En annen verden

Flyturen fra Gardermoen til St. Petersburg tok skarve to timer, men det var som å tre inn i en annen og fremmed verden. Vakker og heslig. Gjestfri og brutal. Det var sommeren 2006, og jeg skulle studere russisk i Pusjkin, like sør for St. Petersburg.

Gjennom språkskolen ble jeg innlosjert hos en gammel dame som bodde i en liten blokkleilighet i utkanten av sentrum, der hun tilbragte dagene med å se på Putin-nyheter på TV. Det var hetebølge i Russland og kvelende varmt i den dårlig ventilerte leiligheten.

Min vertinne spradet naken rundt og oppfordret meg til å gjøre det samme. Mat kunne hun ikke lage. Til frokost fikk jeg servert hvitløk, og var jeg heldig, vanket det makaroni med ketchup til middag.

Daglig gikk jeg meg vill. De slitne, grå blokkene fra etterkrigstiden lignet hverandre til forveksling, jeg lærte aldri å se forskjellen på dem.

«Hva gjør jeg her?» tenkte jeg desperat. Om kveldene trøstet jeg meg med å lese om Carsten Jensens eventyr på Papua Ny-Guinea. Tross alt var det ikke blodigler i St. Petersburgs forsteder. Bare uendelige mengder med mygg.

Noe av det første russisklærerinnen pellet av meg, var uvanen med å svare et overfladisk «khorosjo», altså «bra», når noen spurte meg om hvordan jeg hadde det. «Normalno» var et mer passende svar, lærte jeg. Ingen går rundt og har det bra hele tiden. I alle fall ikke i Russland.

Leksjon nummer to besto i å slutte å gå rundt og smile i tide og utide. Det var bare amerikanere som gikk rundt og smilte absolutt hele tiden, formante lærerinnen. Smile var noe man gjorde dersom man hadde tungtveiende grunn til det, for eksempel hvis noen hadde sagt noe morsomt.

Ukene skred sakte av sted, og jeg lærte meg noen overlevelsestaktikker. Ukentlig tok jeg toget inn til St. Petersburg og vandret rundt i Vinterpalasset eller så kveldsforestillingen i Marinskij-teateret. Så ofte jeg hadde råd til det, spiste jeg ute.

En dag kom jeg i skade for å fornærme russisklærerinnen min. Jeg spurte henne om hun kanskje kjente til den norske forfatteren Knut Hamsun.

«Selvsagt kjenner jeg til Gamsun», svarte hun irritert. «Alle kjenner da vel til den store Gamsun?»

Langsomt gled kultursjokket over i en livslang, ulykkelig forelskelse.

Innblikk i andres liv

Et av de første ordene russiskstudenter stifter bekjentskap med, er dusjá, sjel. Alle mennesker har sjel, sies det, men den russiske sjelen, russkaja dusjá, er noe helt eget, forstår man. Den er ikke som andre sjeler.

Dersom jeg kjeder meg når jeg er på reise i Russland, pleier jeg å sette meg på en benk. Det går sjelden lang tid før jeg får selskap, og snart er praten i gang. Russere kaster som regel ikke bort tiden på småprat – man risikerer å få servert filosofiske betraktninger om meningen med livet og døden, eller sågar hele livshistorier, der man sitter på benken.

Og for noen livshistorier. Russlands historie er dramatisk, og særlig det siste århundret har vært omveltende. I 1922 kulminerte borgerkrigen, som hadde rast siden revolusjonen i 1917, i etableringen av Sovjetunionen.

Unionen var et gigantisk sosialt eksperiment, unnfanget av idealisme, fanatisme, verdenskrig og århundrer av systematisk skjevfordeling. Unionen var gigantisk også i ordets bokstavelige forstand: Den strakte seg fra Østersjøen i vest til Stillehavet i øst, og dekket en sjettedel av Jordens samlede landareal.

Illustrasjoner fra «Survilo»: OLGA LAVRENTJEVA

På papiret var det sovjetiske regimet breddfullt av gode hensikter, men i praksis ble de menneskelige omkostningene etter hvert enorme: Over 700 000 mennesker ble henrettet under Den store terroren på slutten av 1930-tallet.

Kanskje var så mange som 18 millioner sovjetborgere innom tvangsarbeidsleirer – mange av dem vendte aldri hjem igjen. Historikere anslår at 6 millioner mennesker, deriblant hele nasjoner, ble tvunget til å forlate hjemmene sine og ble forflyttet tusener av kilometer, til Sibir eller de sentralasiatiske steppene.

Dertil kommer andre verdenskrig, som i Russland kalles Den store fedrelandskrigen, og som kostet flere liv i Sovjetunionen enn i noe annet land. Totalt bukket mellom 20 og 30 millioner sovjetborgere under i løpet av krigsårene. Nærmere én million mennesker sultet i hjel under blokaden av Leningrad, som St. Petersburg het den gang.

«Alle lykkelige familier ligner hverandre, hver ulykkelig familie er ulykkelig på sin egen måte» – slik innleder Lev Tolstoj sin berømte roman «Anna Karenina». Ulykkelige familier fantes det mange av i Sovjetunionen, så mange at tallene er vanskelig å ta innover seg. Sifrene som speiler sovjetborgernes lidelser er bedøvende store. Hvordan kan man egentlig forstå så store tall?

Jo, ved å ta inn over seg enkeltmenneskenes historier. Bare slik får tallene farger, lukt og form. Bare slik får de sjel. For hva er vel historien, annet enn summen av millioner av enkeltsjelers enkeltskjebner?

Mistet alt

Tegneserieromanen «Survilo» av Olga Lavrentjeva (f. 1986) handler om forfatterens bestemor, Valentina Survilo, som ble født i Leningrad i 1925. Boken utkom nylig på norsk, oversatt av Dina Roll-Hansen.

Olgas bestemor hadde en lykkelig barndom helt frem til «ulykken», som hendelsen kalles i boken: I 1937 ble Valentinas polske far, Vikentij, som var troende kommunist, arrestert, beskyldt for spionasje. Valentina fikk aldri se ham igjen. Siden de nå var barna til en politisk fange, ble Valentina og søsteren stemplet som «folkefiender». 

Livet raste brått sammen. Den lille familien mistet alt, også sitt gode omdømme, og ble tvunget til å flytte fra byen. Sommeren 1940 overtaler moren Valentina til å flytte til Leningrad, slik at hun skal «få et bedre liv».

Timingen kunne knapt vært dårligere. Den 8. september samme år innledet tyske og finske styrker beleiringen av Leningrad. I ni hundre lange dager varte beleiringen.

Side for side trer lidelsene frem, og man får et ørlite glimt, et blaff av innsikt, i hvor lenge ni hundre dager faktisk er. Ni hundre dager med altfor lite mat og ingen brensel, hver dag, tre stålharde vintre til ende. Det kan være noe å tenke på, når vi klager over at treningssenteret er stengt på femte måneden.

Lavrentjevas bok er blitt sammenlignet med pionérverk som Art Spiegelmans «Maus» og Jaqcues Tardis «Jeg, René Tardi: krigsfange i Stalag II B». Som Spiegelman og Tardi forteller Lavrentjeva historien til et familiemedlem som gjennomlevde store lidelser under andre verdenskrig, men stilmessig er hun ifølge egne utsagn mer inspirert av grafiske romanforfattere som franske Edmund Badouin eller belgiske Dominique Goblet.

I Russland er grafiske romaner fremdeles regnet som en ny og temmelig marginal sjanger, med få foregangsfigurer og et relativt lite publikum. Etter at «Survilo» utkom på russisk i 2019, har interessen økt, og originaltegningene ble utstilt i Dostojevskij-museet i St. Petersburg.

Historien skrives på ny og på ny

Tolstoj skrev at alle er ulykkelige på sin egen måte. Valentina Survilos historie er unik, ingen opplevde akkurat det hun opplevde. Og likevel er hennes historie samtidig typisk. Millioner av sovjetborgere led lignende skjebner.

En gang gjenfortalte jeg en dramatisk russisk livshistorie jeg akkurat hadde fått høre, til en annen russer. Historien omfattet krig, eksil, hungersnød og en far som ingen lenger visste hvor var. Jeg var rystet, historien hadde gjort voldsomt inntrykk på meg. Tilhøreren, derimot, var uimponert. «I alle russiske familier er det slike historier», bemerket hun med et skuldertrekk.

Antagelig er dette grunnen til at «Survilo» har fått så stor gjennomslagskraft i Russland. Nesten alle russiske familier rommer tilsvarende tragedier. Det er bare å pirke litt i overflaten, det er bare å be bestemor eller bestefar fortelle.

Men ikke alle spør, og ikke alle vil fortelle.

I sovjettiden var det tryggest å tie, å holde problemene og tankene sine for seg selv. Å snakke åpent kunne være farlig.

Russiske myndigheter har aldri tatt et ordentlig oppgjør med Stalin-perioden og de massive over-grepene som befolkningen ble utsatt for i denne perioden. Den dag i dag feies lidelsene under teppet, historien skjønnmales, og Stalin har for lengst fått sin gjenoppreisning. I en spørreundersøkelse utført av det velrenommerte Levada-senteret i 2019, svarte 51 prosent av de spurte at de likte eller beundret Stalin. 30 år etter Sovjetunionens fall har Stålmannen steget til heder og verdighet igjen.

Bøker som «Survilo» er derfor nødvendige den dag i dag – og kanskje er de særlig nødvendige i dag, nå som tidsvitnene er i ferd med å dø ut.

Historien er ikke statisk, den skrives på ny og på ny i nåtiden. Så lenge det ennå finnes tidsvitner som Valentina Survilo, er det vår plikt å ta innover oss historiene deres.

Én og én og én.

Bare slik trer fortiden levende frem for oss.

Dette er en omarbeidet versjon laget for Aftenposten Innsikt av Erika Fatland, basert på hennes forord i den norske oversettelsen av «Survilo» utgitt av Strand Forlag.