Miljørett i «deep shit».
Eksempler på politiske prosesser av praktisk og prinsipiell karakter som utfordrer tilliten til myndighetene som styrer dem, er mange og overalt: Kommune- og fylkessammenslåing. Fryktkultur blant offentlig ansatte. Kommersielle interesserer som premiss-leverandør for forskning. Tilsidesetting av miljøhensyn ved kraftutbygging og slamdeponering i fjordene.
Målsetningen for prosessene er produktivitet. Ikke-produktiv friksjon fra kritiske motstemmer er dermed sjelden karrière-fremmende. Det vet miljøforkjempere godt, men holder likevel liv i sin rørende omsorg for en «passiv» tredjepart – naturen.
Skulle de finne på å bruke sin lovfestede klagerett – om de nå i det hele tatt har råd til det – blir den ofte avvist og må stadig forsvares. Noen få ildsjeler har tilstrekkelig tro på lovens bokstav og går rettens vei, som miljøforsvarerne bak klimarettssaken i fjor høst. Så langt har de brukt tre millioner kroner, tapt i første rettsinstans, blitt avvist i høyesterett og får ikke ankebehandling før i november 2019.
Om uthaling av tid er en strategi, er den virksom. Mens man venter på en rettslig avgjørelse kan stridens kjerne – om det er oljeboring, avfallsdeponering, plassering av oppdrettsanlegg eller vindkraftutbygging – fortsette ufortrødent.
På grunn av mulige interessekonflikter i miljøsaker, er det, ifølge Store Norske Leksikon, behov for «utforming av regelverk som sikrer fleksibilitet». Den kanskje best egnede illustrasjon på hvor effektivt en slik fleksibilitet lar seg utnytte, er norsk lakseoppdrett, der utsiktene til økonomisk gevinst kontinuerlig fortrenger miljøhensyn.
Et stort antall politiske vedtak berører ulik miljølovgivning. Men hverken festtaler om klima og miljø eller en drøss med direktiver, lover og konvensjoner ser ut til å være tilstrekkelig for at jusen kan ivareta miljøets interesser. Så har miljøet da et reelt rettsvern, slik alle våre lover og konvensjoner skulle tilsi at det har? Er det igjen blitt aktuelt for Norge – med all sin kraftutbygging, olje- og gassutvinning, en oppdrettsnæring i fri dressur og stadig flere arealplantvister – å vurdere en uavhengig klageinstans for miljøsaker, slik de har i Sverige?
Ifølge Venstres miljøminister Ola Elvestuen er dagens norske system mer enn godt nok, og han trekker frem et par avslag på hytteutbygging som eksempel på at natur og friluftsliv vinner frem. Men det er kanskje først og fremst alt som er «ute av syne, ute av sinn» som står på spill.
Der opererer aktørene med de sterkeste økonomiske interessene. De forsvarer sjelden naturen. Et klima- og miljødepartement med politiske føringer tuftet på produktivitet, er dermed like sjelden egnet som siste klageinstans.
Imens tømmes miljøets vokabular for reelt innhold. Ord som bærekraft og føre var-prinsipp er blitt til tomme floskler til tross for at de er nedfelt i lover og konvensjoner. Semantiske finurligheter gir politikere ryggdekningen de trenger. Om et mulig avfallsdeponi i Brevik, uttaler miljøministeren i saken på side 58–67 at han «ikke vil gi utslippstillatelse til noe som vurderes å ha uakseptable konsekvenser».
En næringsbetalt konsekvensutredning vil neppe finne slike «uakseptable konsekvenser», og ministeren har dermed ryggen fri uansett utfall, mens han fortsatt høres ansvarlig og miljøbevisst ut.
I et forsøk på å hente inn naturen i møte med produktivitetskrav, har man introdusert begrepet økosystemtjenester. Det er ment å illustrere hvordan naturen tjener oss, og dermed bør bli sterkere prioritert. Begrepet er likevel blitt kritisert for å gå næringsinteressers ærend ved at naturen må bevise sin produktivitet for å fortjene vern. Naturen må prestere (hvilket den selvsagt gjør til gagns, men stadig sjeldnere på egne premisser) for å bli hørt.
Naturen som en «passiv» tredjepart har behov for uavhengig vern. Det blir stadig mer tydelig at myndighetene ikke klarer å gi dette vernet. Folkevalgte politikere har ikke nødvendig kompetanse på dette krevende juridiske området. I Sverige har man innsett dette og overlatt miljøspørsmål til jurister i en egen miljødomstol der kunnskap skal gå foran politiske prioriteringer. I Norge er det ofte omvendt: Politiske prioriteringer går foran kunnskap.
Og vi liker å si at det er svenskene som er naive?
Tine Skarland, redaktør
