Guatemala by Guatemala og San Pedro Sula, Honduras. Utenfor de høye murene rundt flyplassen i Guatemala by, ikke langt fra sentrum, har en gruppe mennesker samlet seg. De går frem og tilbake, venter og venter. Noen kjøper seg noe å drikke av en gateselger. Plutselig kommer et fly inn for landing og forsvinner med en dyp rumling bak muren. Det er én av flere daglige flighter fra USA med deporterte personer – og det er dem alle her venter på.
«Min bror kommer med flyet. Han ringte oss i går og fortalte det», sier Azucely, en ung mor med én datter på hoften og leiende på en annen. Hennes bror har vært i USA i fem år, forteller hun, men så ble han pågrepet uten papirer og deportert. Selv opplevde Azucely det samme i 2013.
I løpet av årene med George W. Bush og Barack Obama ved makten er 4 millioner papirløse blitt deportert fra USA.
«Da hadde jeg vært ni år i USA. Alle mine tre barn er født der. Jeg kom dit da jeg var 14 år. Min mor tok opp lån i banken for å kunne sende meg dit. Men jeg hadde aldri noen papirer», sier hun.
Azucely og hennes bror er langt fra de eneste. I løpet av årene med George W. Bush og Barack Obama ved makten er 4 millioner papirløse blitt deportert fra USA.
Flere fra Mellom-Amerika. Majoriteten av de deporterte kommer fra Mexico, men et økende antall er fra Guatemala og nabolandene Honduras og El Salvador.
«Hver uke lander mellom ni og 14 fulle fly her. De fleste kommer helt uten noen ting. Vi gir dem juice, brød og bønner, pluss en telefonsamtale til noen i familien», sier Mario Hernández fra organisasjonen Asociación de Apoyo Integral al Migrante som tar imot de deporterte på flyplassen.
«En del har vært i USA hele livet, andre er tatt på grensen. Mange som lander her, har knapt vært i Guatemala by tidligere, de kommer fra steder på landsbygda.»
Fra et amerikansk ståsted har spørsmålet om de papirløse lenge toppet den politiske agendaen. At landets immigrasjonspolitikk ikke fungerer, har de fleste vært enige i, men ikke hvordan den skal endres. Derfor kom Barack Obama i høst med en såkalt presidentordre om en omfattende immigrasjonsreform som gir papirløse lovlig opphold.
Med det nye systemet vil personer som har bodd i USA i mer enn fem år, og som har barn som er født i landet og som derfor er amerikanske statsborgere, kunne registrere seg og bli i landet uten trussel om deportering. Dette innbefatter rundt 4–5 millioner av landets totalt 11,3 millioner papirløse. Majoriteten, de som nylig har ankommet USA, vil fortsatt stå uten beskyttelse.
Systemet med deporteringer har økt i takt med at flere personer søker seg til USA. Den aller største økningen står land i Mellom-Amerika for: Hvert år forlater flere og flere mennesker regionen. En og en halv million mennesker fra Guatemala lever nå i USA, og en million fra Honduras – med eller uten papirer.
«Det er mennesker som ikke har noen ting. Livet her er ekstremt tøft, oppe i fjellene bor familier i hus som ikke er større enn et bad. Det finnes svært få muligheter», sier André Lacroux, kollega av Mario Hernández.
I Guatemala lever mer enn annenhver person under fattigdomsgrensen, i Honduras 65 prosent av befolkningen. De sosiale sikkerhetsnettene glimrer med sitt fravær
i begge landene – i Guatemala har til og med Verdensbanken, som i Mellom-Amerika alltid har stått for hardfør nyliberalisme, oppfordret landet til å ta inn mer skatt for å sikre velferdssystemet.
Sendes tilbake til verdens farligste sted. «En annen sak er volden. Med narkotikakarteller og gjenger som rekrutterer barn og ungdommer, er det å forlate hjemstedet det eneste alternativet for mange», sier Mario Hernández. Siden 2000-tallet er regionen blitt et tøffere sted. De kriminelle nettverkene har fått større makt, samtidig som den statlig sanksjonerte volden har økt. Ikke noe annet sted blir så mange mennesker drept. FNs høykommissær for flyktninger, UNHCR, uttalte nylig at de som forlater Mellom-Amerika bør anses som flyktninger fra en væpnet konflikt, og dermed ha krav på internasjonal beskyttelse.
FNs høykommissær for flyktninger, UNHCR, uttalte nylig at de som forlater Mellom-Amerika bør anses som flyktninger fra en væpnet konflikt, og dermed ha krav på internasjonal beskyttelse.
Ifølge statistikken er San Pedro Sula, den nest største byen i Honduras, verdens aller farligste sted. Ved flyplassen like sør for byen lander samme type spesialchartrede fly med deporterte personer som i Guatemala by. Passasjerene går ut av flyet og inn i de nybygde lokalene. De har plastposer i hendene og sko uten lisser – etter et selvmordsforsøk om bord må alle som deporteres reise med sammenbundne hender og uten skolisser.
En av passasjerene er Adrian Peña Carratero, en tobarnsfar med jeans og en hvit T-skjorte. Det er ingen som kommer og møter ham, så han klatrer om bord i bussen med sotede ruter som gratis skysser de nyankomne til bussterminalen i San Pedro Sula. Han setter
seg lengst bakerst på et tomt sete.
«Jeg har bodd mesteparten av livet i USA. Alt jeg har er der. Hele min familie. Det jeg tenker på nå, er mine sønner som begynner på skolen neste uke. Jeg vet ikke hvordan det skal gå når jeg ikke er der og vekker dem om morgenen», sier han og titter ut gjennom vinduet.
Inne på flyplassen henger fargerike tegneseriefigurer i barnehøyde og et skilt som sier «Bienvenido a casa» – velkommen hjem. Der henger også reklameplakater for San Pedro Sulas callsentre, bedrifter som kommer til flyplassen for direkte å rekruttere ungdommer som har bodd lenge i USA og snakker plettfri engelsk. Flere av dem som tar imot de deporterte på flyplassen, er nonner fra en brasiliansk kirkelig organisasjon.
«Hver gang et fly lander og jeg går for å møte passasjerene, håper jeg at de ser Jesus i meg, og at de ser hvilke muligheter de har foran seg», sier Valdete Wilemann som driver mottaksarbeidet.
Mange prøver seg igjen. Utenfor flyplassen i Guatemala by åpnes til slutt en metalldør i murveggen. En ung soldat i kamuflasjeuniform slipper passasjerene ut én etter én mens familiene stimler omkring dem. Når Azucelys bror kommer ut, begynner moren deres å gråte. Hun har ikke sett ham på fem år.
Mange deporterte vil dra tilbake så fort de har spart opp nok penger til å forsøke igjen. Coyotes, menneskesmuglerne som fører personer fra Mellom-Amerika gjennom Mexico og over grensen til USA, tar så mye som 5000–6500 dollar. Men Azucely og broren hennes kommer nok til å bli i Guatemala, sier hun.
«Det er for vanskelig å komme seg dit nå, med alt politiet i Mexico og ved USAs grense. Mamma sier nei. Hun mener det koster for mye, og vi sendes bare tilbake igjen.»