• Foto: GETTY IMAGES/ISTOCKPHOTO

     

  • Kulturkollisjon «The Big Sick» er en selvbiografisk historie om hvordan Kumail Nanjiani møtte og – til slutt – ble gift med Emily V. Gordon. De to skrev manuset til filmen sammen. Nanjiani spiller seg selv, mens Zoe Kazan tolker Emily. Foto: FILMWEB

     

  • Ny epoke Thomas H. Church og Sarah Jessica Parker i «Divorce».

Den enslige reisende.

Den enslige reisende.

Fra utgave: 11 / desember 2017

Hva er det som skjer når et ekteskap går i knas? Og hvilke fortellinger har vi om det?

Fortellinger over samme lest. I studien «Anatomy of criticism» (1957) viser litteraturforsker Northrop Frye hvordan all verdens historier i bunn og grunn er knyttet sammen, på en komplisert, systematisk og samtidig fullstendig overkommelig måte. Analysen hans tar for eksempel for seg hvordan ulike fortellinger innenfor en viss sjanger er bygd over samme lest. Komedien, for eksempel, beskjeftiger seg alltid med samfunnsintegrering og ender derfor aller oftest med bryllup, ettersom ekteskap tradisjonelt sett handler om makt, eiendom og beskyttelse.

Og om komedien har utviklet seg fra Shakespeares tid, er det utvilsomt slik at også nyere komedier har en tendens til å kverne rundt giftermål i en eller annen form, som Aziz Ansaris TV-serie «Master of None» (2015–2017) og Kumail Janjianis film «The Big Sick» (2017). Til og med singelfortellingen over alle, HBOs «Sex and the City» (1998–2004), endte med ekteskap – til tross for at hele denne fortellingen ble drevet fremover av vennskap mellom fire kvinner som nesten i hver eneste episode hadde nye partnere.

Hva nå, lille ektepar? I denne konteksten er det nesten sjangerstridig at Sarah Jessica Parker plutselig har dukket opp i en situasjonskomedie som heter «Divorce», samtidig som dette selvfølg­elig passer perfekt inn i vår egen tidsånd. På mange måter presenteres denne serien som «Sex and the City» femten år senere, bare mer gjen­kjennelig.

Her treffer vi nemlig ikke Carrie Bradshaw, som bor på Manhattan sammen med en rik ektemann og all den haute couturen hun klarer å kle på seg. I stedet møter vi Frances, som har flyttet ut i forstedene hvor hun sitter med stort lån, utakknemlige tenåringsbarn, ufullendte drømmer og en litt lat og irriterende mann (Thomas Haden Church) som hun ikke husker hvorfor hun giftet seg med.

Samtidig som «Divorce» er morsom, er den også mørk og dyster og fanger skremmende bra opp den tomheten som kan fylle rommet mellom to mennesker som på et eller annet tidspunkt har glemt hvorfor de lovet hverandre å tilbringe hele livet sammen. 

Den første sesongen av denne serien kom på HBO i fjor, og sesong to har première i januar 2018. Samtidig som den er morsom, er den også mørk og dyster og fanger skremmende bra opp den tomheten som kan fylle rommet mellom to mennesker som på et eller annet tidspunkt har glemt hvorfor de lovet hverandre å tilbringe hele livet sammen. Dessuten er det en fortelling om å nærme seg femti og desperat innse at alle de stiene man endte opp med ikke å ta, og alle de mulighetene som tidligere syntes å lyse i horisonten, nå er i ferd med å forsvinne for alltid. Og at den eneste neste milepælen – med mindre man handler nå og med én gang – er døden.

Moderne familier. Grunnen til at vi får komiske fortellinger om skilsmisse, er at vi i moderniteten ikke ser et automatisk likhetstegn mellom ekteskap og samfunnsintegrering. Men ekteskapsbrudd utforskes selvsagt også i andre sjangere.

I boken «Oppdateringar frå lykkelandet» (2017) konstaterer litteraturkritiker Marta Norheim

at familien i norsk samtidslitteratur er blitt et mørkere sted, og noen ganger inneholder også dette mørket ekteskapsbrudd (selv om Norheim minner oss om at skilsmisseprosenten faktisk ligger lavere i samtids­litteraturen enn i samfunnet for øvrig).

Eksempler er Nina Lykkes «Nei og atter nei» (2016), Monica Isakstuens «Vær snill med dyrene» (2016) og Helga Flatlands «En moderne familie» (2017) som alle tar opp det store bruddet på ulike vis. I Isakstuens fabelaktige roman møter vi Karen, som definerer seg selv som del av en familie, helt til hun ikke er det lenger.

Her finner vi nettopp dette mørket som Norheim snakker om, gjennom en slags traumebearbeidende monolog som alle kan kjenne seg igjen i – både før og etter at bruddet blir et faktum.

Hvor skjørt er ikke dette familie­livet, som presenteres som så grunnleggende for vår lykke? Og hvem er vi etterpå – når alt er over og familien ikke finnes lenger?

For hvor nære har vi ikke vært alle sammen, spesielt i en småbarnshverdag hvor «man er så inn i helvete trøtt at man kunne sovnet på vei ut til postkassen» og til stadighet fanges i små og store krangler om hvem som egentlig bidrar mest i hjemmet? Hvor skjørt er ikke dette familie­livet, som presenteres som så grunnleggende for vår lykke? Og hvem er vi etterpå – når alt er over og familien ikke finnes lenger?

Her er jeg. Et ekteskapsbrudd som førte til to bøker som omhandlet skilsmisse fra hvert sitt perspektiv, fant sted mellom Jonathan Safran Foer og Nicole Krauss. Bøkene, Safran Foers «Her er jeg» (2016) og Krauss' «Forest dark» (2017), var en liten periode gjenstand for en god del sladder blant New Yorks litteraturelite.

«Her er jeg», som The New York Times rett og slett sjangerbetegner som en «skilsmisseroman», er så full av følelser av smerte og tilkortkommenhet at den truer med å sprekke. Vi introduseres for Jacob og Julia Bloch som, til tross for at de har tre sønner, Miele støvsuger og Misono kniver, ikke er lykkelige. Bruddet kommer imidlertid først når Julia finner erotiske tekstmeldinger og innser at Jacob har et forhold til en annen kvinne.

Originaltittelen på Safran Foers bok, «Here I am», er hentet fra Bibelen, og er Abrahams svar når Gud kaller på ham. Det er et svar som handler om å være til stede i sitt eget liv og å ta stilling til om man er der man bør være. Det er hverken Jacob eller Julia, og romanen handler om alle de små tapene man opplever gjennom livet – som kjærligheten, ektefelle og følelsen for hvem man dypest sett er.

Nicole Krauss har imidlertid et litt annet perspektiv på det hele. I et intervju med magasinet Elle sier hun at selv om det riktig nok er et tap å skilles, innebærer det også muligheten å finne ut noe nytt om seg selv og kanskje rett og slett finne tilbake til den man egentlig er. Krauss beskriver den intense lykkefølelsen da hun skjønte at hun satt med full kontroll over hvem hun var og hvordan hun ønsket å leve.

For, sier Krauss, skilsmisse handler også om frihet. Om å gjøre alvor av det livet du ikke valgte og gå den stien du aldri tok.

Alle de ulykkelige familiene. Leo Tolstoj åpnet som kjent «Anna Karenina» med påstanden om at «alle lykkelige familier ligner hverandre, hver ulykkelig familie er ulykkelige på sin egen måte», og fortsetter med å skrive en bok om Anna og Karenin, som helt klart burde vært skilt forlengst.

Men kan man i det hele tatt snakke om «skilsmisse» som én ting?

Brudd i et ekteskap kan også komme til å dreie seg rundt frihet, valg og gjenfødelse. Eller kanskje dreier det seg om alle disse tingene på én gang. 

I en artikkel spurte The Guardian leserne sine om deres historier. Én sa at hun gikk fra mannen sin fordi hun forelsket seg i en annen og ikke ønsket å være utro. Men forelskelsen gikk over, og hun traff aldri noen hun elsket så mye som eksmannen.

En annen fortalte at det fremdeles gjør vondt å tenke på eksmannens utroskap, og at hun nå ser tilbake på hele ekteskapet som en eneste stor løgn, særlig ettersom hun senere skjønte at han hadde vært ulykkelig i ti år før bruddet endelig kom.

En tredje sier at hun alltid hadde følt seg alene, fordi mannen alltid kritiserte henne og prøvde å kontrollere hvordan hun skulle se ut, og at hun aldri egentlig hadde kjent seg fri i det ekteskapet.

Skilsmisse er uhyre komplisert – som alt annet i livet. Og fortellinger om skilsmisse handler om tap – av ektefelle, forventninger, håp, muligheter, minner, drømmer og – ofte – seg selv. For skilsmisse er på mange måter brudd med modernitetens løfte om at vi som unike individer kan få alt vi ønsker oss – på én gang.

Men brudd i et ekteskap kan også komme til å dreie seg rundt frihet, valg og gjenfødelse. Eller kanskje dreier det seg om alle disse tingene på én gang. For på samme måte som livet alltid rommer håp, rommer kjærligheten alltid tap.

Og fortellingene rommer dem alle sammen.