dødehavet, valfartssted for badegjester og helse-turister. En sjø som i dag har en (forgiftet) tredjedel av sitt opprinnelige volum.

Men i Jordan-dalen, på israelsk side, blomstrer det. Her pumpes millioner kubikkmeter elvevann ut i Negev-ørkenen. Her skyter bananer og andre tropiske frukter opp i lyset. Kritiske røster slår fast: 50 prosent av vannet slukes av en sektor som kun bidrar med 1 prosent av brutto nasjonalprodukt.

Gidon Bromberg, israelsk FoEME-direktør, forteller om den gangen han søkte en (israelsk) ministers støtte til arbeidet for å rehabilitere elven, som er hyllet av store forfattere og flere religioners troende. «Er du sprø?», fikk han høre. «Du tar feil om du tror vi har så mye som én kubikkmeter vann å dumpe ut i elven. Du er en drømmer!» De er faktisk tre drømmere. Direktørene for FoEME fra Israel, Jordan og Palestina deler både sorger og seire i kampen for miljøet og det gode naboskapet. Den selvsikre ministeren måtte ete sine ord da FoEME i mai 2013 fikk en drøm oppfylt. To kilometer sør for Genesaretsjøen begynte da et blått rør å kaste ut friskt vann i Jordan-elven. Israels vanndirektorat hadde endelig besluttet å bidra. 1000 kubikkmeter i timen skulle det bli i første fase. Innen 2015 er planen å øke til 30 millioner kubikkmeter i året.

Ingen lever likevel i illusjonen om å gjenskape elven i sin fordums prakt, selv ikke de som håper på mirakler ved byggingen av den kontroversielle «Red-Dead»-kanalen, storprosjektet som er tenkt å bringe vann fra Rødehavet til Dødehavet. Verdensbanken, som i desember 2013 meldte at dette var «en milepæl i arbeidet for delte vannrettigheter», oppholdt seg imidlertid ikke ved motforestillingene: Ikke bare måtte minst 4 milliarder dollar legges på bordet i en tid med økonomisk krise og økende politisk aggresjon mellom partene. «Red-Dead»-kanalen ville også underminere pale-stinernes rettigheter til vannet og gjøre dem enda mer avhengig av å kjøpe dyrt, avsaltet vann fra Israel. Flere økologiske motargumenter føyer seg videre til mot-
standen mot megaprosjektet.

Likevel, målet lokker: Å gi ikke 30, men 400–600 millioner kubikkmeter rent vann tilbake til Jordan. La sangene til elvens ære tone stolt over vannet, la Jesu autentiske døpested bli noe annet enn et giftig brygg – avsperret for allmennheten, la Jordan-dalen bli en velsignelse for inn-byggerne i øst og vest, stoppe Dødehavets gravferd.

Men hvor skal vannet komme fra? Fra saltvann? Fra vannsparing? Resirkulert vann? Fra å bruke «grått» vann til toaletter og vanning? Gjennom å bruke økologiske metoder
i landbruket? Kanskje fra det hele. FoEME har regnet ut at mer enn 1 milliard kubikkmeter vann kunne spares ved fornuftige tiltak.

Alle er dessverre ikke overbevist ved fornuft alene. Israels myndigheter kaller temaet for «meget komplisert» og uegnet for offentligheten. Da tenker de muligens på sine egne lave vannpriser, på uttaket av sjø- og elvevann – uten kontrollinspeksjon.

Svaret fra Jordan-elvens venner: Arbeidet lar seg ikke stoppe. Kampen for elven og vannet er også en kontinuerlig kamp for fred, der nyhetene om krig og død ellers overskygger miljøkatastrofer.

Planer for øko-turisme. Den jordanske FoEME-direktøren, Munqueth Mehyar, tror fullt og fast at disse militærbesatte, inngjerdede områdene egner seg for økoturisme. Han er ansvarlig for Sharhabil Bin Hassneh Ecopark, et pilotprosjekt som vitaliserer økologisk viktige områder i Bakoura-området. Plasseringen er strategisk valgt. Det ligger i Jordan, der sideelven Yarmuk flyter inn i hovedelven. I nærheten finner vi tre broer tett ved hverandre: en 2000 år gammel romersk bro, en Britisk mandat-bro, der busser kunne krysse elven, og en ottomansk jernbanebro, som muliggjorde transport mellom Haifa og Damaskus. Den gamle togstasjonen står der fremdeles, dekorert med graffiti: «Når kommer det fordømte toget?»

For noen tiår siden sto vannet høyt under broen, nok til
å forsyne befolkningen med 40 prosent av elektrisiteten de trengte. I dag står det gamle vannkraftverket stille og rust-ent i den brennende solen. Betongskjelettet kan ikke drive det minste hjul, men det står der. Og FoEME planlegger å restaurere det.

Sommeren 2014 startet arbeidet med å fjerne landminer og piggtråd langs en 30 km lang strekning av elvebredden.

Sommeren 2014 startet arbeidet med å fjerne landminer og piggtråd langs en 30 km lang strekning av elvebredden.

I høst kunne Mehyar glede seg da en intensjonsavtale ble underskrevet mellom FoEME og Jordan-dalens myndig-heter: Bakoura-området skal bli nasjonalpark. Forhåpentlig vil området bli demilitarisert når nasjonalparken blir et faktum. 

Det haster. Syria var og er en interessent som glimrer med sitt fravær i samarbeidet om Jordan-elvens redning. Palestinske Nader Khateeb, derimot, representerer den befolkningsgruppen som ufrivillig må finne seg i å bli utelatt fra forhandlingsbordet, når israelere og jordanere møtes. Hans kontrollerte harme får uttrykk gjennom en inntrengende talestrøm, i et flytende engelsk med kraftig rullende r-er. Khateeb leder Auja Eco Center i Al-Auja, 10 km nordøst for Jeriko. Al-Auja har rundt 5000 innbyggere. Inntil 1967 kunne landsbyen blomstre, takket være en brønn som ga grunnlag for jordbruk. Det er lenge siden brønnen ga vann til noe som helst, og renseanlegg står fremdeles på ønskelisten. Kloakk renner ut i hull i jorden, der den forgifter grunnvannet, som så renner ut i Jordan-elven. Bare i Al-Auja finnes 700 kloakkhull.

Den siste Gazakrigen har ført til katastrofale tap av liv og eiendom. Infrastruktur er rasert, forsyninger og investeringer har opphørt. Israelsk hjelp har nådd egne områder, men palestinske kommunale myndigheter har i sin nød måttet be FoEME om øyeblikkelig hjelp. Vannmangelen er prekær, og florerende infeksjonssykdommer truer. Over en sprakende telefonlinje er Khateebs budskap mer malmfullt enn noensinne.

«Denne vinteren vil bli den verste på evige tider», spår han. «Men en dag vil vi bli kvitt okkupasjonen. En dag vil vi leve i vår egen stat. Hvor mange liv som vil gå tapt innen det, vet vi ikke.»

Det er trolig intet sagt om Jordan-elvens misère som ikke har sitt dokument i en arkivskuff. Det er flere kubikkmeter papir med tema Jordan-elven enn vann som faktisk flyter der, lyder det fra giftige tunger. Da forfatter Mark Twain reiste gjennom dalen for over hundre år siden, skal han ha grått. Den mektige elven var allerede syk. Og i dag – har den hellig vann? Tja. Helbredende vann? Sorry. Vann i det hele tatt? Noen steder, noen ganger.

Har elven hellig vann? Tja. Helbredende vann? Sorry. Vann i det hele tatt? Noen steder, noen ganger.

Miljøforkjemperne i Midtøsten har uansett ikke tid til oppgitthet. I oktober feiret FoEME sitt 20-årsjubileum – sammen. Gidon Bromberg, opprinnelig fra Australia og språkmektig jurist, formulerer status:

«Jordan-dalens kritiske tilstand er delvis skapt av ukontrollert konkurranse mellom land, i kampen om ferskvann. Videre er den forårsaket av konkurranse innen jordbruket, som krever mesteparten av vannet. De store taperne, bortsett fra menneskene her, er naturen og turismen, fordi elven tørker fullstendig ut over flere kilometer om sommeren. Men konferanser som den vi hadde i Jeriko, og alle samarbeidsprosjektene i dens kjølvann, betyr alle store skritt i riktig retning. Vi er et laboratorium, og arbeidet fortsetter. Snart vil vi ikke lenger bli kalt ’kollaboratører’ fordi vi søker løsninger i samarbeid med ’fienden’.»

«Men vi trenger løsninger nå. Vann kan ikke vente.»