• Foto: ISTOCKPHOTO/GETTY IMAGES

Å eie en katt.

Å eie en katt.

Fra utgave: 1 / januar 2017

Katter har bodd hos menneskene i mange tusen år. Men hva betyr de egentlig for oss?

Verdens første virkelige herskere. På tampen av 2016 kom Tor Åge Bringsværd med boken «1001 katt» (2016), hvor han har samlet en mengde fortellinger som både gjør oss klokere og mer nysgjerrige på katten – dette dyret som har vært med oss så lenge. Domestiseringen av katter startet for cirka 9000 år siden. Med én gang mennesket bosatte seg, begynte vi også å holde dem som husdyr, særlig ettersom de holdt gnagere borte fra korn- og matlagre. Ifølge en palestinsk myte har katter hatt denne oppgaven helt siden Noahs ark, da en løve nøs ut to katter som umiddelbart satte i gang med å fange rottene som (stikk i strid med reglene) formerte seg og dermed fantes på arken i store mengder.

Et kinesisk eventyr forteller på sin side at kattene var denne verdens første virkelige herskere. Mennesket var i denne perioden «en lavtstående skapning, uten evnen til å tale» og kattene hadde full kontroll. Helt til de en dag bestemte seg for at de ikke orket å styre verden lenger, men heller ville sitte i solen og varme seg. Så de ga tale til menneskene og lot dem ta over.

Også i det gamle Egypt var katter hellige vesener, som etter døden ble balsamert og ført til spesielle gravplasser. Den eldste kattegudinnen het Mafdet. Hun representerte rettferdighet, dom og straff, men senere tok datteren til solguden Ra, Bast, over som den viktigste kattegudinnen. Hun ble oppfattet som menneskehetens (og særlig svangre kvinners) beskytter og ble ofte avbildet med en kniv i poten, klar til å kutte hodet av slangen Apophis og andre skjulte fiender.

Litterære katter. Ut fra disse eksemplene, ser vi at katter er blitt tilskrevet mange slags forskjellige roller og funksjoner opp gjennom historien, noe vi også ser i moderne litteratur. To skjønnlitterære forfattere som er særlig kjente for å inkludere dem i sin fiksjon er Haruki Murakami og Neil Gaiman.

Hos Murakami fungerer katter noen ganger som anker i tilværelsen til fremmedgjorte (unge) menn som går seg vill i sine egne liv, mens de andre ganger synes å symbolisere selve villfarelsen. For eksempel i «Trekkoppfuglen» (1994) leter Toru Okada etter katten sin parallelt med at han søker svaret på gåten som er hans eget liv, mens vi i «IQ84» (2009) møter en mann som sitter fast i en by som kun er befolket av de firbeinte vesenene, og som i stor grad er fanget i sitt eget liv.

Når hovedpersonen i boken «Coraline» (2003) spør en katt hva den heter, får hun til svar at katter ikke har navn. «Dere mennesker har navn», sier den, «fordi dere vet ikke hvem dere er. Vi vet hvem vi er, så vi trenger ikke navn.»

Også Neil Gaiman bruker katter til å si noe essensielt om selve livet. Når hovedpersonen i boken «Coraline» (2003) spør en katt hva den heter, får hun til svar at katter ikke har navn. «Dere mennesker har navn», sier den, «fordi dere vet ikke hvem dere er. Vi vet hvem vi er, så vi trenger ikke navn.»

Andre ganger ser Gaiman på katter som vesener som har tilgang til en dypere virkelighet enn oss og som, uten at vi vet det, kjemper usynlige kamper på våre vegne. I novellen «The price» (1999) møter vi for eksempel en løskatt som blir tatt inn av en familie, og som på samme måte som Bast kjemper en stadig kamp mot djevelen på deres vegne.

Dette betyr imidlertid ikke at alle forfattere er like kattekjære. I romanen «Freedom» (2010) beskriver Jonathan Franzen dem som «kjæledyrverdenens sosiopater» og sier at de bare er opptatt av å bruke folk. Franzen liker katter så lite at han sågar har deltatt i en kampanje mot dem, fordi de utgjør en trussel mot fuglelivet.

Dyr og mennesker. Men spørsmålet er kanskje ikke om man skal være på lag med kattene eller fuglene. I forordet til «1001 katt» slår Tor Åge Bringsværd et slag for forholdet mellom mennesker og dyr på et generelt plan, ettersom han mener det i vår tid er tynnslitt. Vi møter dem stort sett bare ved middagsbordet og i tegneseriene, sier Bringsværd, og ser på dette som et stort problem for vår menneskelighet.

Slike meninger finner vi også hos John Berger i essayet «Why look at animals» (1972), hvor han advarer mot at vi har gått fra å bli inspirert av dyr til å betrakte dem som ting. Mens vi i dag stort sett ser på kveg som produsenter av melk eller kjøtt, var én av grunnene til at menneskene i sin tid satte i gang domestisering at man mente at de kunne kommunisere direkte med menneskenes sjel. Det ordløse forholdet menneskene hadde med dyr ble verdsatt, og man respekterte dyrene for deres egen skyld og ikke fordi de ga oss smør eller pels eller mat.

De gamle fortellingene om dyr representerer en slags kollektiv, underbevisst hukommelse om det nære forholdet som eksisterte før språket ble det eneste som kunne knytte vesener sammen, og før vi bestemte oss for at dyr mangler sjel, og at vi dermed kan herje med dem slik vi ønsker.

Bringsværd understreker noe lignende og skriver at de gamle fortellingene om dyr representerer en slags kollektiv, underbevisst hukommelse om det nære forholdet som eksisterte før språket ble det eneste som kunne knytte vesener sammen, og før vi bestemte oss for at dyr mangler sjel, og at vi dermed kan herje med dem slik vi ønsker. Vi har med andre ord mistet noe på veien.

Heldigvis finnes det fremdeles fortellere som Murakami og Gaiman som minner oss om dette, og som oppfordrer oss til å finne frem til nettopp det vi har mistet. Det gjør også den engelske lyrikeren Ted Hughes. I den korte teksten «The burnt fox» (1993) forteller han om hvordan han avsluttet litteraturstudiene ved Cambridge etter å ha blitt beskt av en forbrent reveskikkelse som utbrøt «du dreper oss!» I den korte teksten «The burnt fox» (1993) forteller lyrikeren Ted Hughes at han avsluttet litteraturstudiene ved Cambridge etter å ha blitt besøkt av en forbrent reveskikkelse som utbrøt «du dreper oss!».

For Hughes var dyr viktige både som levende vesener og som symboler. «De vet noe veldig spesielt», sier Hughes, «som vi er nysgjerrige på å lære». Og han konkluderer med at dette «noe» er et perspektiv og en tilværelse som er helt på utsiden av menneskenes. Derfor skrev Hughes en masse tekster om dyr, og spesielt ville dyr som rever, bjørner, kråker og katter, og han oppsøkte også naturen for å komme i kontakt med dyrene.

I vår urbaniserte hverdag er det ikke så ofte vi hverken ser dyr eller blir sett av dyr, i hvert fall ikke av den villere sorten. Men vi bør være opptatt av dyrene.

Det vet alle som forstår seg på å lytte og å se. De vet nemlig noe veldig spesielt. Noe vi bør være interessert i å lære.