• Blodig alvor I filmen «Tale of Tales» (2015) får det barnløse kongeparet råd om en magisk løsning på infertiliteten: Dronningen (Salma Hayek) må spise et dragehjerte, tilberedt av en jomfru. Foto: Tour de Force/FILMWEB

  • Lover bort for mye I «Tale of Tales» lover en konge å gifte bort datteren sin til den som kan gjette vekten på et loppeskinn, men vinneren ble ikke svigerfars drøm.

    Foto: Tour de Force/FILMWEB

Sex, vold og eventyr.

Sex, vold og eventyr.

Fra utgave: 11 / desember 2015

Opprinnelig var eventyrfortellingene like mye myntet på et voksent publikum – og noen mer enn andre. «Tale of Tales» tar opp igjen den tråden.

Eventyr for voksne. To århundrer før brødrene Grimm – og seks tiår før Charles Perrault ga ut sin berømte eventyrsamling – ble tobindsverket «Lo cunto de li cunti» (1634 og 1636) publisert i Napoli. Tittelen betyr «Fortellingenes fortelling», og var en samling eventyr nedskrevet av poeten Giambattista Basile.

Undertittelen var «Underholdning for de små», og hos Basile finner vi de første trykte versjonene av «Askepott», «Tornerose», «Hans og Grete», «Rapunzel» og «Mesterkatten i støvler».

Men eventyrfortellingene var i utgangspunktet generasjonsoverskridende. De var for både barn og voksne. Siden formen opprinnelig var muntlig, rommet den også muligheter for å utbrodere «voksne» innslag. Eventyrene var både «såpeopera», «barne-TV» og «skrekkfilm» på én gang. På 1800-tallet ble denne kulturformen forvandlet mer entydig til litteratur, i form av autoriserte eventyrsamlinger. Én konsekvens av dette – fordi eventyr etter hvert ble definert som barnekultur – var en økende ufarliggjøring, særlig etter at velmenende pedagoger fikk fingrene i materialet.

Trekantdrama. Basiles samling inneholder imidlertid også mer ukjente eventyr – av den voldsomme, blodige, burleske og barokke sorten. Og det er tre av disse den italienske regissøren Matteo Garone har filmatisert i «Tale of Tales», som hadde norsk première julen 2015. Vi møter blant annet et barnløst kongelig par (Salma Hayek og John C. Reilly), som får nyss om en magisk løsning på infertiliteten: Dronningen må spise et dragehjerte, tilberedt av en jomfru. Dette prosjektet fører suksessivt til en død monark, en mystisk dobbeltfødsel og et morderisk trekantdrama rundt mor og barn.

Filmen forteller også historien om en konge (Toby Jones) som gjør en loppe til sitt nye kjæledyr. Insektet fôres så gavmildt at det vokser til abnorm størrelse. Men beistet dør, og kongen bestemmer seg for å døyve sorgen ved å gifte bort datteren til den som kan gjette vekten på loppeskinnet. Vinneren blir et fælt troll. I tillegg møter vi en viril konge (Vincent Cassel) som blir betatt av den vakre sangen fra en kvinne han ikke kan se. Fascinasjonen driver ham til kåt beiling utenfor huset hennes. Hva han ikke vet, er at dette er boligen til to aldrende søstre. Kongen nekter å gi seg, og partene blir etter hvert enige om en hyrdestund – i stummende mørke.

«Tale of Tales» går altså tilbake til kildene for å finne eventyr som ikke er konfiskert av det barnevennlige regimet. Garrone er likevel ikke alene om å «frigjøre» eventyrene. Flere regissører har gitt eventyrtradisjonen en voksen utforming. Noen har trukket fortellingene i en realistisk retning, mens andre har beholdt det fantastiske preget. Spennet er stort.

Her er noen av filmene som kan kalles «eventyr for voksne»:

 «The Red Shoes» (Michael Powell & Emeric Pressburger, 1948)

Ingenting her i livet er gratis, og enkelte ting koster mer enn annet. Realisering av høye ambisjoner er ikke blant det billigste.

Denne britiske filmklassikeren bygger på HC Andersens eventyr om de vakre røde skoene som kan danse helt av seg selv, og legger naturlig nok handlingen til ballettmiljøet.

Vi følger et danseensemble, særlig ballerinaen Victoria Page (Moira Shearer), under ledelse av den nådeløse impressarioen Boris Lermontov (Anton Walbrook ). Han krever det ekstreme, men får da også talentene til å blomstre. Prisen de betaler, er imidlertid at dansen fullstendig oppsluker livet deres. Kunsten krever alt!

«The Company of Wolves» (Neil Jordan, 1984)

Fortellingen om Rødhette blir ofte tolket som en allegori for voldtekt, og vektlegger farene som truer unge jenter. Det elementet er tilstede også i denne versjonen, men Neil Jordans filmatisering av Angela Carters novelle gir allegorien en mer mangefasettert og forfriskende vri.

Bestemors (Angela Lansbury) advarsler om «menn som er hårete på innsiden» balanseres med en mer åpen og nysgjerrig holdning til ulvene i Rosaleens (Sarah Patterson) selskap.

Filmen bruker varulvfiguren og eventyrsjangeren til å skildre puberteten som en slags «twilight zone». Den seksuelle oppvåkningen er både skremmende og lokkende.

«Edward Scissorhands» (Tim Burton, 1990)

Alle gjenkjenner Frankenstein-motivet i denne historien om laboratorieeksperimentet Edward – som har sakser der hendene skulle vært, fordi han «ikke er helt ferdig ennå». Men den er også en speilvendt versjon av «Skjønnheten og Udyret».

Her er det Udyret/vanskapningen Edward (Johnny Depp) som flytter inn hos Skjønnheten – den skeptiske Kim (Winona Ryder). Hun er datteren til dørselgeren Peg (Dianne Wiest), som oppdager den ensomme og keitete Edward.

Stilistisk byr filmen på en interessant kontrast mellom Burtons velkjente forkjærlighet for dunkel ekspresjonisme og en meget pastellfarget visjon.

«Snow White: A Tale of Terror» / «Snow White in the Black Forest» (Michael Cohn, 1997)

Konflikten mellom Snøhvit og hennes onde stemor gis en dyster «make over» i denne filmen. Cohns versjon er til å begynne med langt på vei en psykologisk-realistisk fortelling i sjangeren for historisk drama.

Navnet Snøhvit brukes ikke, men Lily Hoffman (Monica Keena) mister moren Lilliana (også spilt av Keena) da vognen hennes velter under et ulveangrep. Noen år senere gifter faren (Sam Neill) seg på nytt, med Lady Claudia (Sigourney Weaver). Den bortskjemte og opprørske Lily kommer fort på kant med stemoren.

Filmen tematiserer sjalusi og hinter om freudianske problemstillinger i denne dysfunksjonelle familien, før den gradvis vever inn mørk trolldomskunst i handlingen, og krysser over i skrekksjangeren.

«The Sweet Hereafter» (Atom Egoyan, 1997)

Rottefangeren tok som kjent en grusom hevn da innbyggerne i Hameln ikke betalte ham det han ba om: Alle byens barn – minus ett – tok han med seg.

I denne kanadiske filmen opplever en liten by sin egen, moderniserte utgave av tragedien: En glatt vintermorgen blir skolebussen utsatt for en ulykke, med fatale følger. 14 barn omkommer. Nicole (Sarah Polley) overlever, men blir lam.

Innbyggerne forsøker å legge tragedien bak seg, men så ankommer advokaten Mitchell Stephens (Ian Holm). Han vil overtale de etterlatte foreldrene til et gruppesøksmål mot busselskapet, siden han mener å kunne bevise at ulykken skyldtes forsømmelser. Nicole blir et nøkkelvitne i saken, men hun bærer på en hemmelighet som vil prege motivet hennes.

«Lille Otik» (Jan Švankmajer, 2000)

Det tsjekkiske folkeeventyret om Otesánek er antakelig ikke så kjent her i landet, men den surrealistiske animatøren Jan Švankmajer har nok sine entusiastiske fans. Figur og filmskaper kler uansett hverandre godt, i denne adapsjonen hvor animasjon blandes med realfilm.

Ekteparet Karel Horák (Jan Hartl) og Božena Horáková (Veronika Žilková) lengter etter et barn. Da Karel oppdager lille Otik – en trestokk som på magisk vis er blitt levende – adopterer paret ham. Det skal de angre på. Otik har nemlig en umettelig appetitt og spiser gjerne både katter og postmenn. Paret har fått et monster i hus!

«The Fall» (Tarsem Singh, 2006)

Året er 1915, og vi befinner oss på et sykehus i Los Angeles. Her ligger stuntmannen Roy Walker (Lee Pace). Han er alvorlig skadet etter et stygt fall, og smertene er i ferd med å gjøre ham morfinavhengig. En annen pasient, seksåringen Alexandria (Catinca Untaru), søker kontakt med ham. Roy begynner å fortelle henne et selvlaget eventyr som strekker seg over flere dager. Betalingen er at hun stjeler nye morfindoser til ham.

Filmen vever handlingen på sykehuset og eventyret sammen, og spørsmålet blir etterhvert om Roy vil – eller kan – avslutte fortellingen sin.

Regissørens varemerke – kreative og visuelt storslagne tablåer – er tilstede i fullt monn.

 

«Barbe bleu» (Catherine Breillat, 2009)

Den franske regissøren Catherine Breillat er mest kjent for «Romance» (1999), og assosieres neppe så ofte med prinsessefortellinger. På den andre siden er det lett å se at Charles Perraults eventyr om ungjenta som giftes bort til ridderen Blåskjegg, den beryktede konemorderen, kan interessere en feminist. Det gir jo muligheter til å ta for seg nettopp småjenters evige fascinasjon for prinsessefiguren – eller skildre et samliv fullt av tvetydige signaler, merkelige forbud og hårreisende sanksjoner.

Breillat plasserer selve eventyret i en rammefortelling hvor to små jenter leser Perraults bok, og veksler hele tiden mellom disse to handlingstrådene.

«Black Swan» (Darren Aronofsky, 2010)

Eventyrene er fulle både av arketyper og forvandlingsprosesser. Hva skjer når den etablerte identiteten møter kravet om transformasjon?

Darren Aronofskys intense film om en oppsetting av balletten «Svanesjøen» – hvor handlingen bygger på et russisk folkeeventyr – fordyper seg i denne tematikken.

Nina (Natalie Portman) får den krevende hovedrollen, noe som innebærer at hun skal spille både den uskyldige hvite og den sensuelle svarte svanen. Problemet er bare at personligheten hennes heller klart mest mot den hvite svanen.

Om Nina skal mestre den andre delen av rollen, må hun mobilisere de mer seksuelle og grenseoverskridende sidene i sin egen psyke. Denne utfordringen fører til at grepet om virkeligheten begynner å svikte for henne.

«Sleeping Beauty» (Julia Leigh, 2011)

Tornerose sov i hundre år – og måtte vekkes med et kyss. Studenten Lucy (Emily Browning) sover bare noen timer av gangen, men det er til gjengjeld under spesielle omstendigheter. Hun er rekruttert inn i en luksusprostitusjonsring som oppfyller svært spesifikke ønsker.

Lucys spesialitet er å spille rollen som «sovende skjønnhet» i et erotisk rollespill for kundene. Bokstavelig talt. Hun gis sovemidler før hver seanse. Og hun er advart om at det vil få alvorlige følger om hun ikke følger reglene.

Men nysgjerrigheten gnager. Lucy bestemmer seg for å finne ut hva som egentlig skjer mens hun sover.