• Kvinnelig rundbrenner Amy Schumer har både skrevet og spiller hovedrollen i «Trainwreck» (première 14. august 2015). Her med Bill Hader i en scene fra filmen. Foto: FILMWEB

  • Patetisk? Ben Stiller i «While We're Young» (2015). Foto: FILMWEB 

  • Patetisk? Will Ferrell og Kevin Hart i «Get Hard» (2015). Foto: FILMWEB

  • «Nådestøtet til sjangeren» Vince Vaughn i «Unfinished Business».

  • Markante kvinnelige kommedieroller Melissa McCarthy (t.v.) Ellie Kemper (bak med rødt hår) og Kristen Wiig spilte alle i «Bridesmaids» fra 2011. De trekkes frem som fornyere av komediesjangeren.

  • Markant kvinnelig komedierolle I «Unbreakable Kimmy Schmidt» møter vi 29 år gamle Kimmy (Ellie Kemper) som møter verden etter å ha vært innesperret i en bunker av en endedagspredikant i 15 år. 

  • SNL-dronning Tina Fey har vært sentral i humorshowet Saturday Night Live.

Bromancen er død. Leve komedien.

Bromancen er død. Leve komedien.

Fra utgave: 6 / juni 2015

Ryktene skal ha det til at den en gang så mektige kompiskomedien er død. Kanskje blir dens erstatter mindre avhengig av kjønn?

Kule kompiser. I en kommentar i The Guardian 1. april 2015, erklærte spaltist og forfatter Hadley Freeman at den en gang så mektige bromance-sjangeren var død. Bromancen, som kanskje hadde sine sterkeste uttrykk i regissør Judd Apatows filmer og særlig er assosiert med skuespillere som Owen Wilson, Ben Stiller, Vince Vaughn, Paul Rudd, Seth Rogen og Will Ferrell, er en sjanger som har vennskap mellom menn som utgangspunkt og beskriver disse med gnistrende replikkvekslinger, god kjemi og kreativt klovneri.

Bromancens credo er «broes before hoes» og til tross for at mennene i disse filmene ofte presenteres som umodne og til dels håpløse sløvinger, er det likevel dem vi som publikum identifiserer oss med, fordi de tross alt har en sympatisk og tydelig menneskelig dimensjon. De er Gutta, og vi er enige i at det må være broes før hoes.

For kvinnene er utvilsomt vanskeligere å forholde seg til, ettersom de stort sett er tildelt overflatens, hysteriets, nevrosens eller fornuftens, tradisjonens og ansvarets stemme. Hvis vi kunne velge, ville vi alle vært venner med mennene. Det er de som er mennesker. Kvinnene skjønner vi ikke helt vitsen med.

Kvinnene er vanskeligere å forholde seg til, ettersom de stort sett er tildelt overflatens, hysteriets, nevrosens eller fornuftens, tradisjonens og ansvarets stemme. Hvis vi kunne velge, ville vi alle vært venner med mennene.

Bromancen er død. Ifølge Hadley Freeman har bromancen lidd samme skjebne som romcomen, som hadde sin storhetstid på 1980- og tidlig 1990-tall med klassikere som «When Harry Met Sally» (1989) og «Four Weddings and a Funeral» (1994). Feilen Hollywood gjorde i utviklingen av denne sjangeren var at man sluttet å tenke manus, troverdighet og karakterutvikling, og begynte å fokusere på å skaffe til veie stjerner som var behagelige å se på, som for eksempel Matthew McConaughey, Ryan Reynolds, Reese Witherspoon eller Kate Hudson.

Denne forenklingen gikk videre særlig utover kvinnene, som enten ble fremstilt som giftesyke galninger eller ensporede karrièreroboter, slik vi kan se i for eksempel «Sweet Home Alabama» (2002) og grusomme «Bride Wars» (2009).

Når det gjelder bromance, mener Freeman at det var filmen «Get Hard» (2015) som sto for det endelige sjangerdrapet. «Get Hard» er en film med Will Ferrell og Kevin Hart som både spiller på rasefordommer og homofobi, og som, ifølge anmeldelsen i FilmMagasinet, reduserer skuespiller Alison Brie til «en eneste stor vandrende kløft».

I artikkelen «Hey bro, let it go: how the frat pack fell apart» kom The Guardians filmskribent Benjamin Lee til en lignende konklusjon som Freeman, bare at han mener det var Vince Vaughns siste film, «Unfinished Business» (2015), som ga sjangeren nådestøtet. Lee snakker aller mest om hvordan bromancen lenge har lidd av at skuespillerne som ble omtalt som frat pack ikke har klart å fornye seg, og dermed ender opp med å være patetiske heller enn morsomme.

Navnet på gruppen, som oppsto i 2004 og henspiller på filmen «Old School» (2003), peker tilbake på en type humor som man gjerne assosierer med studietiden og ikke blir så morsom når utøverne begynner å nærme seg 50, noe som til dels er tematisert i Noah Baumbachs siste komedie «While We’re Young» (2015), hvor Ben Stiller spiller en middelaldrende mann som hverken klarer å finne seg til rette i sin egen eller i en yngre aldersgruppe.

Ovaries before brovaries. Men bromancens død kan kanskje også knyttes til andre hendelser. Som for eksempel da Judd Apatow gikk over til å medprodusere «Girls» (2012 –) eller, enda tidligere, da han laget ensemblefilmen «Bridesmaids» (2011)? Eller når han slipper «Trainwreck» (norsk premiere 14. august), som Amy Schumer både har skrevet og spiller hovedrollen i?

Kanskje man rett og slett kan spekulere over om ikke komediesjangeren i sin helhet har tatt en særdeles interessant vending gjennom suksessen til kvinnelige skuespillere, skribenter og komikere.

Eller kanskje man rett og slett kan spekulere over om ikke komediesjangeren i sin helhet har tatt en særdeles interessant vending gjennom suksessen til kvinnelige skuespillere, skribenter og komikere som Lena Durham, Kristen Wiig, Rebel Wilson, Melissa McCarthy, Kristen Schaal, Amy Schumer, Tina Fey og Amy Poehler?

De to sistnevnte omtales stadig vekk som to av de mest innflytelsesrike komikerne i vår tid. Begge har også hatt stor betydning for en fornyelse av situasjonskomedien. Tina Fey gikk over fra «Saturday Night Live» til «30 Rock» (2006–2013), og var dermed med på å bygge opp en av det siste tiårets mest populære og prisbelønte amerikanske serier.

The New Yorker omtalte i sin tid «30 Rock» som en «briljant komedie som handler om et dumt komishow, og en feministisk serie om en kvinne hvis feminisme hele tiden blir motarbeidet», og noe av hemmeligheten bak serien er at den har et metanivå som gjør den smart og morsom, samtidig som Feys karakter Liz Lemon aldri lar oss glemme at serien har et feministisk grunnprosjekt.

Når det gjelder Amy Poehler, gikk hun over fra «Saturday Night Live» til serien «Parks and Recreation» (2009–2015), som hadde sin siste episode i vinter og var inspirert av liksom-dokumentariske «The Office» (2001–2003). «Parks and Recreation» fikk ikke den samme umiddelbare suksessen som «30 Rock», og interessant nok var noe av det største problemet Amy Poehlers rollefigur Leslie Knope. For mens Feys alter ego Liz Lemon var klart tegnet allerede fra første episode i «30 Rock», i form av en nerdete og rimelig androgyn skikkelse som helt klart var én av Gutta, fremsto Phoelers draktkledde Leslie Knope som en litt uklar, underlig og uintelligent figur som vi ikke visste helt om vi var på lag med eller ikke.

I sesong 2 ble imidlertid dette snudd på hodet. Den nye Leslie Knope var en gjennomført figur som var et helt menneske og, på samme måte som Liz Lemon, en av Gutta, noe som også innebærer at hun setter ovaries before brovaries.

I denne sammenhengen er det også interessant å se på den nye serien «Unbreakable Kimmy Schmidt», som er skrevet av Tina Fey og Robert Carlock. Den hadde sin første sesong på Netflix i vår og er allerede kåret til årets beste komedie av amerikanske TV Guide. Her følger vi 29 år gamle Kimmy Schmidt (Ellie Kemper) som i 15 år har vært innesperret i en bunker av en endedagspredikant.

Fey synes å ha hentet mer inspirasjon fra «Park and Recreation» enn fra «30 Rock», i den grad Kimmy Schmidt er en varm og optimistisk rollefigur som aldri gir opp. På samme måte som Leslie Knope er blitt omtalt som en «dampveivals av positivitet», har Kimmy Schmidt, med en garderobe full av blinkesko, fargerike cardigans og søte blomsterkjoler, en innstilling til livet som går ut på at man ikke skal bli dratt ned av kjipe ting fra fortiden. Kimmy møter hele tiden mennesker som forteller henne at hun ikke kan gjøre ting, men de tar alltid feil. For Kimmy Schmidt er uknuselig.

Jeg driter i om du liker det! Mye av tonen som preger både «Unbreakable Kimmy Schmidt» og arbeidet til disse komikerne på et mer generelt nivå, kan grunnlegges i en hendelse både Tina Fey og Amy Phoeler refererer til i sine respektive selvbiografier «Bossypants» (2011) og «Yes Please» (2014). I et kapittel Fey har kalt «ett av en serie kjærlighetsbrev til Amy Poehler», forteller hun om en av de første gangene de møttes. Poehler hadde nettopp begynt ved «Saturday Night Live» og alle forfatterne var samlet til et skrivemøte. Phoeler satt og tullet med Seth Meyers og gjorde en vulgær bevegelse, da Jimmy Fallon reagerte og sa «stopp det der, jeg liker det ikke. Det er ikke søtt». Ifølge Fey førte dette til at Poehler ble svart i blikket, snudde seg mot ham og sa «jeg driter i om du liker det».

Der og da, sier Tina Fey, fant et kosmisk skifte sted ved «Saturday Night Live». For der og da hadde Phoeler gjort det klart at hun ikke var der for å være søt. Hun var heller ikke der for å spille kone eller kjæreste i guttenes sketsjer. Hun var der for å gjøre det hun selv hadde lyst til og ga beng i om folk likte det eller ikke.

Mulig å identifisere seg med. Det er dette som er den nye komedien. Men det er ikke en prosess som går av seg selv, og Hollywood fortsetter å gi kvinner ensidige roller som kone, mor eller kjæreste. Ett eksempel er «St. Vincent» (2015), hvor Melissa McCarthy spiller mot Bill Murray og er blitt satt til å spille annenfiolin i en slik grad at hun knapt nevnes i anmeldelsene. I denne filmen er det kun Murray som er gitt en ordentlig rollefigur. McCarthy er bare alenemor.

I et intervju med NRK P2 i mai 2015, sa Karl Ove Knausgård at han på en opplesning i USA ble konfrontert av en kvinne som takket ham fordi han hadde skrevet om livet til en 50 år gammel indisk kvinne som var immigrant. Det er mulig for denne kvinnen å identifisere seg med Knausgårds hovedperson ikke bare fordi han er en dyktig forfatter, men fordi vi kvinner er vant med å identifisere oss selv med menn. Fra vi er født leser vi bøker med mannlige hovedpersoner, og vi ser dem på film, og vi tenker at vi er oss og vi er dem. Det er en prosess som går automatisk.

 Den nye komedien viser oss at menn også kan identifisere seg med kvinner uavhengig av kjønn – som mennesker.

Men den nye komedien viser oss at menn også kan identifisere seg med kvinner uavhengig av kjønn – som mennesker. Liz Lemon, Leslie Knope og Kimmy Schmidt er alle feminister og de er alle kvinner, men de er først og fremst mennesker. Og det er like naturlig for en mann å identifisere seg med en kvinne som det er for en kvinne å identifisere seg med en mann.

For – som Caitlin Moran sier i «How to be a woman» (2011) – feminister er ikke ute etter å overta for mennene. Mennene kan bare fortsette å drive med det de har lyst til. Men kvinner skal også få mer ut av verden. Vi skal ikke bare være koner eller kjærester eller tilskuere. For vi er sammen om dette, alle sammen.

Vi er alle sammen, liksom, Gutta. Eller, for å omformulere tittelen på kjenningsmelodien i «Unbreakable Kimmy Schmidt»:

«We alive, dammit. But females are strong as hell.»