Luanda, Angola. «Jeg kom hit for å skaffe meg et nytt liv. Mulighetene er så mange at det ikke kan sammenlignes med Portugal.» På plass i sitt hvite kontor i Talatona har den nyrike 42-åringen Sergio Andrade ingen problemer med å ramse opp årsakene som trigget ham til å forlate den rolige landsbyen Vila do Conde ved kysten nær Porto og takke ja til et jobbtilbud i Angola for ni år siden.

«I Portugal er det så mange ferdigutdannede akademikere på 30 år som fortsatt bor hos foreldrene og jobber på McDonald's», forklarer han med et smil mens han lar blikket gå fra møteromsvinduet ut over det kuperte terrenget. Det var bare åpne landskap inntil for ti år siden, nå er panoramautsikten en annen; bygningskompleksene ligger spredd innimellom myriader av små, hvitmalte villaer som huser horder av såkalte ex-pats som har rykket inn i Angola de siste årene.

Angola, er blitt toppdestinasjon for unge og middelaldrende portugisere som rømmer et hjemland nedtynget i gjeld.

Kledd uformelt i jeans og en åpen, blå skjorte er Andrade på jobb som IT-sjef i et lokalt cateringfirma, og han er én av flere hundre tusener portugisere som har forlatt hjemlandet fristet av de økonomiske utsikten som den ferske boomen i Angola gir. En tidligere portugisisk koloni med bånd til sitt «moderland» gjennom felles språk, mangfoldige tverrkulturelle ekteskap og flere hundre års felles historie, Angola, er blitt toppdestinasjon for unge og middelaldrende portugisere som rømmer et hjemland nedtynget i gjeld og økonomiske kriser som ser ut til aldri å ta slutt.

«Mange av oss har kommet hit det siste halve året», bekrefter Andrade, som hadde en månedslønn på 2000 euro i Portugal, og som tjener 6000 US dollar i måneden med en «ti uker på-fire uker av-kontrakt» – pluss en endeløs liste av frynsegoder som fri bolig, telefon, strøm, bil, sjåfør, hushjelp, betalte ferier og flere flybilletter til Portugal årlig. «Alt inkludert, blir det trolig 14 000 dollar i måneden», sier han med et fornøyd smil.

Trenger flere hender. Etter at 27 års utmattende borgerkrig tok slutt i 2002, nyter Angola nå godt av en oljebonanza næret av påviste oljereserver på 10 milliarder fat, noe som ga landet eksportinntekter på 64 milliarder dollar bare i 2012. Andrades lønnsnivå og goder er ikke noe unntak i et land med enormt behov for kvalifiserte portugisisktalende arbeidsinnvandrere for å opprettholde den enorme økonomiske veksten.

Ifølge et forsiktig estimat fra den portugisiske ambassaden i Luanda, bor for tiden 150 000 portugisere i Angola. I tillegg kommer mange flere som reiser til og fra Angola i forretningsøyemed. Mens portugisisk økonomi krympet for fjerde år på rad i 2012, med rekordhøye 3,3 prosent, vokste Angolas økonomi med 9,7 prosent og er stipulert til å øke ytterligere 7,1 prosent i 2013, ifølge IMF. I motsetning til Portugal som måtte forholde seg til enda et år i resesjon kalkulert til minus 1 prosent og 14,4 prosent arbeidsledighet i 2012.

Rollebytte mellom de to landene skjer til tross for at den tidligere afrikanske kolonien er blitt utsatt for sanksjoner av portugisiske myndigheter. I desember 2011 oppfordret statsminister Pedro Passos Coelho sine arbeidsledige medborgere til å emigrere til Brasil eller Angola, og under et besøk i Luanda nylig fastslo utenriksminister Paulo Portas at inntektene fra folk som jobber i Angola langt på vei hjalp den portugisiske økonomien i 2012.

«Vi har kunnskapen, de har pengene», oppsummerer Julio Costa, en 52 år gammel portugisisk ingeniør som jobber for et byggefirma i Angola. I noen få prefabrikkerte hus ved en liten gjørmete vei i bushen utenfor Luanda har firmaet hans kontor. Området er overfylt av minibusser og lastebiler som prøver å finne snarveier for å unngå den fryktede rushtrafikken i Luanda.

I dag er Angola et mulighetenes og kontrastenes land, noe som er tydelig i hovedstaden: i et land der 60 prosent av befolkningen lever under fattigdomsgrensen, er Luanda verdens nest dyreste by for innvandrere, ifølge Mercer's globale levekostnadsrangering for 2012.

Mens slumområdene er blant de fattigste i Afrika, huser Luandas downtown splitter nye femstjerners hotell, restauranter og nattklubber.

Mens slumområdene er blant de fattigste i Afrika, huser Luandas downtown splitter nye femstjerners hotell, restauranter og nattklubber der det koster så mye som 120 dollar å slippe inn: hver fredag kveld sprader utlendinger og rike angolanere i Ilha, et nyrestaurert område med noen av de mest eksklusive tilholdssteder og barer der det kan nytes bedre middager, nippe til dyr, fransk vin og danse til rytmene fra de beste DJ-ene fra Europa og Brasil.

Mens resten av byen, rike nabolag inkludert, fremdeles mangler vann, elektrisitet og et brukbart veisystem: folk som bor i utkanten av byen må stå opp klokken fire for å rekke å være på jobb klokken ni. Når det regner, stopper Luanda helt opp, og å gå fra den ene enden av byen til den andre kan ta en halv dag.

«Likevel frister det ikke å returnere til Portugal. Der er folk mer opptatt av å beholde jobbene som allerede finnes, enn å skape nye, medgir Costa Branco mens han nipper til en kald øl på bar i Eskom Tower, et forretningsbygg i sentrum med fantastisk sjøutsikt. Branco bor og jobber sentralt i den rike bydelen Miramar, en av de mest populære i byen.

Investerer i Portugal. Angola tilbyr ikke bare et attraktivt jobbmarked. Med 30 milliarder dollar i utenlandske valutareserver er landet sikret en rekke oppkjøp av og investeringer i kriserammede portugisiske selskap: angolanske fond har kjøpt seg opp solide eierandeler i Banco BPI og BIC, to av Portugals største banker, oljeselskapet Galp og TV-selskapet ZON Multimedia. Blant hovedinvestorene i Portugal er 40 år gamle Isabel dos Santos, forretningskvinne og datter av Angolas president Eduardo dos Santos, og som nylig ble kåret av finansmagasinet Forbes til Afrikas første kvinnelige milliardær.

Angolanske investeringer i Portugal kom opp i 70 millioner euro i 2011, mer enn en dobling sammenlignet med årene før. Ifølge det portugisiske byrået Lusa kom de opp i 126 millioner bare de fire første månedene i 2012, noe ikke alle angolanere er glade for.

«Folk forstår ikke hvorfor vi må redde disse portugiserne ved å gå inn med risikable investeringer», klager den 57 år gamle historikeren Simao Souindoula, og slår hånden i det støvete stuebordet som er fylt med bokstabler og minnetallerkener mottatt fra det regjerende partiet MPLA.

«Portugal kom aldri for å redde oss»

Han tilhørte tidligere Angolas establishment og jobbet for kulturdepartementet, han kjemper for at regjeringen heller skulle gjøre investeringer lokalt og innen utdanning.

«Portugal kom aldri for å redde oss», bemerker han.

Etter å ha vært under Portugal nesten kontinuerlig siden 1575, ble Angola omgjort til en oversjøisk provins få år før de fikk sin uavhengighet i 1975. Dette ga angolanerne rett til portugisisk pass og vice versa, en mulighet som mange benyttet seg av for å slippe ut av landet under borgerkrigen.

Nå er det horder av portugisere som gjør det motsatte, de prøver å få angolansk statsborgerskap for å komme og jobbe i et land kjent for sin strenge innvandringspolitikk. Som ved et skjebnesvangert, kuriøst spill, er det nå europeiske arbeidere som higer etter og kjemper for innpass i et afrikansk land, og ikke omvendt.

Å få arbeidstillatelse til Angola er en smertefull, byråkratisk prøvelse som kan ta måneder, og der utfallet ikke er gitt, en prosess som lokale myndigheter prøver å gjøre enda strenger for å regulere den økende tilstrømningen av utlendinger.

«I dag tar portugisere og kinesere forretningsvirksomhet fra angolanere. Det er en utvikling som må kontrolleres nøye», advarer 38 år gamle Joao Texiera, en angolansk forretningsmann som lager prefabrikkerte hus. Produksjonsstedet i Moro Bento har utsikt over kystveien til Luanda. «Lokalpolitikere blir rike og bruker arbeidsinnvandrere til å opprettholde sin makt: hvis det er noen de ikke liker, kan de bare sende vedkommende ut av landet.»

Elsk-hat-forhold. Flere unge og dynamiske angolanske forretningsmenn og kvinner er frustrerte over holdningen til en regjering som de hevder gjør seg for avhengig av utenlandske profesjonelle i stedet for å støtte lokale entreprenører.

«Hvis utlendinger forsvinner, vil alt dette (utviklingen) stoppe», svarer Costa Branco journalisten. Behovet for kvalifisert, utenlandsk arbeidskraft er en konsekvens av den lange krigen, da særlig utdanning ble neglisjert. Bortsett fra noen få, veldig dyre private institutter, mangler Angola fortsatt gode grunnskoler og tekniske skoler.

 «Vi skaffer dem alt de trenger, og de trenger virkelig alt», legger en portugisisk diplomat til, han ber om anonymitet fordi meningen han gir uttrykk for, er sensitiv.

Det er ofte beskrevet som et kjærlighet-hat-forhold, portugisisk-angolanske forhold har ikke vært uten prøvelser og tilbakeslag. Da tre høytstående representanter for MPLA ble tiltalt i Portugal for underslag av offentlige midler og hvitvasking i fjor, brakte myndighetenes talerør Journal de Angola en bitende bemerkning mot sitt tidligere moderland, anklaget det for neokolonialisme og skrev at portugisere «overlever elendighet ved å bruke kronjuvelen (Angola) som sitt siste fristed».

Nylig avviste det portugisiske statsadvokatkontoret et sivilt søksmål for straffbare ærekrenkelser fra journalist Rafael Marques, som var anmeldt av ni angolanske generaler, alle aksjonærer i et angolansk diamantgruveselskap som var beskyldt av Marques for brudd på menneskerettigheter, drap og tortur.

Portugal har gjentatte ganger blitt beskyldt for å gjøre forretninger med en regjering som i den vestlige verden har fått varemerke som korrupt og diktatorisk. Siden frigjøringen har Angola kontinuerlig vært styrt av MPLA, det politiske partiet som med sin militære gren først kjempet mot de portugisiske kolonialistene og så mot UNITA, en væpnet gruppe som ble støttet av Vesten under borgerkrigen.

Den lange konflikten og en politisk arbeidsmetode adoptert fra det tidligere Sovjetunionen, deres hovedallierte under krigen, har ikke tilført MPLA særlig ømfintlighet på vestlige fenomener som demokrati og menneskerettigheter.

Den lange konflikten og en politisk arbeidsmetode adoptert fra det tidligere Sovjetunionen, deres hovedallierte under krigen, har ikke tilført MPLA særlig ømfintlighet på vestlige fenomener som demokrati og menneskerettigheter: å få statsautoriteter i tale eller tilgang til offisiell statistikk fra statlige byråer er nesten umulig takket være en blanding av uthalingstaktikk fra offentlige og uklart og tungrodd system.

Menneskerettighetsversting. Angola er fortsatt rangert på plass nr. 157 av 174 land i Transparency Internationals index, og 2013-rapporten fra Human Rights Watch anklager regjeringen for en rekke brudd, slik som uregelmessigheter ved valg, vilkårlige arrestasjoner av politiske aktivister, trakassering av journalister, voldelig sammenstøt med fredelige demonstrasjoner og banking av kongolesiske innvandrere utført av sikkerhetsstyrkene.

I desember 2011 anklaget Det internasjonal pengefondet (IMF) Angolas regjering for mangel på ansvarlighet etter at 32 milliarder dollar av statens oljeinntekter var forsvunnet uten at det gikk frem i statsbudsjettet. «Denne kritikken er bare en sammensvergelse fra mediene næret av land som er interesserte i å ta over for oss. Vi er fortsatt veldig innbringende her», sier den portugisiske diplomaten kort.

Men sporadiske hodepiner og mistillit hemmer i liten grad et forhold som er av strategisk betydning for begge land. Det er også lite trolig at den nåværende portugisiske posisjonen i Angola vil bli svakere med det første.

«Hvis jeg hadde min kone og 8-årige sønn med meg, ville jeg klart hatt et bedre liv», tilstår Andrade med et snev av tristhet i stemmen. «Men å skrive inn sønnen min på en god, privatskole ville kostet 2000 dollar pr. måned.»

Luanda kan være en utfordrende by for de nye landflyktige: De fleste savner europeisk livsførsel bestående av kino, teater og spaserturer og foretrekker ikke å ta risikoer utendørs om kveldene på grunn av stor kriminalitet.

Til tross for sine attraksjoner kan Luanda være en utfordrende by for de nye landflyktige: De fleste savner europeisk livsførsel bestående av kino, teater og spaserturer – og foretrekker ikke å gå utendørs om kveldene på grunn av stor kriminalitet. «Folk i Portugal tror vi lever et fantastisk liv her», klager Costa Branco. «Men egentlig må vi gi avkall på mye».

«Retornados». Men Angola går ikke for å være ordentlig utland for portugisere. Til tross for at de fleste som bor i Luanda nå, aldri reiste til Angola tidligere, så har deres inntrykk av landet blitt formet av de mange hjemvendte portugiserne, såkalte «retornados» etter Angolas uavhengighet, som brakte med seg fortelling om et fantastisk land der folk oppholdt seg utendørs til langt på natt og kvinner gikk i miniskjørt. Andrade, som er født i Luanda, men som flyttet til Portugal da han var et lite barn, er en av dem.

«Å flytte tilbake til Portugal var som å leve i 1940-årene, sier han og minnes en tung sosial atmosfære i et land som nylig hadde kommet seg ut fra tiår med autoritært styre. «Å gå ut med ei som ikke var din offisielle kjæreste, drikke … Alt var galt. Og å være en retornado var å betrakte som sykdom.»

Nå opprettholder Luanda litt av den gamle atmosfæren med små tavernaer i trehus og rester av koloniale marineklubber med tennisbaner og svømmebasseng som holder stand mot eiendomsspekulasjon som allerede har tatt flere portugisiske villaer i bysentrum, og som snart vil kaste sine øyne på Elinga teater, et historisk kultursenter i Luanda som nylig ble fratatt sin verdensarvstatus for å kunne rives.

Men til tross for sine mangler er Luanda en summende blanding av avslappet middelhavsatmosfære og en «se, vi kan»-holdning som er typisk for byer som utvikler seg raskt. Innvandrere som har besøkt byen jevnlig de siste ti årene, påpeker hvor store forandringene er – med kjøpesentre og dyre boligområder som popper opp, det samme gjør høyhus i stål og glass.

Sakte, men sikkert oppstår en angolansk middelklasse bestående av unge, utdannede yrkesutøvere, og selv om de fleste innvandrerne i Luanda håper å kunne forlate stedet i løpet av få år, er det noen som vedgår at det kanskje ikke blir mulig. Den portugisiske ingeniøren Julio Costa har besluttet å ta med sin kone og 11 år gamle datter til Luanda. «Jeg tror den økonomiske krisen i Portugal vil vare i minst ti år til», tilkjennegir han.

«Det er ingen utsikter der borte. Alle jeg kjenner, prøver å komme seg hit.»