• Sky is the limit? Lenge ble Østens åndelighet trukket frem som et edelt alternativ til vestlig materialisme. I dag går Østen stadig oftere Vesten en høy gang i materiell utvikling. Her fra finansdistriktet Pudong i Shanghai, 23. september. 

Revansjen over Vesten.

Revansjen over Vesten.

Fra utgave: 10 / november 2013

Mange har pekt ut landene i Asia med Kina i spissen som de nye stormaktene, på vei til å ta over lederskapet i verden etter vestlige makter som har sin storhetstid bak seg. I så fall er det merkbart at der Østens makter utfolder seg på det sterkeste, er det med virkemidler hentet fra Vesten.

Bitre minner. Vi gjenkjenner teknologi av vestlig opprinnelse, vestlig forbrukerkultur, i økende grad ser det ut til, en vestlig livsstil, vestlig klesdrakt og, på en del områder, en vestlig inspirert tenkemåte. Østen gjenreiser sin makt med byggestener av vestlig modell.

En av Indias kjente engelskspråklige forfattere, Pankaj Mishra, setter søkelys på det som skjer i sin bok, «From the Ruins of Empire.The Revolt Against the West and the Remaking of Asia». (Penguin Books/Allen Lane London.)

Over hele Asia lever minnet om den samme felles bitre erfaring, påpeker han: Kolonitiden og den vestlige imperialisme hadde hjemsøkt Asias makter i et uhørt tidenes sjokk, de var blitt undertvunget og ydmyket av inntrengere fra vest som de en gang hadde betraktet som barbarer, men som var blitt sterkere enn dem. Deres egne mektigste, som keiseren av Kina, stormogulen i India, sjahen av Persia og storsultanen i det ottomanske riket, ble skjøvet til side i avmakt.

Japan som forbilde. Pankaj Mishra skildrer hvordan et akterutseilt og underkuet Asia ble grepet av en bølge av begeistring og håp i 1905, fordi en nasjon av deres egne, Japan, i det året beseiret en av de europeiske stormakter, Russland, i den russisk-japanske krig. For første gang i den moderne industrialder hadde asiater slått ut den hvite mann i en storkrig. Japanerne alene i Asia hadde lært seg å beherske Vestens teknologi.

Mishras bok handler om Asias kamp for å frigjøre seg fra Vestens overmakt. Han forteller om noen av de foregangsmenn som ville vekke Asias folk til å bli den hvite manns jevnbyrdige: Blant dem han beskriver er Jamal al-Din al-Afghani (1838–97), den muslimske åndelige leder av persisk bakgrunn som ble forløper og inspirator for vår tids islamske bevegelser. De andre er kineserne Kang Youwei (1858–1927) og Liang Qichao (1872–1929), de tidlige pådrivere for moderniseringen av Kina, og indiske Rabindranath Tagore (1861–1941), Gandhis allierte, den mest berømte dikterstemmen under Indias frigjøringskamp.

Hva Al-Afghani, Kang Youwei, Liang Qichao og dikteren Tagore hadde til felles, var deres håp om at Asia skulle vinne ny styrke gjennom reform av samfunnet, side om side med å holde fast ved Orientens kulturarv.

Hovmod sto for fall. Den politiske filosofen Liang Qichao (1873–1929) og hans læremester Kang Youwei sto frem i et Kina styrt av ærverdige mandariner, embetsmenn som i likhet med Liang og Kang selv hadde avlagt de keiserlige eksamener med vekt på Konfucius' lære og litterær dannelse. Kina hadde lenge vært seg selv nok overfor omverdenen, mens Vestens imperiebyggere alt gjennom århundrer hadde oppsøkt nye kontinenter.

Fra de eldste tider hadde Kina vært verdens største og rikeste makt. Så sent som på 1700-tallet var Kina og dets kultur blitt sett på med beundring i Vesten, og kinesiske produkter ble flittig kopiert, mens Kinas herskere, med et hovmod som sto for fall, gjorde tindrende klart at de fant lite eller intet av interesse fra vest. Alt da var europeerne blitt våpenteknisk overlegne, og den industrielle revolusjon var i full gang i England. I løpet av et par generasjoner hadde britene tatt syvmilssteg i teknologisk utvikling og våpenstyrke, og de andre europeere fulgte etter. Opp mot dette ble Østens gamle riker stående på et teknisk og industrielt nivå som i mangt beholdt felles trekk med Europa i antikken og middelalderen.

Den totale forvandling i forholdet kom med den første Opiumskrigen 1839–42. Brått ble det inntil da i egne øyne så overlegne kinesiske keiserriket blottlagt som militært underlegent og hjelpeløst, stilt overfor en ny-industrialisert britisk supermakt.

Den som har overmakten, bruker den. I dette tilfelle med griskhet og samvittighetsløs utplyndring, da Kinas folk ble ødelagt med opium fordi opium ga høy fortjeneste. 

Det samme viste seg nå som tidligere i historien: Den som har overmakten, bruker den. I dette tilfelle med griskhet og samvittighetsløs utplyndring, da Kinas folk ble ødelagt med opium fordi opium ga høy fortjeneste. Kina og dets keisermakt ble fornedret gjennom overgrep fra vestmaktene. Tilsvarende skjedde med andre land i Asia.

Orientens åndelighet. Det var lenge vanlig blant Asias tenkere og politiske ledere å ta avstand fra Vestens materialisme, og fremheve betydningen av Østens åndelige styrke, enten det var i arven fra Konfucius, Buddha, hinduismens hellige skrifter eller profeten fra Mekka.

Kinas reformtenker Liang Qichao kritiserte europeerne for å se tilværelsen utelukkende som en materiell utvikling, og påpekte at oppgaven var å anvende Konfucius' idealer slik at hvert menneske kunne leve et liv i harmoni. Den indiske filosofen Rabindranath Tagore (1861–1941) så det enkle liv på den indiske landsbygda som moralsk overlegent i forhold til Vestens mekaniserte tilværelse. Gandhi levde i de samme tankebaner.

Vendepunktet. Mishra beskriver Kinas avgjørende øyeblikk i 1898 da den unge keiseren Guangxu innbød Kang og Liang med andre reformtenkere til sitt palass og med ett slag satte i gang sin «hundredagersreform», som skulle gi Kina en ny giv etter mønster av Japan.

Den mektige enkekeiserinnen Cixi slo raskt ned på reformene og stoppet dem. Med reformforsøkene kvalt var revolusjon neste utvei. Kang og Liang hadde arbeidet for et konstitusjonelt monarki. De og deres likesinnede mente at uten keiserdømmet ville Kina skli ut i kaos. Da keiserdømmet falt i 1912, skjedde hva de hadde fryktet: Kaos seiret, krigsherrer og røverhøvdinger svingte seg opp. Grobunnen ble lagt for kommunismens seier en generasjon senere.

Kommunister så på Konfucius som mosegrodd og mente at vestlig materialistisk tenkning måtte til for å hamle opp med Vesten.

Hensynsløs forvandling. Kinas tilhengere av fredelig reform ble skjøvet til side av nye radikale tenkere – nasjonalister eller kommunister – som så på Konfucius som mosegrodd og mente at vestlig materialistisk tenkning måtte til for å hamle opp med Vesten. Den vestlige impulsen som fikk herredømme var marxismen under Mao, og en milliard kinesere ble kledd opp i blå kjeledress, inntil kjøpesentrenes tilbud overtok. I den motsatte ende av Asia, i Tyrkia, var det duket for Mustafa Kemals hardhendte nasjonalisme og vestliggjøring – en nasjonalisme med nasjonal kulturarv vingeklippet.

Et vestliggjort Asia tok over Vestens industriproduksjon, som ble flyttet mot øst etter hvert som Vestens nasjoner sluttet å lage ting selv. Senere tok det vestliggjorte Asia over Vestens industriproduksjon, som ble flyttet mot øst etter hvert som Vestens nasjoner sluttet å lage ting selv.

De nye industrisamfunn i Asia får like høye skyskrapere som i Amerika, like store supermarkeder, like raske biler, like store trafikkorker, minst like mange elektroniske innretninger og like heftig dans rundt gullkalven som noe sted i vest.

Derfor blir det spurt om Østens åndelige verdier, tidligere stilt opp som motsetning til vestlig materialisme, er blitt avleggs. Siste gang Orientens åndelige visdom ble påkalt under full musikk i vest var trolig i hippietiden og under meditasjonsguruenes gjennombrudd. Som eksport til Vesten har guruene druknet i flodbølgen av asiatiske forbruksvarer. Det spørs i hvilken grad Rabindranath Tagore, Mahatma Gandhi eller Liang Qichao ville kjent seg igjen i dag.

Forfatteren Mishra har liten tro på at Østens vestliggjøring er bærekraftig. 

De rasende utestengte. Forfatteren Mishra har liten tro på at Østens vestliggjøring er bærekraftig. Håpet om at milliarder av forbrukere i India og Kina en dag skal nyte godt av europeeres og amerikaneres livsstil er «en like absurd og farlig fantasi som noe av det al-Qaida har pønsket ut», hevder han. Hva som etter Mishras syn skjer, er at avgrunner av skuffelse og raseri åpner seg blant de hundreder av millioner mennesker i Asia som er utestengt fra den nye velstand.

Han viser til alle de folkelige revoltene som blusser opp på landsbygda i India og Kina. Dette folkelige raseri er det bitre utfall av den vestlige modernitetens gjennombrudd, i kløften mellom dem som høster fruktene og dem som blir stående tomhendte, mener han. Østens revansje kan ende dystert, fordi den vestlige forbrukerkulturens seier ikke er bærekraftig, lyder Mishras konklusjon.

Det er et digert felt han sveiper over. Noen historikere vil innvende mot ham at også under det industrielle gjennombrudd i Vesten levde den store masse av proletarer i blodslit og dyp fattigdom, men det bedret seg etter hvert.

Om dette ser vi en mannjevning mellom optimister og pessimister, og vår krystallkule er ikke klar nok til å forutsi hvem som får rett.

Publisert første gang i Aftenposten 30. september 2012.