• Bekymrede husmødre og politikerfruer Tipper Gore (gift med daværende senator Al Gore) og Susan Baker (gift med James A. Baker, som da var finansminister for Ronald Reagan) i senatshøringen i Washington 19. september 1985 der organisasjonen Parents Music Resource Center vant frem med sitt krav om at musikkindustrien måtte innføre en advarselsmerking av musikk med støtende tekster. Foto: LANA HARRIS, AP/NTB scanpix

  • For sterk kost Blant artistene representert på «Filthy Fifteen»-listen, var Prince, Sheena Easton, AC/DC, Madonna, Black Sabbath og Cindy Lauper.

  • Vitnet i høringen Artisten Frank Zappa ble innkalt som vitne i senatshøringen 19. september 1985, som skulle avgjøre kravet om den nye merkeordningen som skulle advare potensielle kjøpere om seksuelt eller på annet vis støtende innhold. I retten sa Frank Zappa blant annet: «Ingen har tvunget fru Baker eller fru Gore til å bringe Prince eller Sheena Easton inn i sine hjem. Takket være USAs grunnlov, står de fritt til å kjøpe andre typer musikk til barna sine.» Foto: MARK WEISS, GETTY IMAGES

  • Moro i pausen Frontfiguren i heavy metal-bandet Twisted Sister, Dee Snider, og Frank Zappa viser frem advarselsetiketter i en pause under senatshøringen 19. september 1985. Foto: MARK WEISS, GETTY IMAGES

  • Aktiv ordning «Parental Advisory»-merkingen lever i beste velgående, og advarsler om støtende tekstinnhold preger blant andre disse artistenes album: Red Hot Chilli Peppers, Green Day, Rihanna, Lady Gaga og Nicki Minaj.

«Twisted Sisters».

«Twisted Sisters».

Fra utgave: 10 / november 2015

Da The Parents Music Resource Center for 30 år siden tok opp kampen for å identifisere og merke eksplisitte og støtende sangtekster, satte de sitt tydelige preg på musikkindustrien. Organisasjonens politiske inderlighet førte til de velkjente «Parental Advisory»-klistremerkene. Her er historien om hvordan det gikk til – i 1985.

«Mamma, hva betyr ’virgin’?» «Det hele startet en dag da min syv år gamle datter kom inn i rommet og begynte å sitere Madonna-sanger for meg, fordi hun ville vite hva de betydde», forteller Susan Baker, medgrunnlegger av Parents Music Resource Center, PMRC.

«Jeg ble helt sjokkert: Det var ’Like a Virgin’. ’Mamma, hva betyr virgin’?», spurte hun. ’Hva mener du?’, spurte jeg. ’Jo, Madonna synger denne sangen: Like a virgin / Touched for the very first time. Hva betyr virgin?’ Jeg visste ikke hva jeg skulle si. Hun var syv år gammel og lekte fortsatt med dukker.»

Sis Levin, daglig leder for PMRC, forteller: «Jeg fikk meg et lite kontor, og vi hadde møter hvor vi snakket om å få muligheten til å prate til resten av samfunnet. Vi ville si, ’bare hør på hva de hører på! Det må kunne kontrolleres!’ For det har faktisk en påvirkningskraft, det å prate om det og bevisstgjøre folk.»

PMRCs talskvinne Kandy Stroud var i debatt med Frank Zappa på TV. «Jeg husker at et av barna mine sa til meg: ’Hør på denne sangen, mamma, men ikke hør på teksten, for du vil ikke like den.’ Og ja da, det var en eller annen låt med en støtende tekst. Jeg tror det var noe av Prince. Jeg bestemte meg for å se nærmere på det, og intervjuet noen mennesker i musikkbransjen. Wow, tenkte jeg, ting har virkelig forandret seg siden Beatles og Elvis», forteller Stroud.

Susan Baker, som er gift med tidligere finans- og utenriksminister James Baker, mimrer om hvordan det hele startet. «Vi bestemte oss for å samle oss, kontakte alle i adressebøkene våre, og arrangere et møte hvor vi viste dem hva vi var bekymret for. De fleste visste jo ikke hva som foregikk. Det var slik det startet.»

«Filthy fifteen». I 1985 laget PMRC en liste over 15 sanger – de kalte listen for «The Filthy Fifteen» – som de anså som spesielt støtende og som de mente burde bli bannlyst fra radio. «The Filthy Fifteen» inkluderte sanger av flere velkjente popstjerner som Madonna, Cyndi Lauper og Prince, i tillegg til mindre kjente heavy metal-grupper som W.A.S.P og Twisted Sisters.

I 1985 laget PMRC en liste over 15 sanger – de kalte listen for «The Filthy Fifteen» – som de anså som spesielt støtende og som de mente burde bli bannlyst fra radio.

Cerphe Colwell, en populær amerikansk radiopersonlighet, kommenterer PMRCs «Filthy»-liste:

«Det var ganske ironisk, fordi de fleste heavy metal-låtene som PMRC hadde på listen sin var så å si ukjente for folk flest. Heavy metal som musikksjanger hadde heller ikke fått tid til å blomstre ennå. Den dag i dag er jeg overbevist om at en av grunnene til at heavy metal virkelig tok av på 1980-tallet, var fordi PMRC skapte så mye oppmerksomhet rundt det de mente var uakseptabelt.»

Susan Baker forteller at de reiste over hele USA og snakket med foreldregrupper på skoler: «Vi sa til dem: ’disse fullstendig upassende greiene er faktisk i fri flyt i kulturen, så dere må lære barna deres å tenke kritisk rundt det.’»

Dee Snider var frontfigur for heavy metal-gruppen Twisted Sister, som ble en av målskivene for «Filthy Fifteen»: «Dømmer man ut fra nåtidens standarder, er jo låtene på ’Filthy Fifteen’-listen nærmest for heismusikk å regne.»

Joanne McDuffie var vokalist i et annet band som ble rammet av «Filthy Fifteen»s advarsler, Mary Jane Girls: «Da de valgte den låten[«In My House»], husker jeg at jeg ble kjempeirritert, fordi det ikke var noe i teksten som hintet mot noe upassende i det hele tatt. Handlet låten om sex? Ja, så klart. Men tekstmessig var den veldig smakfull og ordentlig komponert.»

Blackie Lawless er vokalist i W. A. S. P «Det er helt riktig at de var med på å gjøre oss kjent. Men de gjorde oss kjent for bestemødre, og bestemødre kjøper ikke plater. Jeg tror mange artister tenkte at, OK, all denne oppmerksomheten vil hjelpe på platesalget vårt. Men ærlig talt så tviler jeg på at det faktisk var tilfellet.»

Senatshøring. 19. september 1985 kulminerte alt arbeidet til PMRC i en senatshøring som fikk enorm pressedekning. Tipper Gore, kona til den daværende senatoren fra Tennessee, Al Gore, var stor pådriver for «en advarselsetikett på musikkprodukter som er upassende for barn på grunn av eksplisitte seksuelle eller voldelige tekster».

I tillegg til medlemmer av PMRC, tok senatskomiteen vitnesbyrd fra musikerne Frank Zappa, John Denver og Dee Snider – frontfigur i heavy metal-bandet Twisted Sister.

Snider forteller: «Jeg husker at jeg ble oppringt av manageren min, som spurte om jeg ville vitne på disse høringene. Og jeg bare, ’hell yeah’. Jeg antok at det skulle være unge mennesker som sto opp mot øvre krefter. Jeg tenkte: ’Ja, jeg skal bære flagget inn i kamp. Følg meg!’ Og da jeg sto der ute, helt alene, innså jeg at det ikke var noen som fulgte meg.»

«De sa vi var husmødre uten noe liv, og kalte oss en gjeng med alkoholikere. Det var ikke spesielt behagelig. Men vi sa bare ’ja, hva så? Vi synes dette er riktig.’»

«Det var Tipper [Gore] og jeg som vitnet [for PMRC]», forteller Susan Baker. «Det ga oss mer oppmerksomhet, som var det vi ønsket. Det var som et slags sirkus. Vi fikk slengt fæle kallenavn etter oss av motparten. De sa vi var husmødre uten noe liv, og kalte oss en gjeng med alkoholikere. Det var ikke spesielt behagelig. Men vi sa bare ’ja, hva så? Vi synes dette er riktig.’»

Gail Zappa, Frank Zappas enke (Gail Zappa døde 7. oktober, red.anm.), forteller om rocklegendens reaksjon: «De sa at de skulle ha en høring. Da ble Frank sint, fordi han mente det var bortkastede krefter og penger å skulle sensurere andre menneskers kunstverk. Han var rasende.»

Larry Stein, advokaten til Frank Zappa, ledsaget Zappa i høringen. «Zappa ble spurt om å vitne, og det var noe han ville, fordi han hadde sterke meninger om saken. Mine 15 minutter i rampelyset ble MTV-klippet der han går inn i Senatet og sier, ’Hei, mitt navn er Frank Zappa, og dette er min advokat, Larry Stein’.»

 «Jeg husker at jeg og Frank sto litt i bakgrunnen», forteller Dee Snider. Ingen av oss var helt sikker på hvilken rolle John [Denver] spilte i dette. Vi visste hvilken side han som musiker burde være på – vår side – men han hadde atter en gang gått over til den andre siden. Han hadde kommet tilbake fra NASA den samme dagen, og alle snakket om hvordan han var den første musikeren i rommet. Så da han endelig kom ut og begynte å prate – og var dønn ærlig om hvordan både låten ’Rocky Mountain High’ og filmen ’Oh, God!’ hadde møtt protester, og stilte seg opp mot all form for sensur – da heiet vi på ham.»

«Som en innholdsfortegnelse.» «Mye av vitnesbyrdet til Zappa var helt latterlig. Vi forstår jo at folk føler det de føler, når de sier de har ytringsfrihet. Vi svarer med at, ja, så klart har dere ytringsfrihet, men når du kjøper et produkt i butikken, så har det vanligvis en innholdsfortegnelse som forteller deg hva ingrediensene er», sier Susan Baker.

Dweezil Zappa, Frank Zappas sønn, minnes hvordan faren angrep saken med humor: «Han hadde et sitat som var utrolig morsomt. Han sa noe til senatorene om hvordan ’dere behandler problemet som om man skulle behandlet flass med halshugging.’»

Akkurat som Frank Zappa hadde forutsett, sluttet mange butikker, inkludert den store kjøpesenterkjeden Wal-Mart, å selge de demoniserte platene med merkelapper på.

Akkurat som Frank Zappa hadde forutsett, sluttet mange butikker, inkludert den store kjøpesenterkjeden Wal-Mart, å selge de demoniserte platene med merkelapper på.

I «The Real Frank Zappa Book» skrev Frank Zappa: «PMRC-saken ble dekket to ganger på et CNN-show kalt «Crossfire», og jeg var gjest begge gangene. Første gang i 1986 (da jeg fortalte fyren fra The Washington Times at han kunne kysse meg i ræva), og så igjen i 1987, da det var George Michaels sexsang som var blitt stemplet som ’kontroversiell’. Tro det eller ei, damer og herrer: Premisset for den andre debatten på ’Crossfire’ var (ikke le): ’Er rockemusikk med på å forårsake aids?’»

Karrièrefall. PMRC-medlemmene som ble intervjuet til denne artikkelen, sier at de er stolte av arbeidet de har gjort; Baker sier hun fortsatt smiler hver gang hun ser et «Parental Advisory»-klistremerke, fordi det minner henne om hva hun var en del av. Men flere artister som endte opp som målskiver for PMRC forteller om karrièrefall, problemer med plateselskapene, og – i noen tilfeller – dødstrusler i etterkant av senatshøringene.

«Midt i en tid preget av sosiale medier og digital tilgang, virker det nesten gammeldags å tro at foreldre har noe kontroll over hva barna deres ser og hører», sier Tipper Gore, medgrunnlegger av PMRC. «Jeg tror likevel at denne samtalen mellom foreldre og barn er like relevant i dag som den var på 1980-tallet. Musikk er et universelt språk som krysser generasjoner, hudfarger, religion, sex, og mer. Det har aldri vært et større behov for en åpen dialog og forståelse av disse problemene enn det er i dag. Alle artistene og plateselskapene som fortsatt benytter seg av advarselsetikettene, fortjener en applaus for at de hjelper foreldre og barn med å ha disse samtalene om innholdet i låttekster i møtet med deres verdier som familie.»

«Alt jeg kan si, er at det var en gruppe modige kvinner som var villige til å ta skrittet ut og si, ’Dette er ikke bra, dette skader barna våre’», sier Sis Levin i PMRC. «Dette har ikke bare en effekt på hjemmene og skolene våre, men på hele samfunnet. Vi trenger å se alvorlig på dette. Det var utrolig tappert av dem.»

Vokalist i Mary Jane Girls, Joanne McDuffie, opplevde det som om bandet ble svartelistet i deler av bransjen. «På grunn av PMRC og det de gjorde, vant vi aldri noen Grammy eller American Music Award. Låten vår var på vei til å bli en hit, men da de klistret den merkelappen på platen, stoppet det opp et sted rundt femteplass. Det hindret oss definitivt fra å nå toppen. Jeg husker vi lå an til å bli sponset av Ford Motors, men de trakk seg med en gang advarselsetikettene kom inn i bildet.»

Susan Baker mener på sin side at folk er takknemlige for organisasjonens innsats:

«Noen ganger, når folk finner ut hvem jeg er, kommer de bort til meg og sier: ’Takk for at du gjorde oss mer oppmerksomme’.»

Publisert i Newsweek 2. oktober 2015.

 

Skjørtekanter fra «hælvete».

Tekstsensur i norsk musikk er historisk knyttet til tiden da NRK hadde kringkastingsmonopol, og var alene om å forvalte den moralske oppdragelsen av befolkningen.

Redaksjonen, Aftenposten Innsikt

«Ikke sensur.» Tilfellene av musikksensur er dårlig dokumentert, og omfanget av «forbud» fremstår betydelig overdrevent. Eksemplene på sensur stammer hovedsakelig fra slutten av 1970-tallet til midten av 1980-tallet, og de mest kjente sangene er Inger Lise Rypdals «Fru Johnsen» og Espen Beranek Holms «Dra te’ hælvete».

Inger Lise Andersen (Rypdal)

 

Daværende sjef for NRKs grammofonarkiv, Ella Arntzen, sa i forbindelse med nasjonalt oppstyr rundt Inger Lise Rypdals «Fru Johnsen» i november 1968 til VG at NRK «ikke sensurerer poptekster» og avkreftet at sangen var «forbudt».

I NRK skal sensuren ha foregått gjennom «rødmerking» eller lappesystem med påskriften «må ikke spilles uten avtale med overordnede». Det rammet i all hovedsak norskspråklige tekster som ble vurdert vulgære, narkotikafremmende, blasfemiske eller injurierende.

NRKs radioveteran Harald Are Lund har spilt musikk på NRK i over 40 år, og kan aldri huske å ha blitt nektet å spille enkeltlåter på radio. Hans eneste klage kom fra en amerikansk småbarnsmor på NATO-basen på Kolsås utenfor Oslo i 1972, da han spilte en Frank Zappa-låt som inneholdt ordet «fuck». Hun ville ha seg frabedt at sønnen hennes skulle få høre den slags språkbruk på radio.

Senere år er det YouTube og Apples iTunes som har gått inn og lagt restriksjoner på upassende innhold og språk.

Plateselskapene har også vært delaktige i å stanse kontroversielle tekster før de er blitt utgitt.

Kilder: Aftenposten, Geir Rakvaag (Dagsavisen), Harald Are Lund (NRK), VG-lista, Wikipedia, CD-en «Sensurert – 15 sensurerte låter 1966-96». filologen.no. Foto: Aftenposten og NTB scanpix

 

«Sensurerte» norske låter:

Inger Lise Andersen: «Fru Johnsen» (1968)

Dette var Inger Lise Andersens (som nå selvsagt er bedre kjent som Rypdal) andre singel, en norsk versjon av Tom T. Halls «Harper Valley PTA» oversatt av tidligere Dagbladet-journalist Terje Mosnes. Sterke krefter både innenfor og utenfor NRK ville stanse fremføring av sangen.

Teksten rettet beinharde spark til «pastor og lensmann» og bedehussaler, og det var spesielt linjen « ... fordi min skjørtekant er nærmere den himmel dere aldri kommer til» som satte sinnene i kok. Men sangen ble altså aldri «forbudt». Tvert imot toppet den NRK Radios viktigste musikkprogram «Ti i skuddet» i ukevis og lå også ni uker på rad på toppen av VG-lista i 1968/69.

The Vanguards’ «Du har gjort meg glad» (1966)

NRK slapp ikke til denne sangen med følgende tekstlinje: «Første gang du til meg blunket / satt jeg for meg selv og nynnet». Filologen.no skriver: «I NRK må man ha hatt fantasier tilsølt av smuss, for det er ikke sikkert at så mange ellers ville tenkt over hva «blunket» kan rime på. I hvert fall ikke før plata ble bannlyst fra eteren.»

Ole Paus: «Satan lever» (1978)

Dette var en av Paus’ «Pausposten»-sanger, som etablissementet likte dårlig, og som ifølge omtale på CD-coveret til «Sensurert – 15 sensurerte låter 1966–96» både havnet i spørretimen på Stortinget og pådro Paus en bekymringstelefon fra Anita Skorgans foreldre. Skorgan koret på «Satan lever».

Beranek: «Dra te’ hælvete» (1981)

Språkbruken ble vurdert som langt over grensen vulgær for allmennkringkasting, men den var innom NRKs radioprogram «Ti i skuddet» og lå også 22 uker på VG-lista. Låten kom samme høsten som Stortinget satte i gang med prøvelisenser for nærradio, og dermed kom slutten for NRK Radios kringkastingsmonopol.

Norske Gutter: «Gud signe» (1983)

Norsk undergrunnsrocks «superband» ble til og med anmeldt (i Bergen) for majestetsfornærmelse på grunn av teksten «Gud signe den smellvakre arveprinsen / Der han ligger og skrever på senga / Jeg veit han er åpen, jeg veit han er kåt / Men han sier han gjør det for penga» om den på dette tidspunktet ti år gamle kronprins Haakon Magnus.

Sterk Naken og Biltyvene: «Sommerlykke» (1989)

Låten lå seks uker på VG-lista, men åpningslinjene «Jeg har ingenting på / Jeg har en kjempesvær stå / Og den skal du få, for det er sommer» begrenset angivelig radiospillingen betraktelig.

Samvirkelaget: «Stopp volden» (2007)

Politiets Fellesforbund gikk til Trondheim tingrett for å stoppe fremføringen av en sang som navnga en politimann involvert i en kontroversiell pågripelse hvor Eugene Obiora tragisk mistet livet. Saken endte med uformelt forlik.