Visuell identitet. Hvem hadde Woody Allen vært uten brillene sine? De svarte, markerte plastbrillene han har sverget til i et halvt århundre synes å oppsummere Allens nevrotiske personlighet og den eksistensielle humoren som preger filmene hans. På samme måte har John Lennons runde metallbriller gitt et ansikt til musikerens identitet som fredselsker, og aktivisten Malcolm X sine «browline»-briller var det visuelle kjennetegnet på at han var annerledes enn andre borgerrettighetsforkjempere.

Enkelte brilletyper er blitt en så stor del av personligheten til brukeren, at brillene i seg selv er blitt et kulturelt fenomen. Et søk på ’John Lennon-briller’ på bruktmarkedet Ebay gir for eksempel over tusen treff. Den riktige brillen gjør personen til en merkevare, et ikon, der brillen fremhever og understreker bærerens personlige kvaliteter. Brillens faktiske funksjon – å se – kan virke underordnet det å bli sett, tolket og forstått.

Stereotypienes beste venn. Film, TV og litteratur har alltid visst at et par briller kan være nøkkelen til å definere en karakter. Der brillen til «Seinfeld»s George Costanza gjør ham litt ekstra taperaktig, understreker Harry Potters briller at dette er en ganske spesiell gutt. I den nye Pixar-filmen «Innsiden ut», har karakteren Sorg store, runde briller. Denne fremstillingen spiller videre på inntrykket av brillebrukere som innadvendte og bekymrede, som gjerne tenker mer enn de handler.  

Der brillen til «Seinfeld»s George Costanza gjør ham litt ekstra taperaktig, understreker Harry Potters briller at dette er en ganske spesiell gutt.

Når det ikke krever mer enn en brille for å sitere en historisk figur eller en spesifikk type og væremåte, er de perfekte til allslags parodier og komiske poeng. Nerden, sekretæren og hipsteren er alle oppfinnelser av populærkulturen som trenger den karakteristiske brillen for å kommunisere med publikum om hvem de er. I komedie-verdenen står brillen i ledtog med klisjeene og stereotypiene, og har lenge spesialisert seg på å redusere kvinner med briller til humoristiske poeng på deres bekostning.

Sekretæren og bibliotekaren. «Oh my god, Pam, those make you look so ugly», utbryter kontorsjef Michael (Steve Carell) da han ser at resepsjonisten Pam (Jenna Fischer) er kommet på jobb med briller. «Pam», fortsetter han, «in order to get hotter, you take the glasses off. You’re moving in the wrong direction». Pam svarer: «I didn't have my contacts» (kontaktlinser, red.anm). Dette får Michael til å uttrykke:

«I can't even hear you. It's just noise coming out of an ugly scientist.»

Denne scenen fra den amerikanske versjonen av TV-serien «The Office» oppsummerer synet populærkulturen i årtier har forfektet om kvinner med briller.

Film etter film demonstrerer at det finnes en klar sammenheng mellom å ha briller og å være lite attraktiv som kvinne. Brillene er nærmest et opprør mot patriarkatet å regne, som stenger den kvinnelige karakteren ute fra all sjans for å finne lykken. Som karakteren Michael poengterer i denne scenen: Ingen fornuftig kvinne går fra kontaktlinser til briller.

Senere i episoden får Pam nok en gang uønsket oppmerksomhet på grunn av brillene sine, denne gangen fra kollegaen Kevin, som ber henne si setningen: «These are due back Thursday». Men Pam nekter å ta del i Kevins bibliotekarfantasi. Den bebrillede bibliotekaren er en trope – et billedlig uttrykk – som har tatt veien fra kiosklitteraturens bokomslag til å bli en gjenganger i film, TV og porno. Hun er en mannlig fantasi fra midten av forrige århundre, alltid klar for et eventyr med et par cat-eye-briller på nesen. Som objekt er hun ingen trussel, og brillene understreker hennes rolle som en autoritetsfigur uten reell makt.

Typer, ikke individer. I komedien «How to marry a millionaire» (1953) tar Marilyn Monroe av seg brillene hver gang en mann kommer i synsfeltet. Hun velger heller å være blind enn å la seg bli sett med briller, fordi «men don’t make passes at girls who wear glasses». Brillen er et forstyrrende element i en verden som belønner kvinner for utseende snarere enn intelligens.

For selv om briller skal korrigere dårlig syn, er de med tiden blitt populærkulturens humoristiske støttespiller i en foreldet kjønnspolitikk. Derfor er det få kvinnelige kjendiser som har fått til det Woody Allen og John Lennon oppnådde med sine briller. Selv om en de siste årene har sett flere kvinnelige kjendiser med briller, blir de sjelden brukt på den røde løperen eller i talkshow-studioet. Moralen blir at kvinner med briller er typer, ikke individer.

Fra nerdete til glamorøst. Stjålne blikk. Champagne. Intriger. Optikerkjeden Synsam har spesialisert seg på reklamefilmer som skildrer et univers der brillers estetiske betydning vektlegges fremfor den praktiske, i en krysning av en James Bond-film og en «Mad Men»-episode.

Modellene ser lengtende på hverandre gjennom retroinspirerte briller. Reklamene spiller på sex slik gamle Hollywood-filmer gjør det, men i en oppdatert utgave der overdrivelse skaper et uttrykk der sex, spenning og briller blir uløselig knyttet til hverandre.

Ettersom dagens brillemote pakkes inn i 1950- og 60-tallets estetikk for å være sexy, medfører det at datidens maktforhold mellom kjønnene følger med på kjøpet.

For når det i dag er mulig å operere seg til velfungerende øyne, går dette på bekostning av brillen som en nødvendighet. Å bruke briller er ikke lenger reservert eldre mennesker, men er blitt et glamorøst tilbehør for de unge og urbane. Brillens status som forbrukervare øker, og når den ikke lenger behøves for å se, blir det viktigere hva brillen kan gjøre for den som vil se ut. Ettersom dagens brillemote pakkes inn i 1950- og 60-tallets estetikk for å være sexy, medfører det at datidens maktforhold mellom kjønnene følger med på kjøpet.

Ørgreen Optics er et dansk brillemerke som henter inspirasjon fra filmklassikere. Modellen «Sugar Kane» er inspirert av Marilyn Monroes karakter i komedien «Some like it Hot», og beskrives slik: «Heaven for women of any age who know that flirting will never go out of fashion.» Mens modellen «Inception» har denne baktanken: «Designed to appeal to confident men designing their own destiny».

Den formfulle sekretæren og den maskuline sjefen lurer bak selv den mest uskyldige brilleinnfatning. Retroretorikken selger briller ved å foreslå en tilværelse vi kun finner på film, i en forførende setting av drinker og perfekte hårfrisyrer. Leken varer så lenge brillen er på, og så lenge de mindre attraktive sidene av datidens samfunn holder avstand.

Frigjørende element. Tina Fey og Zoey Deschanel er bare noen kvinnelige amerikanske komikere som spiller brillebrukere i egne TV-serier. I «30 Rock» og «New Girl» er hovedkarakterens brille kronen på verket av en særegen personlighet. Filmindustrien holder fast ved gårsdagens brillevitser, men blir stadig utfordret av bevisste, morsomme kvinner i TV-mediet.

For briller trenger ikke å spille på lag med kjedelige stereotypier, men kan være et frigjørende element i prosessen om hvem man vil være.