• Illustrasjon: ANETTE MOI

  • Under storflommen på Vestlandet i oktober 2014 gikk Flåmselvi i Aurland kraftig over sine bredder, og førte til store skader på hus og eiendommer i Flåm. Kirken og kirkegården sto mirakuløst nok urørt, etter at elven hadde gravd seg helt inntil kanten av kirkegården (til høyre). Foto: HELGE MIKALSEN, VG/TORE MEEK/NTB SCANPIX

  • NGI, Norges geotekniske institutt, fikk sin forskning underlagt NVE, Norges vassdrags- og energi-direktorat, og opplevde redusert bevilgning og å få flere søknader avslått. Illustrasjon: ANETTE MOI

  • Illustrasjon: ANETTE MOI

  • Professor ved Universitetet i Bergen Are Nylund er spesialist innen virussykdommer og påvisning av virus hos fisk. Foto: GORM KALLESTAD/NTB SCANPIX

  • Flere bergverksforskere mener sjødeponi er den beste løsningen, mens andre forskere roper varsko om alvorlige langtidsvirkninger på marine organismer fra tungmetaller som kadmium og kjemikalier fra selve gruvedriften. Illustrasjon: ANETTE MOI

  • Gruveselskapet Nordic Mining har fått tillatelse fra Klima- og miljødepartementet til gruvedrift i Engebøfjellet og gruvedeponi i Førdefjorden. Mineralet som skal utvinnes, er rutil, som er sammensatt av titan og oksygen. Engebøfjellet har en av verdens største forekomster av rutil, som benyttes blant annet i fly- og romfartsindustrien. Deponiet vil dekke et 3 kvadratkilometer stort område på bunnen av fjorden. Beregninger viser at det om 50 år vil ligge et 150 meter tykt lag med gruveslam på bunnen. Foto: MONICA STRØMDAHL, AFTENPOSTEN

  • Foto: MONICA STRØMDAHL, AFTENPOSTEN

  • Illustrasjon: ANETTE MOI

Når de lærde skal kues.

Når de lærde skal kues.

Fra utgave: 1 / januar 2016

Norske forskningsmiljøer får stadig mindre rom til å jobbe og tenke selvstendig. Prisen samfunnet må betale, kan bli farlig høy.

«Kjernen [i akademisk frihet] kan beskrives som fravær av og vern mot overstyring eller sanksjoner som truer forskerens vitenskapelige integritet, det vil si hindrer henne i å følge eller gi uttrykk for egne faglige vurderinger.» Norske forskningsetiske komiteer

Utrygt i Aurland? – Det er stygt inne i Flåm, og før eller siden vil det skje større hendelser. Vi vet ikke om analysene for å trygge vår bebyggelse er sikre, og jeg er ikke sikker på at lokalbefolkningen forstår hvilken risiko de lever med, sier prosjektleder i Aurland kommune i Sogn og Fjordane, Bjørn Sture Rosenvold.

I 2014 ble kommunen rammet av en av de største flommene i nyere norsk historie. Det falt 230 millimeter nedbør i løpet av tre døgn, Flåmsvassdraget gikk over sine bredder og tok med seg verneverdier, kulturminner og seks hus, mens det vernede laksevassdraget ble etterlatt i ruiner.

Denne gangen gikk ikke menneskeliv tapt, men kommunen må ut med 120 millioner kroner for å reparere og restaurere skadeområdet. Uavhengige råd og forhåndsvarsling som kunne ha begrenset skadene, fantes det lite eller ingenting av før flommen.

– Vi har mottatt generelle meldinger om regn i større områder. Det kommer for mange prognoser, og det er vanskelig å vurdere når vi må evakuere. Generelle varsler fra Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) eller Meteorologisk institutt hjelper oss ikke, konkluderer Rosenvold. Han advarer andre kommuner mot å stole på miljøer som ikke kan skilte med uavhengig forskning.

– Vi trenger de riktige analysene, men så lenge NVE sitter med makta, bukta og begge endene, så er vi ikke trygge på analysene, sier Rosenvold.

Han er oppgitt over at statens forvaltningsinstitutter stadig stiller seg i rekken foran de frittstående forskerne.

– Forvaltningsorganet NVE bruker statlige subsidier til å skumme fløten i konkurranse med instituttbransjen, og det er en rolleblanding hvor bukken skal passe havresekken, sier Rosenvold. Han tror en slik praksis kan være i strid med ESAs konkurranseregler og mener det blir helt feil at et direktorat med innsigelsesrett i konsesjonssaker skal levere uavhengig kunnskap om tiltak mot naturkatastrofer.

Til tross  for at NGI har landets ubestridt tyngste fagmiljø på skredrisiko, blir instituttet marginalisert når staten deler ut sine forskningskroner.

Snøskredforskning sjakk matt. I tilfellet Aurland heter det relevante instituttet NGI, Norges Geotekniske Institutt. De utreder risikoen for jord-, fjell- og snøskred på bestilling fra små og store utbyggingsprosjekter. De sakkyndige rapportene er avgjørende for å unngå ulykker og katastrofer som kvikkleireskredet i Kattmarka i Nord-Trøndelag i 2009, Lyngen-skredet i 2010, kvikkleireskredet i Gjerdrum i 2012, det undersjøiske skredet som førte til flodbølge på Statland i 2014, eller kollapsen av Skjeggestad-brua i fjor.

Fakta: Instituttsektoren.

Instituttsektoren består av 48 frittstående forskningsinstitutter, seks statlige institutter og et større antall institutter ved offentlige institusjoner med annet hovedformål enn forskning og utvikling, samt institutter ved helseforetak uten universitetssykehusfunksjon, museer og andre.

Blir ofte gruppert etter samfunnsvitenskapelige institutter, miljøinstitutter, primærnæringsinstitutter og teknisk-industrielle institutter.

Står for mer enn 12 milliarder kroner eller en fjerdedel av det totale forsknings- og utviklingsarbeidet i Norge. 6000 årsverk i 2014.

Statlige institutter med drifts-bevilgning direkte fra departementene:

Havforskningsinstituttet (HI)

Nasjonalt institutt for ernærings- og sjømatforskning (NIFES)

Forsvarets forskningsinstitutt (FFI)

Statens institutt for rusmiddelforskning (SIRUS)

Statens arbeidsmiljøinstitutt

(STAMI)

Statens institutt for forbruksforskning (SIFO)

I tillegg fikk 11 institutter mer enn 4 millioner kroner direkte fra departementer i 2014.

Til tross for den helt sentrale rollen slik kunnskap har, og til tross for at NGI har landets ubestridt tyngste fagmiljø på området, blir instituttet marginalisert når staten deler ut sine forskningskroner.

– Tidligere fikk vi penger fra Forskningsrådet til å drive snøskredforskning og -rapportering, men så ble forskningen vår lagt inn under NVE (i 2009, red. anm.). Da gikk bevilgningen ned fra 3,5 til 3 millioner, hvor den har stått siden 2010, sier Anders Solheim, som leder avdeling for naturfare i NGI.

Alle bønner om å få økt støtten til å drive forskning på snøskredfare, har falt på steingrunn hos det statlige forvaltningsorganet som opererer midt mellom Olje- og energidepartementet (OED) og de eksterne fagmiljøene. Departementet viser til NVE, som igjen viser til departementet når NGI-søknadene får avslag – senest i et innspill til 2016-budsjettet.

– Det oppleves som å stå sjakk matt, sier Solheim, som har valgt å legge ned den faste rapporteringen av skredulykker med dødsfall.

NVE opplyser at snøskredforskningen finansieres gjennom øremerkede midler fra OED, men at NVE i tillegg mottok en pott på 23 millioner kroner til forskning i fjor.

– En tredjedel av forsknings- og utredningsmidlene går til hydrologisk forskning i NVE, resten bruker vi eksternt, blant annet på samarbeidsprosjekter hvor NGI deltar, sier Atle Tostensen, seniorrådgiver i NVE-direktørens stab. Han tilbakeviser at NVEs rolle som instans for FoU (forskning og utvikling) er uklar.

– Vi bruker de samme reglene for uavhengig og uhildet forskningsarbeid som andre, og formålet med disse pengene er å innhente generell kunnskap som kan høyne kvaliteten på vårt forvaltningsoppdrag, sier Tostensen.

Allianser i statsapparatet. Aurland kommune har ikke tid til å vente på at staten skal levere tilbake forskningsmidlene til NGI og andre frittstående institutter. I stedet har kommunen søkt om og fått regionale forskningsmidler – en ordning som ble opprettet under Stoltenberg-regjeringen. Med disse midlene har kommunen kunnet leie inn uavhengige fagfolk til å sette opp et varslingssystem.

– Vi har vår egen lokale målestasjon for trykk og nedbør, en måler nede i leirmassen, og vi har inngått samarbeidsavtaler med Jern-baneverket, meteorologer og hydrologer fra det lokale kraftverket. I tillegg har vi rammeavtale med NGI, som kjenner vårt område og har den rette kompetansen, sier Rosenvold.

«Etter storflommen i 2014 er det helt utrolig å hevde at elva ikke er flomutsatt, men tilstrekkelig sikret. Jeg er sikker på at avslaget kom fordi den sakkyndige utredningen vi brukte, ikke var skrevet av direktoratets egne hydrologer.» Bjørn Sture Rosenvold, prosjektleder i Aurland kommune.

Basert på syv- og ti-døgnsprognoser som NGI analyserer, kan Aurlands beredskapsfolk nå følge utviklingen lokalt fra time til time hvis en ny flom skulle nærme seg. Dermed kan kommunen få evakuert mennesker og dyr, men det er ikke snakk om å beskytte eiendom.

– Aurland har søkt to ganger til NVE om å installere flomdemping oppe i elva, men vi har fått avslag, sier Rosenvold.

I begrunnelsen fra NVE heter det at inngrep med flomdemping i et vernet vassdrag ikke gir tilstrekkelig samfunnsnytte. Da saken skulle opp i Stortinget, skrev NVE til Olje- og energidepartementet at Flåmsvassdraget ikke anses for å være flomutsatt nok til å åpne for konsesjon. Aurlands egen administrasjon og politikere fikk kjennskap til dokumentet før det ble lekket til journalister i NRK.

– Etter storflommen i 2014 er det helt utrolig å hevde at elva ikke er flomutsatt, men tilstrekkelig sikret. Jeg er sikker på at avslaget kom fordi den sakkyndige utredningen vi brukte, ikke var skrevet av direktoratets egne hydrologer, sier Rosenvold. Kommunen må dermed klare seg uten flomsikring i store deler av vassdraget, noe Rosenvold tilskriver tette bånd mellom NVE og eierdepartementet.

– Beslutningen er faglig omtvistet og betyr risiko for liv og eiendom, men Olje- og energidepartementets jurister baserer seg bare på det som NVE skriver. Når vi kommer med uavhengig fagkunnskap, opplever vi å bli stanset av allianser i statsapparatet, sier Rosenvold.

Direktør i NVEs konsesjonsavdeling Rune Flatby viser til at Flåmsvassdraget er vernet mot kraftutbygging og at flere andre flomutsatte vassdrag også ligger under det strenge verneregimet som Stortinget har fastsatt.

– Vernebeslutningen for Flåmsvassdraget betyr at det tidligere er gjort en bred avveining av mange interesser. Da vi anbefalte ikke å tillate kombinert kraftutbygging og flomsikringstiltak, skjedde det på bakgrunn av en vanskelig avveining mellom naturvern og mulig flomdemping gjennom et kraftutbyggingsprosjekt, og det er ikke noe unikt i at lokale interesser ikke har fått gjennomslag, sier Flatby.

Kampen om fiskehelse hardner til.

Kombinasjonen av store penger og lite forskningsbasert kunnskap gjør oppdrettslaks til det tyngste minefeltet for norsk forskning.

Kunnskapsmangel. Norsk oppdrettsnæring lider under utpreget kunnskapsmangel, noe også det statlige Havforskningsinstituttet, som er norske myndigheters viktigste rådgivnings-organ om akvakultur, selv påpeker er tilfellet for en rekke områder i forbindelse med sin årlige rapport. Mange forskningsområder er sterkt underfinansierte, som utslipp av næringssalter og kjemikalier og påvirkning på marine arter og miljø.

Fiskeriministeren lener seg fortsatt på en rapport fra 2011 som på oppdrag fra departementet skulle vurdere mulige effekter av overgjødsling i fjorder der det er oppdrettsaktivitet. I forordet til rapporten går det imidlertid frem at gruppen selv begrenset sitt mandat: De valgte å ikke inkludere såkalte bløtbunnsområder, noe som er avgjørende for å kunne vurdere eventuell overbelastning.

Av over én million tonn oppdrettslaks dør 20 prosent før de når slaktebenken, blant annet som følge av et tyvetall ubekjempede alvorlige sykdommer. Dette gjør fiskehelse til et hypersensitivt område i norsk forskning.

Forskningsmiljøene innenfor veterinærfag og biologi har lenge ligget i profesjonskamp om forklaringsmetoder for de forskjellige sykdommene. Samtidig er finansieringskildene konstant underdimensjonert for forskningsoppgavene, noe som fører til heftig konkurranse og høylytt krangel om hva som skal prioriteres.

I denne krangelen har oppdrettsnæringen selv engasjert forskere – veterinærer såvel som biologer. Næringen gir forøvrig 0,3 prosent av omsetningen, som i 2014 utgjorde 138 millioner kroner, til FHF (Fiskeri- og havbruksnæringens forskningsfond), som er delvis kontrollert av Nærings- og fiskeridepartementet, og som deler ut opp mot 200 millioner kroner til forskningsprosjekter hvert år.

Av disse midlene går en stor pott til forskningsselskapet Nofima, som eies av samme departement. I tillegg til den statlige kontrollen av forskningsmidler øver selskapene innflytelse på fagmiljøer ved institutter og universiteter. Dette skjer gjennom prosjektstøtte og representasjon i Forskningsrådet, som driver storstilt finansiering gjennom blant annet Havbruk-programmet.

Lakselus er trussel nummer én og kostet oppdrettsnæringen nærmere 5 milliarder kroner i 2015 – 50 prosent mer enn året før. Et av virusene som truer fisk, næring og miljø, er pankreassykdom (PD), som er den mest alvorlige virussykdommen i norsk fiskeoppdrett og en økende trussel med forskjellige pågående epidemier. Infeksiøs lakseanemi (ILA) er en annen trussel som det forskes intensivt på, i likhet med infeksiøs pankreasnekrose (IPN), som har vist en tilbakegang. HSMB (hjerte- og skjelettmuskelbetennelse) er ikke lenger meldepliktig, fordi det ikke finnes en offentlig bekjempelsesplan for sykdommen. Det eneste Veterinærinstituttet foreskriver, er «å unngå driftstiltak som kan stresse fisken», noe som igjen gir store utfordringer for blant annet det sterkt  økende behovet for lusebekjempelse. Stor tetthet i merdene vil også gi økt risiko for blant annet HSMB.

På dette alvorlige området strides forskerne om årsaker og virkninger, og om det nytter å avle frem resistent stamfisk – spesielt mot IPN – som kan gi nye generasjoner motstandsdyktig laks.

Straffet for ny teori. En forsker som med hevet hode har motstått næringsinteresser og statlig styring, er biologiprofessor Are Nylund ved Universitetet i Bergen (UiB). Allerede i 2005 publiserte han en vitenskapelig artikkel som dokumenterte såkalt vertikal overføring av virus via rogn og stamfisk* til neste generasjon laksefisk. Vertikal smitte er svært omdiskutert i veterinærmiljøene, men de siste årene er funnene til Nylund blitt bekreftet fra stadig flere forskere internasjonalt.

* Stamfisk:

Fisk som blir brukt til kunstig formering.

I Norge har oppdrettsbransjen reagert med å benekte påliteligheten av Nylunds forskning og forsøke å stanse videre finansiering av forskergruppen hans.

– Vi har full kontroll på materialet vårt, og det viser blant annet at bærerstatus av virus hos stamfisk kan resultere i overføring av disse til lakseyngel. På sikt er akvakulturnæringen selvsagt tjent med å få fakta på bordet, men enkelte har dessverre tenkt kortsiktig fortjeneste på salg av lakseegg, sier Nylund.

Konsekvensene for forskergruppen ble raskt alvorlige: Til tross for at Forskningsrådet ga fagmiljøet høyeste karakter i en evaluering, ga rådets Havbruk-program avslag på alle prosjektsøknadene da konflikten med oppdrettsnæringen var et faktum. Nylund er ikke i tvil om sammenhengen.

– Det kreves doktorgrad for å sende inn søknad til Havbruk-programmet, men mange i panelet har ikke annet enn næringsinteresser når de rangerer søknadene etter at de er blitt innstilt fra internasjonale eksperter, sier Nylund.

Kamp om Havbruk. Av de syv faste medlemmene i det avtroppende programstyret for Havbruk var to hentet fra private selskaper i akvakulturnæringen, tre kom fra statsforvaltningen og statens egne institutter, mens bare to var universitetsforskere – to professorer med fisk som fagområde.

– Den sterke politiske styringen gjør at vi mangler tilstrekkelig fokus på grunnleggende forståelse av sykdoms-agens (noe som er i stand til å forårsake en virkning, red. anm.), fiskevelferd, fremtidig utvikling i næringen og næringens påvirkning på miljøet, sier Nylund. Han kan påvise et stort udekket behov for å forske på oppdrettslaksens påvirkning på villfisk.

«Næringsaktørene har sine økonomiske interesser, men også forskerne er farget av sine interesser. Dette må vi være ærlige på, siden forskere som er veldig engasjert og opptatt av sine resultater, ikke nødvendigvis er helt objektive på betydningen av dem.» Brit Hjeltnes, fagsjef for fisk- og skjellhelse i Veterinærinstituttet.

– I dag har vi en rekke alvorlige fiskesykdommer hvor det hos oppdrettslaks produseres masse patogener (sykdomsfremkallende virus og bakterier, red. anm.) i norske farvann. Vi vet nesten ikke noe om hvordan disse påvirker villfiskstammene.

Nylund konstaterer at Havbruk-programmets bevilgninger gjenspeiler overvekten av næringsinteresser i programstyret.

– De har bevilget forskningsmidler til prosjekter for å avle frem stamfisk med spesielle egenskaper, for eksempel rogn som skal beskytte mot flere virus, bakterier og parasitter, inkludert lakselus. Forskningsmiljøene vet med sikkerhet at et slikt arbeid ikke vil lykkes. Når man likevel bevilger forskningsmidler, har vi kanskje å gjøre med skjulte subsidier, sier Nylund.

– Burde ha lyttet. Professor Nylund har i flere omganger både vært utsatt for og vitne til press fra industrien mot enkelt-forskere. Da en av hans doktorgradsstipendiater publiserte en artikkel om overføring av ILA-virus (infeksiøs lakseanemi, red. anm.) fra en norsk rognprodusent til oppdrettsanlegg i Chile, meldte produsenten artikkelen inn for Granskingsutvalget, det nasjonale utvalget for gransking av redelighet i forskning. To ganger ble stipendiaten frikjent etter årelange prosedyrer og belastende anklager mot den faglige integriteten til forskeren og hennes professor.

«Det ble utøvd utilbørlig press, og de samme aktørene har innflytelse  på de forskjellige finansieringsinstansene, både Fiskeri- og havbruksnæringens forskningsfond (FHF) og Forskningsrådet. Dette er omtrent  de eneste finansieringskanalene vi kan benytte utenom industrien selv.» Biologiprofessor Are Nylund ved Universitetet i Bergen.

– Det ble utøvd utilbørlig press, og de samme aktørene har innflytelse på de forskjellige finansieringsinstansene, både Fiskeri- og havbruksnæringens forskningsfond (FHF) og Forskningsrådet. Dette er omtrent de eneste finansieringskanalene vi kan benytte utenom industrien selv, sier Nylund. Han mener konsekvensene av å motarbeide uavhengige forskningsresultater er langt alvorligere for oppdrettsnæringen.

– Hvis næringen hadde tatt til seg den kunnskapen vi publiserte fra 2005, ville norsk havbruk vært i en langt bedre situasjon i dag, hvor vi ser stadige sykdomsutbrudd langs kysten, sier Nylund.

– Forskerne er farget. Veterinærinstituttet er eid av Landbruks- og matdepartementet og har som ett av sine oppdrag å oppklare og rapportere fiskesykdommer i oppdrettsnæringen. I tillegg driver instituttet omfattende forskning og publiserer hvert år den såkalte fiskehelserapporten. Fagsjef for fisk- og skjellhelse Brit Hjeltnes sier det er opplagte årsaker til mangelen på kunnskap om fiskesykdommer.

– De andre husdyrene har en tusenårig historie hos oss, og vi kjenner sykdommene. Laks er en relativt ny oppdrettsart hvor vi må gjøre oss kjent med nye sykdommer, sier Hjeltnes.

– Burde Forskningsrådet bevilge penger til prosjekter fra uavhengige forskere i stedet for prosjekter som oppdrettsnæringen ønsker seg?

– Forskningsmidlene bør rettes mot de vesentlige sykdomsutfordringene i tillegg til grunnleggende mekanismer, men det er ingen klar fasit på hvordan vi skal prioritere. Næringsaktørene har sine økonomiske interesser, men også forskerne er farget av sine interesser. Dette må vi være ærlige på, siden forskere som er veldig engasjerte og opptatt av sine resultater, ikke nødvendigvis er helt objektive på betydningen av dem, sier Hjeltnes. Hun viser til forskningen på vertikal overføring av virussykdommer.

– Vitenskapskomiteen for mattrygghet har tidligere gjort en evaluering hvor de uttaler at vertikal overføring av ILA-virus ikke kan utelukkes, men er av liten eller ikke målbar betydning for spredning av ILA i norsk oppdrett. Vårt utgangspunkt er fremdeles at horisontal smitte er det som gjelder, sier Hjeltnes.

Vitenskapskomiteen for mattrygghet er en etat under Helse- og omsorgsdepartementet som gjør vitenskapelige risikovurderinger for Mattilsynet og Miljødirektoratet, uten å utføre egen forskning.

Følger vitenskapelige råd. Koordinator for Havbruk-programmet i Forskningsrådet Kjell Emil Naas er ikke med på at programstyret lar seg diktere av næringen når det bevilger forskningsmidler. Saksbehandlingen i Havbruk har svært fastlagte prosedyrer, hvor internasjonale ekspertpaneler gir førende karakterer.

– Programstyret har ikke fraveket ekspertpanelenes karaktergivning på mange år i sine vedtak om hvem som får bevilgning, sier Naas.

Han kan fortelle at Forskningsrådet har eksperimentert med forskjellige måter å lyse ut penger på, gjennom Havbruk-programmet. Generelle og åpne utlysninger har ført til veldig mange søknader og et trangt nåløye for å oppnå støtte, mens mer spissede utlysninger gir færre søknader og større sjanse for støtte til hver enkelt søker.

– Programstyret driver ikke med sortering i etterkant, men fokuserer på å målrette utlysningene. Hvis noen ønsker å angripe Havbruk-programmet for feil prioriteringer, bør de se på utlysningsfasen, ikke søknadsbehandlingen i etterkant, sier Naas.

Professor Are Nylunds kritikk av Forskningsrådet for å prioritere nytteløse avlsprosjekter foran fiskehelse, er heller ikke lett å akseptere, ifølge Naas.

– Avl av sykdomsresistens mot IPN (infeksiøs pankreas-nekrose, red. anm.) har pågått i ti år, og i dag kan vi skilte med IPN-resistent lakserogn som oppdrettsnæringen tjener stort på. Havbruks bevilgninger til slike avlsprosjekter kommer forøvrig fra temabolken avl og genetikk, som ikke konkurrerer mot fiskehelseprosjekter, sier Naas.

Are Nylund avviser argumentene fra Naas: – Den såkalte QTL-rognen som Havbruk viser til, gir bare mindre mottagelighet for IPN-virus, ikke resistens. IPN har fortsatt 50-60 utbrudd i året og rammer også laks av QTL-rogn. Vi trenger en annen strategi som innbefatter vaksiner og å bli kvitt de sykdomsfremkallende stoffene i oppdrett.

– Hvorvidt man kaller dette avl, genetikk eller fiskehelse, har ikke noe med saken å gjøre så lenge midlene kommer fra det samme programmet i Forskningsrådet, sier Nylund.

Strør sand på sjødeponi.

Gruvedeponiet i Førdefjorden fikk tillatelse i strid med faglige råd. I ettertid ble forskere hyret inn for å minimere de miljøskadelige effektene.

Påvirket sammensetningen. – Prosjektet har den føringen at man skal gå for sjødeponi, og så gjelder det å gjøre løsningen best mulig. Det finnes imidlertid veldig mange kunnskapshull, og det stemmer ikke at det finnes et godt kunnskapsgrunnlag for å tillate sjødeponering, sier seniorforsker Sonnich Meier ved Havforskningsinstituttet.

Han ble invitert til en rådgivningsgruppe som skulle vurdere aktivitetene og resultatene fra det såkalte Nykos-prosjektet, som skal forske seg frem til ny kunnskap om miljøeffektene av det planlagte gruvedeponiet i Førdefjorden i Naustdal kommune i Sogn og Fjordane.

Forskningsprosjektet er et såkalt BIA-prosjekt (brukerstyrt innovasjonsarena) i Forskningsrådet, som har bevilget 22 millioner kroner. Brukerne, i dette tilfellet gruveselskapene som trenger tilgang på deponier, bidrar med 6 millioner kroner. Etter at konsortiet av forskningsinstitutter ble nedsatt under ledelse av SINTEF Materialer og kjemi, krevde gruvepartnerne at instituttet NIVA (Norsk institutt for vannforskning) også skulle være med – ellers ville selskapene trekke støtten.

Dette presset fikk Forskningsrådet til å endre på konsortiet og hente inn NIVA, som tidligere har stilt seg positiv til gruveindustriens planer om deponi i Førdefjorden. Forskningsinstituttene IRIS (International Research Institute of Stavanger) og Nioz, et nederlandsk forskningsinstitutt, reagerte med å trekke seg fra forskningsprosjektet. Da valgte også Meier å trekke seg fra rådgivningsgruppen.

Ifølge Meier har gruveselskapene fått altfor stor innflytelse på et forskningsprosjekt som skal dreie seg om miljø.

 – Forskningsetisk feil. – Det blir bare feil at en så sterkt interessert part får styringsmakt over prosjektet, sier Meier. Etter mange år som forsker har han aldri tidligere opplevd at Forskningsrådet har endret et konsortium av forskningspartnere etter press fra sponsor.

– Det er svært uvanlig og skjer etter krav fra gruveindustrien, noe som dokumenterer deres innflytelse. Det er forskningsetisk feil å skifte ut partnere på denne måten, sier Meier. Etter at Forskningsrådet hadde endret konsortiet, ble Meier sittende igjen som den eneste i rådgivningsgruppen som ikke var direkte koblet til gruveindustrien, noe som var avgjørende for at også han trakk seg ut.

Forskningsrådet selv tilbakeviser å ha gjort noe kritikkverdig eller å ha latt seg styre av press.

«Prosjektet er et såkalt ’kompetanseprosjekt for næringslivet’ og brukes i mange av våre næringsrettede programmer.» Forskningsdirektør Arvid Hallén i Forskningsrådet.

‒ Kritikken synes å bygge på en manglende forståelse for hva slags type forskningsprosjekt Nykos er. Nykos-prosjektet er et såkalt «kompetanseprosjekt for næringslivet» og brukes i mange av våre næringsrettede programmer, sier Forskningsrådets direktør Arvid Hallén i en kommentar.

Meier medgir at deler av Nykos-prosjektet er relevant for brukerstyring, for eksempel å utforske bruken av gruveavgang (overskuddsmateriale, red. anm.) til andre formål i industrielle prosesser: – Arbeidspakken om miljøeffektene av gruveavgang bør imidlertid ikke være brukerstyrt. Vi vet ikke nok om hva som skjer med resten av fjordøkologien når vi dreper alt liv på bunnen i et stort område, og hvor lang tid det vil ta å gjenopprette livet på havbunnen, sier Meier.

Feil forskningsfunn? NIVA, Norsk institutt for vannforskning, er skuffet over at Sonnich Meier valgte å trekke seg. Forskningsleder i NIVA Morten Thorne Schaanning kjenner godt til anklagen om industripåvirkning av forskerne i Nykos.

– Innad i gruppen kjenner vi nok litt på motstanden fra industrien, men vi har ikke merket noen forsøk fra deres side på å hindre at vi jobber med våre problemstillinger, sier Schaanning. NIVA har ansvar for arbeidspakken om miljø-påvirkning av gruveavgang og har de samme miljøfaglige bekymringene som Meier.

– Vi vet for lite om hvordan kjemikaliene omsettes i natur-en, og om det kan dannes nye og mer skadelige stoffer. Gruveindustrien har vært lite åpne om bruken av kjemikalier, og det er tross alt store mengder som kan slippe ut sammen med avgangen. Vi velger å ha tillit til at industrien gir oss alt det materialet som er relevant under Nykos-prosjektet, sier Schaanning.

Nykos-forskerne kommer fra SINTEF, NIVA, NTNU, Norges geologiske undersøkelse (NGU) og Universitetet i Tromsø. Nettopp fordi disse institusjonene representerer vitenskapelig integritet i Norge, er Meier spørrende til hvordan de skal opptre overfor gruvepartnerne i prosjektet.

«Hva nå hvis Nykos-prosjektet skulle finne ut at sjødeponi har veldig store konsekvenser, vil man da kunne trekke den konklusjon at sjødeponi ikke bør tillates?» Seniorforsker Sonnich Meier ved Havforskningsinstituttet.

– Nykos-prosjektet ble innvilget etter at regjeringen hadde gitt konsesjon til sjødeponi – mot Miljødirektoratets faglige anbefaling. Samtidig finnes det ingen tvil om kunnskapsmanglene omkring sjødeponi. Hva nå hvis Nykos-prosjektet skulle finne ut at sjødeponi har veldig store konsekvenser, vil man da kunne komme til den konklusjon at sjødeponi ikke bør tillates? spør Meier.

– Ja, det anser jeg som en selvfølge. Industripartnerne vil ikke kunne styre hverken resultater eller konklusjonene som vi rapporterer. Det styres av hvilke funn vi gjør. Men vi skal først konkludere om tre–fire år, så det er lenge til våre resultater vil kunne påvirke den politiske behandlingen av sjødeponi, sier Schaanning.

Vanskeligere arbeidsvilkår. 

Det foregår en dragkamp om hvem som skal definere hva det forskes på i Norge. En for tett kobling til forvaltning og politikk påvirker i neste omgang forskningen.

Næringslivet «inne i varmen». Instituttene som kunne ha gitt uavhengige analyser forut for flommen i Aurland, hører til en sektor som gjennom mange år har fått stadig vanskeligere arbeidsvilkår i Norge. Forskningsinstitutter utenfor universiteter og høyskoler utfører nesten en fjerdedel av all forskning i Norge.

De representerer mer enn 12 000 vitenskapsfolk og rådgivere som lager sakkyndige utredninger, rent forskningsarbeid og konsulentoppdrag i et fritt marked. 48 institutter mottar grunnfinansiering fra Forskningsrådet, statens største organ for forskningsfinansiering med et budsjett på over 8 milliarder kroner.

Departementene betaler inn penger som rådet fordeler gjennom en rekke programmer, etter søknad fra hele skalaen av universiteter og høyskoler, frittstående forskningsmiljøer og næringslivet.

Selv om rådet bruker fagfolk i vurderingen av søknadene, sitter også næringslivet og staten i styrene for programmene. I hovedstyret sitter Statoil, DNV GL og Kongsberggruppen, i tillegg til representanter for universitetene. I beslutningsorganene nedover i organisasjonen sitter bedrifter, fylkesmenn og kommunerepresentanter, i tillegg til forskerne selv.

Kontinuerlig dragkamp. Det pågår en kontinuerlig dragkamp mellom forskningsmiljøene og Forskningsrådet om hvem som skal definere hva det forskes på i Norge – i tillegg til dragkampen mellom interesser innad i rådet. Selv om universitetene mottar størstedelen av driftsbudsjettet direkte fra staten, blir store deler av forskningen deres også kontrollert av Forskningsrådet gjennom prosjektstøtte.

Mens de frittstående instituttene får mellom 5 og 15 prosent av sin omsetning fra staten gjennom Forskningsrådet, finnes det en liten gruppe på seks forskningsinstitutter som eies av departementene selv, og som får 100 prosent finansiering fra staten. Disse instituttene får både oppdrag direkte fra staten uten konkurranse og konkurrerer på det frie markedet med fordelaktige betingelser. Det samme gjelder forskningsmiljøene i institusjoner som Vegvesenet, Veterinærinstituttet og NVE, samt en del utvalgte institutter som får direkte støtte fra departementene.

Mister gode løsninger.  Administrerende direktør Norunn Myklebust i NINA (Norsk institutt for naturforskning) har i en årrekke argumentert for likere konkurransebetingelser mellom de frittstående forskningsinstituttene og statens egne institutter.

– Mange av dagens naturressurskonflikter er en konsekvens av ulik politikk og ulike målsetninger mellom departementene. Rovviltforvaltning versus beitenæring og villaks versus havbruk er eksempler på dette. Klima- og miljødepartementet har andre mål enn Landbruks- og matdepartementet og Nærings- og fiskeridepartementet, hvor de sistnevnte har egne forvaltningsinstitutter, påpeker Myklebust.

Hun mener de beste miljøløsningene ligger i forskningssamarbeid på tvers av sektorene, hvor uavhengig forskning kan legge de forskjellige departementenes problemstillinger oppå hverandre og forske seg frem til nye metoder og et minste felles multiplum.

– Problematisk kobling. – Dagens praksis med direktetildelinger og finansiering av oppdrag forbeholdt egne institutter hindrer slike samarbeidsprosjekter på tvers. Den beste ekspertisen blir ikke alltid brukt, og løsningene blir ikke funnet, fastslår Myklebust.

«Den beste ekspertisen blir ikke alltid brukt, og løsningene blir ikke funnet.» Administrerende direktør Norunn Myklebust i NINA (Norsk institutt for naturforskning).

Hun mener departementene ønsker å ha kontroll over sine institutter og forsikre seg om at deres institutt kan levere det som etterspørres. Den tette koblingen mellom forskning, forvaltning og politikk kan være problematisk, siden det lett kan stilles spørsmål om forskningen er uavhengig nok, ifølge NINA-direktøren.

– Vi forventet at den blåblå regjeringen ville fristille noen av statens institutter, men i stedet har man skapt enda flere statlige institutter, sier Myklebust.

Hun viser til NIBIO, Norsk institutt for bioøkonomi, som ble opprettet i 2015 sommer ved at Landbruks- og matdepartementet fusjonerte tre tidligere institutter – forøvrig i strid med de ansatte forskernes ønske.

– Det klart beste ville være at regjeringen i stedet fristilte de statlige instituttene, slik man gjorde da NINA ble skilt ut fra Direktoratet for naturforvaltning i 1988. Det nest beste er at frittstående aktører får en langt bedre grunnfinansiering fra staten, sier Myklebust.

– Påvirkning ødelegger resultatene. 

Forskere som ikke beskytter seg mot press fra oppdragsgivere og myndigheter, bør ikke få lov å publisere i fagfellevurderte tidsskrifter, ifølge forskerne Bryden og Mittenzwei.

Utilbørlig press. Halvparten av forskerne i universitets og høyskolesektoren i Norge mener at den akademiske friheten deres er blitt mindre de siste årene. Like mange mener at institusjonen deres har fått svekket selvstyre, ifølge en fersk undersøkelse gjort av Terence Karran, professor ved University of Lincoln i Storbritannia. Undersøkelser gjort av norske akademikere viser det samme.

Den prisbelønnede vitenskapelige artikkelen «Academic Freedom, Democracy and the Public Policy Process» konkluderer med at forskere og deres institutter har store problemer med å motstå press fra de som finansierer forskning, enten det er staten, næringsaktører eller interesseorganisasjoner. Presset viser seg i form av kontroll med hvilke problemstillinger man kan få penger til å forske på, samt hvilke resultater som skal publiseres.

– Vi ble interessert i problemstillingen da en av våre forskerkolleger ble irettesatt av Landbruks- og matdepartementet for å ha publisert en kronikk, forteller Klaus Mittenzwei (bildet over). Han og John Bryden er landbruksøkonomer og forskere ved NIBIO, Norsk institutt for bioøkonomi. Tidligere var de hos Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning (NILF), hvor kollegaen Svenn Arne Lie gikk offentlig ut som forsker med budskapet at norsk landbrukspolitikk er feilslått. Embetsverket grep da til telefonen og forlangte at Lies sjef skulle dementere kronikken offentlig – noe han adlød og gjorde.

Lie selv ble imidlertid rasende og trykte kronikken på nytt uten endringer, noe som førte til at landbruksminister Lars Peder Brekk måtte forsikre om at Lie ikke ble forfulgt for sine ytringer. Det hele endte med at Stortinget vedtok en lovendring som beskytter instituttforskeres akademiske frihet på linje med universitets- og høyskoleansatte forskeres.

Lovbeskyttelsen av akademisk frihet har imidlertid ikke løst problemet med ufri publisering. Forskere som motsetter seg press fra bidragsyter, blir utsatt for sanksjoner – som oftest kutt i bevilgninger, men i noen tilfeller direkte intervensjon. Forskere som føyer seg etter presset, vil imidlertid oppnå privilegier og avansement, noe Bryden og Mittenzwei hevder går ut over deres faglige integritet.

Derfor foreslår de at forskere som ikke får deres akademiske frihet garantert fra både arbeidsgiver og oppdragsgiver, skal utelukkes fra å publisere i fagfellevurderte tidsskrifter. Ellers risikerer publikum å få presentert forskningsresultater som er redigert av oppdragsgiver eller instituttledelsen, som i tilfellet med Landbruksdepartementets inngrep mot NILF.

Tror på fri og åpen debatt.– I artikkelen har vi undersøkt noen tydelige og kjente tilfeller av utilbørlig press. Det er langt vanskeligere å angripe hvordan styringen av forskere via Forskningsrådets programmer foregår, sier Mittenzwei.

Ifølge artikkelen oppfatter politikere og næringsliv i stor grad forskning som et problemløsningsoppdrag, hvor oppdragsgiver definerer problemstillingen og mottar en rapport med resultater som kan måles på nytteeffekten. Når mantraet samtidig er at politikk skal være kunnskapsbasert – evidensbasert – oppstår innblandingen i den akademiske friheten.

«Vi forstår at samfunnet har en legitim rett til å påvirke hva offentlige midler til forskning skal brukes på. Men dette handler om hvem som skal definere de viktige spørsmålene – er det uavhengige fagfolk eller de som representerer partiske interesser?» Klaus Mittenzwei, landbruksøkonom og forsker ved NIBIO, Norsk institutt for bioøkonomi.

Bryden og Mittenzwei mener at en fri og åpen debatt om forskningsfunn hvor mediene har en viktig rolle, kan motvirke overstyringen av norsk forskning. I tillegg bør forskerne selv motarbeide myndighetenes forsøk på å kontrollere forskningsagendaene og dessuten prøve å begrense Forskningsrådets forhåndsdefinisjon av forskningsemner og -agendaer som skal få penger.

– Vi forstår at samfunnet har en legitim rett til å påvirke hva offentlige midler til forskning skal brukes på. Men dette handler om hvem som skal definere de viktige spørsmålene – er det uavhengige fagfolk eller de som representerer partiske interesser? sier Mittenzwei.