• Mektig kvinne Phyllis Schlafly, lederen for Stop ERA, holdt tale  i Illinois State Capitol 19. juni 1978. Foto: BETTMANN/GETTY IMAGES

Likestilling? Nei takk, du.

Likestilling? Nei takk, du.

Fra utgave: 5 / mai 2020

Et av de mest interessante fenomenene i menneskehetens historie er de kvinnene som er imot likestilling. Hva er det egentlig de heier på?

Stemmerett? Gud forby! Anti-feministenes historie er minst like lang som kvinnekampen selv. Om man ser tilbake på når det hele begynte, pekes det ofte på 1800-tallet, da industrialiseringen ikke bare tvang frem flere rettigheter til arbeiderne generelt, men også til barn og kvinner spesielt. For kvinners del var det slik at konflikten mellom kravet om slike rettigheter og samfunnets manglende vilje til å gi det, ble kalt for The Woman Question. For var det nødvendig å gi kvinner muligheten til å eie egen eiendom, eller skulle alt tilfalle mannen når de giftet seg? Var det nødvendig å utvide yrkesmulighetene slik at middelklassekvinner kunne bli noe annet enn guvernanter? Og burde de få muligheten til å ta høyere utdanning?

Slike spørsmål var hverken entydige eller lette å svare på. Og mange var usikre. Dronning Victoria var for eksempel pådriver for å få grunnlagt kvinnecollege samtidig som hun var skeptisk til at kvinner skulle få stemmerett. Hun argumenterte videre ofte for at kvinners underlegne status var forordnet av selveste Gud, noe som var en selvfølgelig del av den offisielle doktrinen i datidens England. Stadig ble det utgitt bøker, pamfletter og artikler om hva som var kvinners fremste egenskaper og hvordan man skulle te seg for å være en ekte kvinne.

Blant de mest populære var Sarah Stickney Ellis’ bok «The women of England» (1839) som argumenterte for at kvinner fra naturens side var utstyrt med et slags moralsk godhetskompass som de først og fremst måtte bruke for å holde menn på rett kjøl, og det ble også publisert en lang rekke vitenskapelige tekster som viste til at kvinners hjerne var lettere og mindre enn mannens, og at de dermed var påtenkt som underlegne skapninger fra naturens side.

Kvinner som prøvde å utvikle en grad av uavhengighet – eller kanskje sågar et liv – utenfor hjemmet, ble derfor betraktet som unaturlige, og mange oppfattet slik oppførsel som en trussel mot både familien, kultur, samfunn og, i ytterste konsekvens, Gud. 

Kvinner som prøvde å utvikle en grad av uavhengighet – eller kanskje sågar et liv – utenfor hjemmet, ble derfor betraktet som unaturlige, og mange oppfattet slik oppførsel som en trussel mot både familien, kultur, samfunn og, i ytterste konsekvens, Gud. 

Derfor var det også sterk motstand mot kvinners stemmerett, ikke bare blant menn, men også hos kvinnene selv. «Anti-suffragette»-bevegelsen hadde sitt utspring i såkalt «huslig feminisme», som argumenterte for at kvinner hadde total frihet innenfor husets fire vegger, og at det altså var rommet som var tiltenkt dem av Vårherre. Etter hvert ble videre slik opposisjon organisert, og den 21. juli 1908 ble The Women’s National Anti-Suffrage League etablert. Denne organisasjonen baserte seg på prinsippet om at kvinner og menn var egnet til å ha ansvaret for ulike sfærer, og at kvinner best tjente staten ved ikke å ta del i dens daglige styre og stell.

For var total likestilling noe man skulle trakte etter? Hva salgs effekt ville utvidede rettigheter for kvinner få for nasjonen og imperiet, for ikke å snakke om individet og familien som institusjon? Kvinner var tross alt ikke fysisk sterke nok til å bli med hverken i hæren eller politiet, og kunne ikke ha ansvar for å sende soldater i krig eller lage lover som menn måtte håndheve. I tillegg manglet de det kjølige intellektet som er typisk for menn, og er i mye større grad styrt av følelser.

Konklusjonen var at stemmeretten for kvinner både ville bringe kaos inn i hjemmene og i imperiet som helhet. Dette var også tydelig demonstrert på en del av organisasjonens propagandaplakater, som for eksempel kunne vise frem en frustrert mann som kom hjem til et rotete hus, gråtende barn, en oljelampe som så ut til når som helst å kunne ta fyr og en lapp hvor det sto «tilbake om cirka en time».

Rettighetene til ekte kvinner. I ettertid er organisasjoner som The Women’s National Anti-Suffrage League delvis blitt latterliggjort og sett på som rimelig marginale og underlige, men faktum er at de er bare ett eksempel på en lang rekke kvinner som kjemper mot egne rettigheter. Dette er noe som tas opp i en miniserie som nylig hadde premiere på HBO og har tittelen «Mrs America». Her møter vi den konservative aktivisten Phyllis Schlafly (Cate Blanchett) som på 1970-tallet dro i gang en grasrotbevegelse for å stanse ratifiseringen av det såkalte Equal Rights Amendment, et tillegg til den amerikanske grunnloven som skulle sikre likhet for alle amerikanske borgere uavhengig av kjønn i saker som for eksempel gjaldt skilsmisse, eiendom og ansettelse. Dette grunnlovstillegget hadde utbredt støtte blant kvinner i middelklassen, men viste seg altså å møte motstand i deler av befolkningen. Som hos Phyllis Schlafly.

 

Sterkt kvinneportrett Cate Blanchett som Phyllis Schlafly i «Mrs America». Foto: HBO NORDIC

 

Schlafly var allerede kjent for det amerikanske folket på grunn av boken «A choice not an echo» som hun publiserte på eget forlag i 1964. Denne ble kjapt et manifest for ytterste høyre fløy, og solgte over tre millioner eksemplarer i USA. Nå dro Schlafly i gang bevegelsen Stop ERA (hvor Stop sto for «Stop Taking Our Privileges») fordi hun var redd for at ERA både kom til å føre til offentlig støtte til abort og til at kvinner mistet kjønnsspesifikke fordeler, som unntak fra militærtjeneste og separate offentlige toaletter.

Interessant nok fikk denne bevegelsen såpass stor innflytelse og skapte så store bølger at ERA aldri ble ratifisert i USA. Da tidsfristen gikk ut i 1982, manglet lovtillegget støtte i tre stater, noe som resulterte i at den ikke gikk gjennom. Så sent som i 2007 argumenterte Schlafly for at kvinner aldri hadde hatt behov for et slikt tillegg ettersom grunnloven allerede var kjønnsnøytral, og at kvinner allerede hadde alle rettighetene som menn har.

Grasrotbevegelsen hennes, Stop ERA, gikk på sin side over i det ultrakonservative Eagle Forum, en interesseorganisasjon som i dag har 80 000 medlemmer, og som kjemper for høyreorientert republikansk politikk som lave skatter, sterkt militært forsvar og mot morsmålsundervisning for tospråklige elever i skolen. Eagle Forum har også fortsatt å være en sterk motstander til likestillingskamp, og mener at feminisme utgjør en trussel mot «rettighetene til ekte kvinner».

I Phyllis Schlaflys tilfelle er argumentasjonen om at kvinners plass er i hjemmet, intet mindre enn bisarr. Vi snakker tross alt om en kvinne som tok universitetsutdanning, publiserte mer enn 20 bøker, hadde faste politiske spalter i ulike aviser og tilbrakte en god del av tiden sin nettopp på talerstoler i offentlige arenaer.

En kamp for etablissementet. Noe av det som er interessant med Schlaflys kampanje, er at den ligner ganske mye på den vi så i Europa på begynnelsen av 1900-tallet. På samme måte som The Women’s National Anti-Suffrage League, var Schlafly særlig bekymret for at ERA ville forfordele unge karrierekvinner og dermed gjøre det mindre attraktivt å både få barn og bli hjemmeværende, noe som igjen ville føre til at kvinner ble «unaturlige» og bidro til samfunnets generelle forvitring. Kvinnekamp var en kamp mot menn, mot tradisjonelle kjønnsroller og mot selve naturen.

I Phyllis Schlaflys tilfelle er argumentasjonen om at kvinners plass er i hjemmet, intet mindre enn bisarr. Vi snakker tross alt om en kvinne som tok universitetsutdanning, publiserte mer enn 20 bøker, hadde faste politiske spalter i ulike aviser og tilbrakte en god del av tiden sin nettopp på talerstoler i offentlige arenaer. Mangelen på konsekvens i det Schlafly gjorde og sa førte for øvrig til at Karen DeCrow, som var president for National Organization for Women, på et tidspunkt uttalte at «hvis jeg hadde en datter, ville jeg at hun skulle vært hjemmeværende som Phyllis Schlafly».

 

Kvinne, kjenn din plass Den konservative aktivisten Phyllis Schlafly og bevegelsen Stop ERA bidro til å stanse ratifiseringen av det såkalte Equal Rights Amendment, et tillegg til den amerikanske grunnloven som skulle sikre likhet for alle amerikanske borgere uavhengig av kjønn i saker som for eksempel gjaldt skilsmisse, eiendom og ansettelse. Foto: HARVEY GEORGES/AP/NTB SCANPIX

 

Så hva er det med disse kvinnene? Hva er det de er redd for? Og hva er det de vil? Noe av det HBO-serien peker på er at Stop ERA-bevegelsen i stor grad kan knyttes sammen med oppblomstringen av konservatisme i amerikansk politikk, og i boken «Phyllis Schlafly and Grassroots Conservatism: A woman’s crusade» (2005) hevder Donald Critchlow at den også banet vei for at Ronald Reagan ble valgt til president i 1980. Phyllis Schlafly bidro også til Donald Trumps kampanje, og etter hennes død i 2016 hyllet presidenten henne som en «konservativ helt».

Og her er vi muligens inne på noe viktig. For det kan i stor grad synes som disse antifeministiske grupperingene har mindre å gjøre med kvinnekamp i seg selv, og mer å gjøre med et ultrakonservativt politisk standpunkt som har sitt utspring i en intens vilje til å holde på det bestående og en navnløs frykt for endring.

Dette ser vi også i argumentasjonen til de kvinnegruppene som i dagens Brasil støtter presidenten Jair Bolsonaro, som også er kjent for sine kvinnediskriminerende utsagn, noe mange kvinner synes å blande sammen med fundamentale og trygge verdier. På den andre siden står venstrevridde feminister og ser skumle ut. Grupperingene som støtter Bolsonaro, har bare forakt til overs for disse. De hevder at likestillingen har kommet langt nok, at de ønsker å velge selv  om de skal være hjemmeværende eller ikke, og uttrykker at de ikke kjenner noe fellesskap med forkjempere for kvinners rettigheter som «løper toppløse rundt i gaten og ikke har jobbet en dag i sitt liv».

Men er feminister nødvendigvis toppløse? Og er feminisme en kamp mot menn? Svaret er selvfølgelig nei. Feminisme er kampen for like rettigheter.

I 1995 holdt Hillary Clinton en tale i FN hvor hun uttalte at kvinners rettigheter er menneskerettigheter. Det er kampen for frihet. Frihet til først og fremst å være et menneske. Og hvis historien har vist oss én ting, så er det at lovfestede rettigheter faktisk er helt nødvendig for at en slik frihet skal være oppnåelig. Uansett hva du ellers tror på.

Likestilling? Ja takk, du.