• Vegetarianer Raudåten er vegetarianer, den spiser kun planteplankton. Derfor inneholder den mindre miljøgifter enn arter høyere oppe i næringskjeden, og er derfor attraktiv som kilde for omega-3-olje. Foto: CALANUS AS

  • Evig fornybar eller føre var? Raudåte (Calanus finmarchicus) er den største fornybare ressursen i Norskehavet. Å forsyne seg fra matfatet som er hva raudåten utgjør i havet, vil kunne ha store negative konsekvenser for rekruttering til fremtidige årsklasser av viktige kommersielle fiskeslag. Foto: GREGORY REC/GETTY IMAGES  

  • Fra havets røde rubin Produktene Calanus Hydrolysate (ekstrakt, i midten) og Calanus Powder (t.h.) blir i hovedsak brukt som fôringrediens i fiskeoppdrett for sin næring og farge, og som smaksforsterker. Calanus Oil (t.v.) brukes til omega3-kapsler. Alle produktene blir utvunnet fra raudåte (Calanus finmarchicus) av firmaet Calanus AS. Foto: MARIUS FISKUM, CALANUS AS

  • «Drastisk kvantumsøkning» Det er hva Norges Kystfiskarlag kaller kvoteøkningen av raud-åtefangsting, som de mener er uforståelig så lenge dagens forskningskvote ikke er fullt utnyttet. Foto: CALANUS AS

  • Sårbar Da Havforskningsinstituttet i 2012 fant klare tegn på nedgang i megden dyreplankton i Norskehavet, ble det satt i sammenheng med redusert mengde fett i sild. Raudåten antas å være sårbar for temperaturendringer. Foto: GREGORY REC/GETTY IMAGES

Vil åpne for høsting av nøkkelart i Norskehavet.

Vil åpne for høsting av nøkkelart i Norskehavet.

Fra utgave: 8 / september 2017

I Norskehavet finnes en næringsrik, fornybar ressurs i enorme mengder som er en av de aller viktigste artene for hele næringskjeden i havet. Nå åpnes det for kommersiell tråling etter arten raudåte – for bruk i blant annet omega-3-kapsler og fiskefôr – til tross for at forskerne er usikre på konsekvensene for økosystemene.

Små, men ufattelig mange. Hoppekrepsen raudåte er bare to til fem millimeter lang, men blir kalt 'Norskehavets største fornybare ressurs'. Havforskningsinstituttet har regnet ut at det til enhver tid finnes minst 33 millioner tonn raudåte i Norskehavet.

Den lever et kort liv, men fornyer seg i enorme mengder hver sommer, og når produksjonen er på topp om sommeren, kan mengden tidobles til over 300 millioner tonn. Til sammenligning produserte norsk oppdrettsnæring i fjor i underkant av 1,4 millioner tonn fisk. Dermed er det naturlig å spørre seg: Kan fangst av raudåte være en bærekraftig måte å oppfylle regjeringens visjon om seksdobling av norsk sjømatnæring innen 2050?

Lavere i næringskjeden. Å høste på arter lavere i næringskjeden kan hjelpe oss å mette flere munner. Men det kan også føre til at hele økosystemet kollapser.

Energien tapes på vei oppover i næringskjeden, slik vi har sett den på forklarende plansjer; tusen kilo planter er mat for hundre kilo drøvtyggere, som dekker behovet til ti kilo rovdyr. Prinsippet er det samme i havet: Tusen kilo alger dekker behovet for hundre kilo dyreplankton som er næring for ti kilo sild – som er fôr for ett kilo torsk. Da må det vel være fornuftig å høste fra et lavere nivå i havet?

Fakta

Raudåte.

Et dyreplankton som har fått navnet av rødfargen den får av karotenene i maten den spiser.

Det vitenskapelige navnet er Calanus finmarchicus. En av fire Calanus-arter i norske farvann.

Raudåte er den dominerende Calanus-arten i Norskehavet og en av de største marine ressursene i Nordøst-Atlanteren.

’Plankton’ er en samlebetegnelse for planter og dyr som driver fritt i vannmassene og som har liten eller ingen horisontal egen bevegelse. Fordelingen av plankton er dermed nært knyttet til havstrømmene. Dyreplanktonets rolle i økosystemet er som bindeledd mellom planteplankton og høyere ledd i næringskjeden.

Spiller en avgjørende rolle i økosystemene som en omformer av energi fra lavere trofisk nivå, planteplankton, til høyere trofisk nivå (plasseringen en organisme har i en næringskjede). Hver vår kommer den opp fra dypet og formerer seg i store mengder og lagrer etter hvert som den vokser store mengder fett, inklusive omega-3, i en fettsekk som dominerer kroppsomfanget.

Raudåte er derfor svært viktig føde for flere store og viktige bestander av planktonspisende fisk (for eksempel norsk vårgytende sild og krill). Den utgjør også en stor andel av dietten for makrell og kolmule, men også for sjøpattedyr og sjøfugl.

Sammen med Calanus helgolandicus er dens relative utbredelse en viktig indikator på klimaendringer.

Dagens forvaltningsmål for raudåte er å sikre biodiversitet og økosystemets funksjoner. Fiskeridirektoratet vedkjenner at de ikke har god nok kunnskap om alle biologiske og økologiske aspekter ved bestanden av raudåte.

 

Raudåte-høsting.

På 1950-tallet begynte de første forsøkene på å høste raudåte i Norge. På 1990-tallet var det en økende interesse for å bruke raudåte som fôr til oppdrettsfisk.

Fordi vi visste lite om konsekvensene av storstilt fangst, ble det i 2006 forbudt å høste raudåte, krill og andre dyreplankton. Kommersiell høsting skulle ikke tillates før ressursgrunn¬laget var kartlagt og en bærekraftig regulering på plass.

I årene fra og med 2003 har raudåtehøstingen vært drevet i medhold av en forsøkstillatelse tildelt firmaet Calanus AS som årlig har kunnet høste inntil 1000 tonn raudåte, men som frem til i år har hatt en maks årlig fangst på 513 tonn (2015). Hittil i år har selskapet høstet rundt 800 tonn.

Høstingen har hovedsakelig foregått i kystnære områder, men siden 2014 er det også med rimelig stor suksess blitt trålet etter raudåte lenger ute i åpne havområder. Erfaringer indikerer at denne fangstingen passer best for relativt store kystfartøy, som kan gå langt ut, være ute lenge og har fryseri om bord.

I Fiskeridirektoratets forslag til forvaltningsplan for raudåte foreslås det å åpne for en første kommersiell høsting av arten med en foreslått totalkvote på 254 000 tonn.

 

– Vi mener at man kan høste av alle ledd i næringskjeden, og vi må nok høste på et lavere nivå enn i dag hvis målet er å mette en stadig voksende befolkning. Men jo lavere ned i næringskjeden vi går, jo større kan også følgeeffektene av feil forvaltning bli, sier marinbiolog Fredrik Myhre i WWF Verdens naturfond.

– Og dette gjelder i høyeste grad for raudåte.

Før sommeren hadde Fiskeridirektoratet på høring en forvaltningsplan for raudåte. Raudåte er en attraktiv ressurs som kan benyttes i blant annet helsekost og fiskefôr: Økt fangsting av raudåte vil gi oppdretts-næringen tilgang på en ny, ettertraktet råvare for å kunne øke den marine fôrandelen. Mer enn 70 prosent av oppdrettslaksens fôr er i dag plantebasert. Norsk Kystfiskarlag skriver avslutningsvis i sitt høringsnotat til den foreslåtte nye forvaltningsplanen, at det er «desto mer graverende» dersom hensikten med et raudåtefiske i kommersiell skala er å skaffe marin fôringrediens til oppdrettsindustrien.

Siden 2003 er det drevet forsøkshøsting av raudåte på inntil 1000 tonn. I den nye forvaltningsplanen åpnes det for kommersiell høsting av arten med et omfang på 254 000 tonn. 

Avgjørende føde. Det unnselige røde krepsedyret er en av de viktigste nøkkelartene i Norskehavet, og bestemmer mye av dynamikken i havet, blant annet fordi den finnes i enorme mengder samtidig og samme sted som fiskeeggene klekkes – langs kysten. Raudåte er viktig føde for krill, sild, makrell, fiskelarver og yngel, og direkte eller indirekte er den et viktig grunnlag helt til topps i næringskjeden. Den er også viktig næring for truede sjøfuglarter.

– Det er så mange arter som er avhengige av raudåte, så vi må være veldig forsiktige og hele tiden være føre var i forvaltningen. Inngående forståelse av raudåtens betydning for resten av økosystemet er helt avgjørende før et kommersielt fiske eventuelt settes i gang, sier Myhre.

Føre var-prinsippet er lovfestet i Naturmangfoldsloven og Havressursloven. I alle saker som har betydning for naturmangfoldet, skal tvil om konsekvensene komme naturen til gode – i prinsippet. I praksis vil ikke alltid naturen vinne over andre hensyn. Marinbiolog Fredrik Myhre skulle ønske fiskeriforvaltningen hadde et bedre forskningsgrunnlag å støtte seg på.

– Politikerne sier at de skal prioritere havet, men da trengs det en betydelig økt satsing på grunnleggende bestandsforskning. Det er spesielt viktig å forstå samspillet mellom artene som finnes i havet og langs kysten. Når vi skal begynne å høste lavere i næringskjeden, må vi vite hvordan ringvirkningene blir. Da må vi vite hvem som spiser hvem og hvor mye artene trenger å spise av hverandre. Slike flerbestandsmodeller er en av de virkelig store manglene i norsk fiskeriforvaltning, sier Myhre.

Kortreist omega-3. «Kortreist superomega», sier reklamen om Calanus oil. Oljen er utvunnet fra raudåte og er produsert av Calanus AS. Selskapet har forsøkstillatelse til høsting av ressursen, fikk sine første ansatte i 2007 og har siden arbeidet med utvikling av høsting og utnyttelse av raudåte. Calanus kaller raudåte-oljen kortreist fordi den høstes utenfor kysten av Nord-Norge og foredles på et prosessanlegg i Tromsø. Omega-3-olje kommer vanligvis fra krill høstet i områdene rundt Japan og i Sørishavet, eller fra pelagisk fisk høstet utenfor Chile og Peru. 

Den lille røde hoppekrepsen er vegetarianer, den spiser kun planteplankton. Derfor skal den inneholde mindre miljøgifter enn arter høyere oppe i næringskjeden, og det trengs ikke tunge renseprosesser før oljen kan serveres i omega-3-kapsler, ifølge Calanus, som i tillegg jobber med å utvikle et proteinprodukt til bruk som ingrediens i mat. Ekstrakt fra den næringsrike raud-åten brukes allerede som ingrediens til fôr til oppdrettsfisk og -reker, og kjæledyr.

Ny næring. Det var professor i marinbiologi Kurt Tande som tok initiativ til raudåtefangst i det som skulle bli Calanus AS. Tande hadde tatt doktorgrad på raudåte, og så tidlig potensialet for en ny næring. Han er nå forskningsdirektør i selskapet, som har 20 ansatte, og i fjor omsatte for 80 millioner kroner.

Calanus AS er foreløpig de eneste som har søkt om og fått tillatelse til forsøkshøsting av raudåte. De leier inn fiskefartøyer på kontraktbasis hver sommer, noe som er helt forskjellig fra hvordan norsk fiskerinæring vanligvis fungerer. Målet med forsøks-tillatelsen var at selskapet skulle teste ut fangstmetoder og inntektspotensial, og rapportere resultatene til Fiskeri-direktoratet og havforskere.

– Vi har jobbet forsiktig med å utvikle hele verdikjeden fra høsting til marked. Vi har vist at det er et økonomisk og ressursmessig grunnlag for kommersiell fangst, sier Kurt Tande.

I 2014 ble det imidlertid nødvendig å lage en ny protokoll for prøvetaking, etter at personell fra fiskerimyndighetene avdekket at metoden som ble brukt for prøvetaking om bord i de innleide fartøyene som ble benyttet av Calanus, ga mangelfulle resultater, ifølge seniorrådgiver Thorbjørn Thorvik i Fiskeridirektoratet.

Siden har Havforskningsinstituttet analysert prøver fra samtlige trål-hal. Som Calanus, mener Havforskningsinstituttet at kunnskapen nå er god nok til å utvide fra forsøksfangst til ordinær fangst av den røde ressursen.

Dette er i tråd med de siste to regjeringenes ønske om å øke utnyttelsen av fornybare ressurser. Regjeringen la i fjor høst frem en bioøkonomistrategi ment å bidra til et såkalt 'grønt skifte'.

Ett ledd i strategien er en egen forvaltningsplan for raudåte, som i sommer har vært ute på høring. Tilbakemeldingene fra høringsrunden spriker i to ulike retninger. Forvaltningsplanen legger opp til at høsting av raudåte kan bli en viktig tilleggs-aktivitet for den norske fiskeflåten, men ifølge Calanus AS til-lates altfor små og restriktive kvoter.

– Vi er alle enige om at vi skal handle ut fra et føre var-prinsipp, men vi er uenige om hva som er føre var. All høsting av marine ressurser gir et økologisk og miljømessig fotavtrykk. Vi er det eneste selskapet med dybdekunnskap, og støtter oss på fagkunnskap fra Havforskningsinstituttet. Ressursen er av en sånn størrelse at den tåler et langt større uttak enn det forvaltningsplanen legger opp til, sier Tande i Calanus AS.

Thorbjørn Thorvik i Fiskeridirektoratet mener planen legger til grunn en stor grad av føre var-holdning og hensyn til økosystemet. Havforskningsinstituttet hevder like fullt i sin hørings-uttalelse – som Calanus AS – at totalkvoten kunne vært betydelig større, med begrunnelse i nettopp biologiske forhold.

Andre igjen mener at vi vet altfor lite om konsekvensene av å høste en art som er så viktig for livet i havet. Kystfiskerne er blant dem som er bekymret.

Torskeegg blir med i trålen. Kommersiell fangst av raudåte kan på sikt bety nye inntekter til norske fiskere. Men fiskerne mener det er viktigere å bevare torsken.

– Pr. i dag kan vi langt fra være sikre på at fangst av raudåte kan skje uten negativ innflytelse på det tradisjonelle fisket, sier daglig leder Steinar Jonassen i Nordland Fylkes Fiskarlag. 

Det brukes nett med svært små masker, og lav hastighet på trålen. Dette gir liten bifangst av større fisk, men fiskeegg, larver og yngel kommer med i trålen. 

Den mest effektive måten å høste raudåte, er å bruke flytetrål i vår- og sommermånedene når den står relativt tett samlet i de øvre vannlagene. Det brukes nett med svært små masker, og lav hastighet på trålen. Dette gir liten bifangst av større fisk, men fiskeegg, larver og yngel kommer med i trålen. Trålingen vil foregå samtidig som store mengder egg, larver og yngel av viktige bestander av torsk og uer driver nordover med kyststrømmen. Bestandene av uer og kysttorsk er rødlistet eller under hardt press i flere områder. Fiskerne frykter også at trålingen skal gå ut over bestanden av raudåten selv, som er viktig føde for fiskeyngelen.

– Vi er redd for at fangst av raudåte skal redusere matgrunnlaget for fisken. Fisken er avhengig av at eggene klekkes midt i matfatet, sier Steinar Jonassen.

Fiskernes organisasjoner har derfor bedt om at det ikke tillates tråling etter raudåte i kyststrømmene der fiskeeggene klekkes. I tillegg til omfanget av høstingen, er det dette – om det skal kunne fangstes i kystnære områder – det er størst uenighet om.

– Nødvendig å høste i kyststrømmen. For det er i de kystnære områdene raudåten står tettest i overflaten om sommeren, og ifølge Kurt Tande i Calanus AS, er det foreløpig bare der det er penger å tjene på å høste raudåte.

– Det er innarbeidet en lang tradisjon i Norge for å høste viltlevende marine ressurser der de forekommer, når de forekommer. Alle kjenner til det kystnære fisket på gytemoden skrei om vinteren og våren som blant annet foregår i Lofoten – det er en grunn til at dette fisket ikke foregår på Jan Mayen om høsten. De reguleringsregimene vi har for kommersielle fiskeslag er utviklet over tid med dette som utgangspunkt, og det er ingen grunn til å behandle raudåteressursen på en annen måte, sier Tande.

Fordi dagens fangstmetoder ikke tillater høsting av raudåte på dypere farvann, og raudåten der heller ikke står like tett, tror Fiskeridirektoratet at hverken Calanus eller andre på kort sikt utelukkende vil være interessert i å høste av raudåte utenfor de nære kystområdene.

– Jeg skulle ønske at Calanus hadde kommet lenger i utviklingen av fangstmetoder etter 14 år med forsøksfangst. Men slik det er nå, ville det ikke blitt noen høsting dersom vi ikke tillater en viss grad av aktivitet også i mer kystnære områder, sier Thorbjørn Thorvik i Fiskeridirektoratet. 

Kurt Tande avviser ikke at det i fremtiden vi være aktuelt å høste raudåte lenger unna kysten.

– Utvikling av oseanisk høsting er fullt mulig, men det krever ny teknologi og kunnskap om tilgjengelighet over et stort havområde som vi i dag mangler. Vi arbeider med disse problemstillingene, men vil ikke kunne løfte dette frem alene. De kommersielle aktørene og forskningsmiljøene vil først kunne ta skikkelig fatt i dette når myndighetene har fått etablert langsiktige rammevilkår i en forvaltningsplan, sier Tande.

Usikre beregningsmodeller. Fordi raudåte har kort livssyklus og svært høy reproduksjon, er det sannsynlig at den er robust mot endringer. Samtidig meldte Havforskningsinstituttets Overvåkingsgruppe for Norskehavet så sent som i 2013 om bekymringsfull nedgang i dyreplankton-bestandene. De mener likevel at deres beregningsmodeller tyder på at et uttak på 10 prosent av den overvintrende massen vil være uproblematisk, og at det ikke vil gi betydelig effekt på raudåtebestanden som matfat for andre arter.

Havforskningsinstituttet mener at deres beregningsmodeller tyder på at et uttak på 10 prosent av den overvintrende massen vil være uproblematisk, og at det ikke vil gi betydelig effekt på raudåtebestanden som matfat for andre arter.

Havforskningsinstituttet har dog påvist at raudåte-trålen tar med seg egg og larver, særlig av sild og torsk, og Havforskningsinstituttet konkluderte i sin egen rapport fra 2013 med at det er vesentlig store mengder med egg- og larvedrift innenfor grunnlinjen. I Forvaltningsplanen står det:

«Under høstingen av raudåte i 2014 ble det tilsammen fanget mange millioner egg og larver av ulike fiskearter som bifangst. Det kan være utfordrende å forstå hva disse tallene betyr for fiskebestandene.» Og:

«Høsting av raudåte vil kunne påvirke ulike deler av øko-systemet: selve raudåtebestanden, predatorbestander som beiter på raudåte, og påvirkning i form av bifangst. Bifangst av egg, larver og -yngel av ulike fiskearter vurderes pr. i dag som den største negative påvirkningsfaktoren på økosystemet.»

Havforskningsinstituttet mener likevel at bifangsten er uproblematisk.

– Mengden bifangst er såpass liten at den ikke vil påvirke sild- eller torske-bestanden, sier forsker Cecilie Broms i Havforskningsinstituttet. I forarbeidet til forvaltningsplanen anbefalte Havforskningsinstituttet en maksimal kvote på 10 000 tonn raudåte i kystnære områder. De baserte seg da på bifangstprøver tatt i 2014 – samme år som det ble oppdaget mangler i prøvetakingen.

Hadde dere da et godt nok grunnlag til å si at bifangsten ville bli ubetydelig?

– Vi var klar over at noen av de første prøvene var mangelfulle, og mener at vi likevel hadde tilstrekkelig kunnskap, sier Broms.

Bifangsten kan variere fra år til år, men resultatene de siste årene har pekt i samme retning.

– Om vi hadde basert oss på prøver fra 2015 eller 2016, hadde konklusjonen blitt den samme som i 2014, sier Broms.

Føre var. Forvaltningsplanen for raudåte og høringssvarene er sendt til Nærings- og fiskeridepartementet for videre oppfølging. Fiskeridirektoratet foreslår en begrenset fangst i form av en kvote på 3000 tonn i de kystnære områdene, og har lagt seg på et lavere nivå enn Havforskningsinstituttets anbefaling.

Hoveddelen av den foreslåtte totalkvoten på 254 000 tonn er fastsatt til dypere farvann i Norskehavet og Jan Mayen-sonen. Så dersom raudåte skal vokse til en stor næring, må de kommersielle aktørene altså finne lønnsomme måter å høste den lenger til havs, poengterer Thorvik i Fiskeridirektoratet.

Den foreslåtte totalkvoten utgjør 1 prosent av den overvintrende massen av raudåte – og ikke 10 prosent som Havforskningsinstituttet hevder er trygt.

– Oppskalering av et prøvemateriale som til alt overmål har store mangler, kan ikke alene utgjøre et tilstrekkelig godt vurderingsgrunnlag.

– Oppskalering av et prøvemateriale som til alt overmål har store mangler, kan ikke alene utgjøre et tilstrekkelig godt vurderingsgrunnlag. Det må legges til grunn en stor grad av føre var-holdning og langsiktig økosystembasert tenking. Hensynet til sårbare fiskebestander som kysttorsk og vanlig uer er særdeles viktig. Også hensynet til andre fiskebestander, sjøpattedyr og sjøfugl inngår i det totale økosystembaserte perspektivet, sier Thorbjørn Thorvik.

– Den biologiske og økologiske kunnskapen om raudåte må også forbedres, sier Thorvik. 

 

Overkjørt av eget departement.

Før forvaltningsplanen for raudåte er vedtatt, har ett selskap fått tillatelse til å høste 5000 tonn i året i fem år.

Fornyet tillit. Calanus AS har siden 2007 hatt en midlertidig forsøkstillatelse til å høste inntil 1000 tonn raudåte pr. år. Den siste forsøkskvoten utløper i 2017. I påvente av en mer langsiktig forvaltningsplan, søkte selskapet i fjor om ny forsøkskonsesjon. De fikk avslag fra Fiskeridirektoratet, men anket til departementet der de fikk forlenget tillatelsen med fem nye år. De fikk dessuten økt kvoten fra 1000 til 5000 tonn i året fra 2018, i kystnære områder der forvaltningsplanen legger opp til en begrensning på 3000 tonn. Calanus har fått tillatelse til å hente deler av kvoten nærmere land enn det forvaltningsplanen vil tillate.

Fiskeriminister Per Sandberg poengterer at dette likevel er innenfor de kvotene som Havforskningsinstituttet har foreslått. 

 

Vil kommersialisere raudåte Fiskeriminister Per Sandberg mener norsk sjømatnæring, som i år passerer 100 milliarder i eksportverdi, kan fem- eller seksdobles innen 2050. Det vil han oppnå blant annet ved å fiske dypere enn før på dypvannsarter og ved å utnytte nye arter som blant annet raudåte. Foto: FREDRIK VARFJELL/NTB SCANPIX

 

– Nærings- og fiskeridepartementet er opptatt av at vi, samtidig som vi legger til rette for langsiktig bærekraftig høsting, også ser muligheter for innovasjon og redskapsutvikling som på lang sikt vil tjene næringen. Vi har derfor valgt å utvide forsøkstillatelsen gitt til Calanus AS. Kunnskapen som innhentes gjennom denne aktiviteten, vil inngå i det totale kunnskapsgrunnlaget for raudåte, kommenterer Per Sandberg.

Han legger til at forvaltningen av raudåte vil utvikles etter hvert som vi får ny kunnskap om bestanden og hvordan den og økosystemet for øvrig påvirkes av høstingen, også den kystnære.

«Fryktelig dårlig saksbehandling.» Kurt Tande i Calanus AS er fornøyd: – Vi er tilfreds med at Nærings- og fiskeridepartementet har vist handlekraft og har gitt oss den romsligheten vi trenger for å investere videre. Det gir et godt grunnlag for vekst, sier han.

Norges Fiskarlag har bedt om at den utvidede forsøkstillatelsen trekkes tilbake. De reagerer kraftig på at departementet gir en slik tillatelse midt i arbeidet med en langsiktig forvaltningsplan, og før innspillene fra de ulike høringsinstansene er blitt grundig vurdert.

– Dette er fryktelig dårlig saksbehandling. Vi stiller oss fullstendig uforstående til at departementet griper inn i saksgangen og i praksis gir monopol til ett selskap, sier Steinar Jonassen i Nordland Fylkes Fiskarlag.

Seniorrådgiver Thorbjørn Thorvik i Fiskeridirektoratet har jobbet mye med forvaltningsplanen for raudåte. Han er ikke glad for at departementet overkjørte sitt eget direktorat og ga forlenget tillatelse til Calanus.

– Det er uheldig at vi nå får to systemer ved siden av hverandre, sier han og frykter at dette kan gi en monopolsituasjon.

– Fiskerne er avhengig av å ha noen å selge fangsten til. Calanus er foreløpig de eneste som produserer produkter basert på raudåte. Så lenge de har sin egen konsesjon, kan de styre alt selv, sier Thorvik.