Det visuelle sammenbruddet.
Det omtales som et sammenbrudd av det virkelighetsbaserte fellesskapet, drevet frem av falske nyheter, mistenkeliggjøring av etablerte medier, spam, falske profiler, skreddersydd politisk påvirkning og svertekampanjer i sosiale medier. Så langt har det handlet om forfalskning av tekst og primitiv videokryssklipping. Det visuelle i form av levende bilder har like fullt holdt stand som virkelighetenes siste halmstrå, som en slags tapper sannhetssøker der det skrevne ikke strekker til. Til nå.
«Deepfake videos are getting impossibly good. Its terrifying.» Dette er bare én av mange alarmerende overskrifter om fremveksten av såkalte falske videoer, som bare i løpet av et lite halvår er blitt et nytt superverktøy for fake news etter at nettprofilen «deepfakes» i desember 2017 delte pornovideoer der ansiktene til skuespillerne sømløst var byttet ut med ansikter til kjente Hollywood-stjerner.
Den banebrytende teknikken spredte seg på rekordtid, og «deepfakes» endret karakter fra en ensom ulv til et mangehodet nettroll – og et fenomen utenfor kontroll. Blokkering og forbud fremstår som ørkesløse tiltak mot det teknologianalytikere mener kan bli «et farlig massefenomen».
Vi antar ofte, feilaktig og med uheldige utslag, at andres verdensanskuelse ligner vår egen. Dokumentarfilm er uvurderlig som en påminnelse om alt som er annerledes, men som samtidig åpner for mulige nye fellesskap på tvers av forskjellene. Ulike stemmer møtes over en idé om at man har noe å lære hverandre.
De nye manipuleringsteknikkene er åpenbart en trussel mot disse unike egenskapene ved dokumentarfilm. Til nå har forfalskning vært relativt lett å avsløre som iscenesatt eller kryssklippet. Men på rekordtid er ny programvare og apper med selvlærende algoritmer blitt så teknisk avansert at man snart må ha opplæring for å kunne avsløre mulig forfalskning.
Viljen til å ramme meningsmotstandere med alle tilgjengelige midler har gått i tospann med økende splittelse, men et skruppelløst eksempel vekket oppsikt allerede i 2014 da en minimal manipulering av lydspor på et videoopptak dramatisk endret budskapet i en tale daværende president Barack Obama holdt i Brussel. Obama gjorde et poeng av at man må bekjempe ideen om at ’gjennomsnittsmennesket er too small-minded (enfoldige) til å ta seg av egne liv’ – og tilsvarende bekjempe ideen om at ’orden og fremgang kun kan sikres hvis folket overgir sine rettigheter til en allmektig leder’.
Sammenhengen for argumentet ble på banalt enkelt vis redigert bort, der de innledende ordene ’må bekjempe’ ble fjernet, og Obamas bekymring fremsto i stedet som hans egen politiske agenda.
Den åpenbare forfalskningen ble ukritisk delt på nettet av en rekke ressurssterke og profilerte mennesker i USA, som bevis for ’den liberale elitens’ maktarroganse overfor den jevne amerikaner. Og fake video-fenomenet utspiller seg i første omgang som et amerikansk fenomen som parallelt med andre urovekkende utviklingstrekk fyrer opp under et stadig mer splittet postfakta-samfunn. Trump vil få følge av autoritære regimer som Erdogans, Putins og Xis – avhengige som de er av å holde sine løgner flytende – til å bli kyniske «superbrukere» av fake videoteknologi.
Med den nye tvilen som nå sås om filmmediets autentisitet, vil autoritære ledere samtidig kunne avvise ektheten av enhver film som setter dem selv i et dårlig lys. Når Obama imøtegår en falsk video, vil det paradoksalt nok bane vei for at Donald Trump kan avvise ufordelaktige avsløringer om seg selv – med henvisning til den nye teknologien.
Jakten på teknologiens muligheter og skyttergravenes utømmelige behov for grovkalibret skyts, er en farlig kombinasjon. Enorme mengder informasjon presenteres med samme autoritet, og skiller ikke mellom sant og usant. Stadig flere mennesker tror ikke på hva noen sier. De som ikke lenger leser, de som ikke bryr seg med å finne ut om noe er manipulert – eller de som, ironisk nok, ikke stoler på etablerte medier – vil bli et enkelt bytte for fake video. For, mens det krever en viss innsats å lese, er sinnet vidåpent for levende bilder, og vi tror lettere på det vi ser. Det merkes på unge som oppholder seg stadig mer i visuelle medier, der levende bilder fortrenger interessen for ord.
The Economist argumenterte i juni for at det kanskje ikke lenger er frie valg som vil være den største fanebæreren for demokratiet, men at pågående journalister nå vil utgjøre demokratiets førstelinjeforsvar.
Men dessverre bare for dem som ønsker å se dem i den rollen.
Tine Skarland, redaktør
