• Illustrasjoner: ANETTE MOI

  • Illustrasjoner: ANETTE MOI

  • Illustrasjoner: ANETTE MOI

  • Illustrasjoner: ANETTE MOI

Moderne fortellingers misforståtte heltesyn.

Moderne fortellingers misforståtte heltesyn.

Fra utgave: 6 / juni 2018

Dagens popkultur er besatt av kampen mellom det gode og det onde. Slik var det ikke i de gamle folkeeventyrene. Hva er det som har endret seg?

Verdiladet. Den første gangen vi ser Darth Vader gjør noe annet enn å puste tungt i «Star Wars» (1977), er vi vitner til at han kveler en mann til døde. Noen scener senere sprenger han en planet i fillebiter. Han dreper sine undersåtter, kveler folk bare ved hjelp av tanken – han gjør alle mulige ting en «good guy» aldri ville finne på å gjøre. Men så er jo dette også en del av «de ondes» natur – å gjøre ting «de gode» aldri ville gjort. «De gode» kjemper ikke bare for personlig gevinst, de kjemper for det som er riktig – verdiene sine.

Dette moralske fundamentet (moral physics) ligger ikke bare til grunn for «Star Wars», men også for en rekke andre filmer som «Ringenes Herre», «X-Men» og et flertall av Disney-tegnefilmene. Så godt som alle de populærkulturelle fortellingene våre som er basert på folklore, har samme struktur: «De gode» kjemper mot «de onde» for å sikre samfunnets moralske fremtid.

Slike billedlige uttrykk er svært utbredt i dagens filmer og tegneserier og finnes både i Narnia og på Hogwarts. I den tradisjonelle folkediktningen, i mytene eller de gamle eposene, derimot, finner vi ikke noe av dette. I Marvel-tegneserien må Tor vise at han er verdig sin hammer. Dette beviser han gjennom sine moralske kvaliteter. I de gamle mytene, derimot, er Tor en gud med krefter og motiver som går langt utover forestillingen om hvorvidt han er «verdig» eller ikke.

Moderne oppfinnelse. I den gamle folkediktningen er det ingen som kjemper for verdier. Ulike historier kan kanskje vise dyder som ærlighet og gjestfrihet, men det er ingen bred enighet innen folkediktningen om hvilke handlinger som er gode og hvilke som blir betraktet som dårlige.

Når en karakter i en fortelling «får som fortjent», for eksempel, etter at han ikke fulgte et råd han hadde fått, finnes det sannsynligvis en tilsvarende historie der hovedpersonen overlever nettopp fordi han ikke fulgte rådet han fikk.

Det å forsvare et helhetlig sett av verdier er blitt en så sentral del av den logiske oppbyggingen av moderne plott at historiene de er basert på, ofte må tilpasses for å skape verdier for karakterer som Tor og Loke. I eddadiktningen hadde Tor og Loke komplekse personligheter – de var ikke bare opptatt av moralske handlinger.

Fortellinger fra en muntlig tradisjon har aldri noe som ligner på en moderne «good guy» eller «bad guy», til tross for at de har et ry på seg for å være moraliserende. Hvem er det som er ‘den gode’ i historien om Jack og bønnestengelen eller i Tornerose, for eksempel? Jack er hovedpersonen som det er meningen at vi skal sympatisere med, men han har ikke noe moralsk belegg for å stjele tingene til kjempen. Og bryr Tornerose seg egentlig om godhet? Er det noen i disse eventyret som bekjemper kriminalitet?

Selv historier som kan fremstå som om de handler om det gode mot det onde, som fortellingen om Askepott for eksempel, er ikke basert på en så enkel moralsk dikotomi som det «gode» mot det «onde».

I de tradisjonelle, muntlige versjonene av fortellingen holdt det at hun var vakker for at historiens logiske oppbygging skulle henge på greip. I historien om de tre små grisene benytter hverken grisene eller ulven seg av taktikker som motparten ikke kunne ty til. Det er kun et spørsmål om hvem som får middag først, ikke godt mot ondt.

Situasjonen er imidlertid mer kompleks i de klassiske eposene, som for eksempel «Iliaden», der det er to «lag», og karakterer som baler med moralske spørsmål. De to «lagene» representerer likevel ikke et sammenstøt mellom to ulike verdisystemer, slik som møtene mellom de moderne «good guys» og «bad guys» gjør.

Hverken Akilles eller Hektor representerer verdier som den andre ikke kan være enig i, og de kjemper heller ikke for å beskytte verden fra det andre «laget». De symboliserer ikke noe annet enn seg selv. Til tross for at de ofte snakker om krig, er det ikke verdiene deres som er årsaken til at de kriger.

Den angivelige moralske kampen mellom godt og ondt er en ny oppfinnelse som har utviklet seg i takt med den moderne nasjonalismen. Til syvende og sist er den et uttrykk for en politisk visjon – ikke en moralsk visjon. 

Universelle trekk. Siden annen verdenskrig har de fleste folklorister lagt vekt på arketyper og fellestrekk innen folkediktningen. Den underliggende motivasjonen har vært å vise at dersom myter og fortellinger fra alle verdens land har mer til felles enn hva som skiller dem fra hverandre, kan vi også anta at mennesker fra forskjellige land har mer til felles enn hva som skiller dem fra hverandre.

Dette var en radikal idé. Tidligere folkediktning og eventyr hadde blitt utgitt nettopp for å vise hvordan folk i én nasjon var forskjellig fra folk i en annen.

Alle illustrasjoner: ANETTE MOI

I boken «From the Beast to the Blond» (1995) avviser den engelske forfatteren og kritikeren Marina Warner teorier om at folkediktningen er analogier om våre psykiske og utviklingsmessige vanskeligheter, slik den amerikanske banepsykologen Bruno Bettelheims hadde foreslått. I stedet argumenterer Warner for at det er eksterne forhold som gjør at disse fortellingene har resonnert med lesere og lyttere opp gjennom århundrene. Like fullt er de begge opptatt av å spore felles billedlige uttrykk innen folkediktningen og eventyrene – i den grad de er like – opp gjennom århundrene.

Forfattere og filmskapere som bruker folklore som utgangspunkt for sitt arbeid, ser også ut til å velge å fokusere på fellestrekkene. George Lucas, for eksempel, baserte Star Wars helt eksplisitt på Joseph Campbells bok «Helten med tusen ansikter» (1949), som beskriver reisen til en Luke Skywalker-lignende karakter som en menneskelig arketyp. J.R.R. Tolkien, som var professor i angelsaksisk litteratur, lente seg på sin kunnskap om de gammelengelske eposene og omarbeidet de gamle historiene inn i et alternativt og tidløst univers.

Likeledes er det en rekke tegneseriebøker i dag som direkte eller indirekte resirkulerer fortellingene fra de gamle mytene og legendene. På denne måten holdes plottene og fellestrekkene fra ulike historier, fra ulike steder rundt om i verden, i live.

Nasjonalistiske verdier. Noe som har vært mindre diskutert, derimot, er det historiske skiftet som har endret selve kjernen i så mange av våre moderne gjenfortellinger av de gamle historiene – nemlig forestillingen om at de ulike partene i en konflikt har forskjellige moralske kvaliteter, og at de kjemper for sine egne verdier.

Dette skiftet ligger til grunn for dikotomien mellom det gode og det onde, der folk ikke lenger slåss for å bestemme hvem som skal få middag eller hvem som skal få gifte seg med den skjønne Helena, men over hvem som får bestemme hva som skal være samfunnets verdier. «De gode» kjemper for det de tror på og er villige til å dø for sine kampsaker. Dette motivet gjennomsyrer våre moderne fortellinger, filmer, bøker og politiske metaforer i så stor grad at det av og til kan være vanskelig å se hvor nytt dette faktisk er, og hvor merkelig det fremstår, sett i lys av enten moral eller historiefortelling.

Da brødrene Grimm tegnet ned de lokale folkeeventyrene på 1800-tallet, var målet deres å bruke dem til å definere hva det tyske Volk er og å samle det tyske folket i en moderne nasjon. Brødrene Grimm hadde studert Johann Gottfried von Herders filosofi, som vektla rollen språket og folketradisjonene hadde i å definere verdier.

I avhandlingen «Om språkets opprinnelse» (1772) argumenterte Herder for at språket er «forstandens naturlige organ», og at den tyske patriotiske ånden ligger i måten nasjonens språk og historie har utviklet seg på over tid. Herder og brødrene Grimm var tilhengere av datidens nye forestilling om at borgere av en nasjon er forbundet av felles verdier, ikke av slektskap eller landareal.

Brødrene Grimm mente at eventyr som «Døden som gudfar» og «Ranselen, hatten og hornet», viste hvordan den rene tanken hadde utspring i språket deres.

Konsekvensen av å bruke karakteristikker og verdier beskrevet i disse fortellingene som utgangspunkt for å samle das Volk, var at de som ikke var del av dette folket eller kulturen, ble sett på som om de manglet de verdiene og karakteristikkene som tyskerne betraktet som sine egne. Han kan nok ha innsett hvordan denne forestillingen potensielt kunne utvikles til en rettferdiggjøring av massevold, fordi han snakket varmt om det fantastiske mangfoldet av kulturer – og helt konkret om at tyske jøder skulle ha samme rettigheter som kristne tyskere.

Likevel ble det nasjonalistiske aspektet ved brødrene Grimms prosjekt forsterket etter hvert som det fikk økt fotfeste rundt om i Europa. Folklorister begynte å skrive bøker om nasjonal folklore nettopp for å definere sin egen nasjonale karakter. Ikke minst innså plutselig en rekke moderne nasjoner at dette tankesettet som definerte «de andre» som moralske monstre, hadde et eksplosivt potensial for undertrykkelse.

I boken «The Hard Facts of the Grimms’ Fairy Tales» (1987), kommenterer den amerikanske professoren i folklore og mytologi og germansk språk og litteratur, Maria Tatar, måten Wilhelm Grimm legger inn ordtak om viktigheten av å holde ens løfter. «Snarere enn å avfinne seg med fravær av moralsk orden … fortsatte han å legge til moralske uttalelser, selv der det ikke var noen moral», skriver hun.

Slike tilføyelser etablerte en forestilling om at det var verdier (ikke bare en middag) som sto på spill i konfliktene fortellingene dramatiserte.

Det er ikke tvil om at Grimms tilføyelser hadde stor innflytelse på Bettelheim, Campbell og andre folklorister som argumenterte for den iboende moralen i folkeeventyrene, selv om disse eventyrene ikke alltid var blitt fortalt som moralske fabler.

Nytt moralsk skille. Som del av den nye nasjonalistiske bevisstheten begynte etter hvert også andre forfattere å endre på de gamle fortellingene for å skape et moralsk skille mellom for eksempel Robin Hood og sheriffen av Nottingham. Før Joseph Ritsons gjenfortelling av historien i 1795 hadde de fleste fortellingene om den lovløse Robin Hood skildret ham som en full fyr som surret rundt i skogen sammen med sine glade kompiser. Det var først i Ritsons versjon at han stjal fra de rike og ga til de fattige. I kjølvannet av den franske revolusjon var dette skrevet med en intensjon om å inspirere til et populistisk opprør i England.

Ritsons gjengivelse var så populær at moderne gjenfortellinger av historien om Robin Hood, som Disneys tegnefilm fra 1973 eller filmen «Tyvenes prins» fra 1991, handler mer om de lovløses moralske forpliktelser enn om deres fantestreker og spillopper. Sheriffen av Nottinghams karakter ble endret fra å være en simpel motstander og rival til å være en som symboliserte misbruket av makt over de maktesløse.

Alle grader av konflikter, store og små, ble gjort om til konflikter som handlet om verdier – enten det dreide seg om konflikter på et nasjonalt nivå (som i Robin Hood) eller innad i en husstand (som i Askepott). 

Ta legenden om kong Arthur, for eksempel. På 1100-tallet, før han ble betraktet som å være selve Englands sjel, var det ofte franske poeter, som Chrétien de Troyes, som skrev om ham. Dessuten var hans motstandere ofte – bokstavelig talt – monstre, og ikke mennesker som symboliserte moralsk svakhet.

Først på begynnelsen av 1800-tallet, da Tennyson skrev «Idylls of the King», ble kong Arthur et ideal for en særegen form for britisk mannlighet. Han bekjemper mennesker med moralske svakheter. På 1900-tallet fikk ordet ‘Camelot’ betydningen av å være et kongerike som er for idealistisk til å kunne overleve på denne jord.

Etter at forestillingen om at en nasjons verdier ligger i våre fortellinger slo rot, har den særegne moralske oppbyggingen som ligger til grunn for dikotomien mellom «de gode» og «de onde», vært et bemerkelsesverdig konsekvent fenomen. Et tema som ofte går igjen i disse historiene, er karakterer som bytter side i en konflikt: Dersom en karakters identitet er knyttet til hans verdier, blir han nødvendigvis nødt til å skifte side eller å bli en avhopper når han endrer oppfatning om et spørsmål som handler om moral.  

Dette aspektet får ofte ikke så stor oppmerksomhet. I PBS-serien «Power of Myth» (1988) der journalisten Bill Moyers og Campbell diskuterer hvor mange gamle billedlige uttrykk som brukes i Star Wars-filmene, tenkte de ikke på hvor merkelig det ville ha fremstått for de antikke historiefortellerne dersom Darth Vader plutselig skulle ha endret oppfatning av sinne og hat og byttet side i krigen mot Luke og rebellene.

I «lliaden» bytter ikke Akilles side og blir trojansk når han er sint på Agamemnon. Hverken grekerne eller trojanerne representerer et helhetlig sett av svake eller sterke sider. Fordi konflikten ikke er en metafor på en indre kamp mellom hat og kjærlighet, vil det ikke gi mening å bytte side bare fordi ens følelser har endret seg. I «Star Wars» representerer de to lagene hvert sitt sett av menneskelige egenskaper. Hvilken side Darth Vader kjemper på, er derfor helt avhengig av om hat eller kjærlighet ligger fremst i hjertet hans.

Det at «bad guys» skifter side og blir gode, skjer på samme måte i utallige, folklorebaserte, moderne fortellinger: «Ringenes Herre», «Buffy – vampyrenes skrekk» og «Harry Potter». Når en ond karakter endrer mening, er dette alltid et katarsisk og følelsesladd øyeblikk – karakteren er i ferd med å gi slipp på en vesentlig del av sin egen identitet.

Skiftende lojalitet. En annen særegenhet i den moralske oppbyggingen i historier om «de gode» mot «de onde» er at «de onde» ikke er lojale overfor sine egne og straffer dem jevnlig. «De onde» er skjødesløse når det kommer til menneskeliv og straffer sine egne selv når de bare har begått små feiltrinn – enten det er sheriffen av Nottingham som sulter sitt eget folk, eller Darth Vader som dreper sine undersåtter.

Slik har det vært helt siden de første moderne «onde» karakterene ble introdusert, men dette motivet er så å si ikke å finne i portretteringen av fiendene i de eldre historiene. Motstanderne var kanskje blodtørstige, men de drepte ikke sine egne.

«De gode», derimot, godtar alle som vil kjempe på deres side, og de er lojale overfor sine egne selv når lagkameratene begår feiltrinn. Ta Robin Hood, for eksempel, som ser en annen vei når broder Tuck drikker seg full, eller Luke Skywalker, som ønsker omstreiferen Han Solo velkommen på sitt lag. «De gode» samarbeider med de fordrevne, raringene og de som en gang var onde. De som var onde tidligere, ble ofte dårlig behandlet av de andre onde før de gikk over til «de godes» side. Det å tilgi deres onde handlinger er ofte et følelsesmessig klimaks i «de gode mot de onde»-historiene. Det er et viktig poeng i disse historiene at det gode laget skal bestå av et broket og mangfoldig mannskap, og at de aldri ville avvist en medsoldat.

Dette står i kontrast til de førmoderne historiene. Ikke bare skiftet ikke folk i antikken side i en krig, men Akilles, for eksempel, ville aldri ha vunnet en kamp fordi hæren hans besto av dem som var utstøtt fra den trojanske hæren. I de gamle fortellingene er ikke krigerne en sammenrasket gruppe av rekrutter som er der for å gi et moralsk tilsnitt til historien – de er der fordi de er eksperter.

Fortellinger om «de gode» og «de onde» som er implisitt moralske – i den forstand at de baserer hele identiteten til en karakter på at han ikke endrer mening i et spørsmål om moral – ender snarere opp med å forhindre enhver form for moralsk refleksjon.

I stedet for å ha kvaler med å sympatisere med mangefasetterte karakterer i en konflik – slike som vi har i «Iliaden», «Mahabharata» eller «Hamlet» – blir karakterene i slike historier plassert i enkle båser, kategorisert i henhold til hvilke verdier de symboliserer. Dette forenkler enhver refleksjon og overveielse av moralske handlinger til å bli en enkel vurdering av å kunne gi en tommel opp eller en tommel ned. Enten er en person akseptabel for «det gode» laget eller så tilhører han det «onde laget».

Fremmer sosial stabilitet. Historier om «de gode» mot «de onde» er kanskje ikke så moralsk sofistikerte, men de fremmer likevel en sosial stabilitet og er nyttige for å få folk til å verve seg til militæret og å kjempe i krig mot andre nasjoner. Verdiene som forfektes i historiene, oppleves som moralske, og forbindelsen til folklore og mytologi gir dem et skinn av legitimitet, selv om de ikke har oppstått med et moralsk motiv. I stedet er de forankret i en politisk visjon. Dette er årsaken til at de ikke bidrar til å få oss til å vurdere eller reflektere over betydningen av våre handlinger. Akkurat slik som de originale Grimm-fortellingene, er disse historiene et politisk verktøy som er skapt for å gjøre nasjoner mer sammensveiset.

Det er ingen tilfeldighet at filmer, tegneserier og bøker som handler om «de gode» mot «de onde» har store, lidenskapelige og livlige «fandoms», altså tilhengerskarer. Selv betegnelsen ‘fandom’ indikerer en slags idé om en nasjon eller et kongedømme.

Alle midler tillatt. Videre gir ikke den moralske oppbyggingen av historiene om superhelter som kjemper mot de onde eller for å redde verden, rom for reell myndiggjøring. Den ene tingen «de gode» lærer oss, er at de på det andre laget ikke er som oss. Faktisk er de så ille, og det er så mye som står på spill, at vi er nødt til å se gjennom fingrene på alle overtredelser vårt eget lag begår for å vinne denne kampen.

Da jeg snakket med Andrea Pitzer, forfatteren av «One Long Night: A Global History of Concentration Camps» (2017), om fremveksten av ideen om at folk på ulike sider av en konflikt har ulike moralske kvaliteter, sa hun: «Det var sammenfallet av tre ulike oppfinnelser som gjorde etableringen av konsentrasjonsleirene mulig – piggtråd, automatvåpen og overbevisningen om at hele kategorier av menneskegrupper burde låses inne».

Når vi leser, ser på filmer og forteller historier om «de gode» som advarer mot «de onde», overbeviser vi oss selv om at våre motstandere ikke ville ha kjempet mot oss, eller vært på det andre laget overhodet, dersom de hadde hatt noen grad av lojalitet eller respekt for menneskeliv.

Kort sagt repeterer vi ideen om at moralske kvaliteter tilhører en hel kategori av mennesker snarere enn individer. Den logiske, nasjonalistiske konklusjonen av brødrene Grimms og Herders resonnement innebærer at «hele kategorier av mennesker burde låses inne». 

Da jeg så Wonder Woman holde sin tale på slutten av filmen fra 2017, der hun tilgir «menneskeheten» for alle forbrytelsene de kommer til å begå under annen verdenskrig, ble jeg minnet på hvordan historier om «de gode» mot «de onde» aktivt lar hjemmelaget i en konflikt slippe unna med en hvilken som helst nødvendig grusomhet. 

Publisert på aeon.co 25. januar 2018.