• Foto: GETTY IMAGES/ISTOCKPHOTO

Selvredigeringens pris.

Selvredigeringens pris.

Fra utgave: 5 / mai 2017

Hvorfor oppgraderinger av deg selv kan gjøre deg mindre menneskelig.

Modifikasjoner. I løpet av dagens barns levetid vil «bioforbedring», eller kropps-modifisering, trolig bli et grunnleggende kjennetegn ved menneskets samfunn. Personaliserte legemidler vil gjøre oss i stand til å modifisere kropp og sjel på en kraftfull og presis måte, med langt færre bivirkninger enn med dagens medisiner. Nye former for samspill mellom hjerne og maskin vil kunne forbedre hukommelsen og kunnskapen vår, utvide sansene våre, og gi direkte kontroll over en rekke semi-intelligente dingser.

Genetisk og epigenetisk modifikasjon vil gjøre oss i stand til å endre vårt fysiske utseende og våre evner, samt finjustere noen av de mer uhåndgripelige aspektene ved vår eksistens som følelser, kreativitet eller sosiale evner.

Synes du dette høres urovekkende ut? En av de mer bekymringsfulle effektene av slik selvredigering, er at det vil viske ut grensene mellom mennesker og ting. Grunnen til det er enkel: «Bioforbedringer» er produkter. De krever maskiner, kjemikalier, verktøy og teknikker som utvikles over tid. De blir foreldet etter et visst antall år. De vil trolig kunne kjøpes på et åpent marked. Noen vil være bedre enn andre, og mer kostbare. Noen – på linje med biler, smykker og hus – vil gi større eller mindre grad av prestisje.

Instrumentelt tankesett. Men hvis vi ikke er forsiktige, vil vi overse det faktum at disse «produktene» vil endre avgjørende aspekter ved et menneskes egenart. Uten å innse det, vil vi drive inn i et instrumentelt tankesett, noe som kan redusere en person til summen av hennes modifiserte eller umodifiserte trekk. Vi vil kunne miste av syne individets iboende verdi og verdighet, og begynne å sammenligne mennesker som om de var brukte biler på en parkeringsplass.

Problemet med avhumanisering er ikke noe nytt, noe den dystre historien av kriger, kolonisering og slaveri vitner om. Men som et resultat av intensiveringen av forbrukskapitalismen de siste tiårene, er behovet for å sammenligne, å yte, kontinuerlig å øke våre oppnåelser, et press som fortsetter å definere dagliglivet for mange mennesker i den utviklede del av verden. Reklame, underholdning og sosiale medier oppmuntrer oss til å strebe etter å bli tynnere, bedre, smartere, kulere – med andre ord å være konstant misfornøyd med den vi er og det vi har.

Hvis menneskelig «bioforbedring» blir utbredt de kommende tiårene, er det all grunn til å forvente at disse skremmende tendensene bare vil forsterkes. Det vil bli en stor fristelse å snakke tilfeldig om «å ta en oppgradering» eller «velge en bedre modell» av seg selv. I stedet for å si «Sara fikk et nytt implantat i hjernen, men hun er litt skuffet over hvordan det fungerer», vil folk si: «Saras oppgradering var ganske bra, men så du hvor utrolig mye bedre Alices var?».

Alle som snakker på denne måten har krysset en usynlig, men avgjørende grense. De behandler mennesker som om de er varer som kan evalueres, måles og byttes ut. I dette synet blir menneskeheten en slags plattform – sidestilt med en programvare eller et operasjonssystem som kan få forbedret ytelse, bygges ut og manipuleres ettersom det passer. Personlighetstrekk blir en «funksjon», hardt ervervede ferdigheter og talenter blir «aktiva», dyptliggende personlige utfordringer og mangler blir «heftelser». Det å konfrontere denne tendensen mot tingliggjøring av personer og å motarbeide den med effektive kulturelle strategier for «re-humanisering», vil bli en av de viktigste moralske utfordringene i vår tid.

Vekt på det humane. Så hva kan du gjøre? Først og fremst bør du ta til deg og fremme personlige filosofier som forsvarer menneskets verdighet. Du bør avvise ethvert tankesett som reduserer en person til kun å være en samling av egenskaper eller oppnåelser. Minn deg selv på at du ikke er det samme som summen av dine prestasjoner, og at din verdi ikke ligger i dine spesifikke evner, men snarere i den udefinerbare helheten din personlighet utgjør. Stå imot fristelsen til å måle deg mot andre: Selv om folk kan tallfeste din styrke, dine oppnåelser eller intelligens, det som utgjør din verdi som person, kan ikke telles på en poengtavle.

I neste omgang bør du kontinuerlig gjøre en kritisk vurdering av de «forbedringer» du allerede er i besittelse av. Jo mer vi bruker ulike dingser i hverdagslivet, jo vanskeligere er det å se for seg en annen livsstil. Vi er for eksempel blitt stadig mer klar over at det å hele tiden være på smarttelefonene våre, kan ha negative konsekvenser for oppmerksomheten og følelseslivet vårt. Likevel resulterer ikke det i at vi bruker dem noe mindre.

Når komplekse materielle og kjemiske «bioforbedringer» blir en del av kroppen, blir det å vurdere fordeler og ulemper ved å velge å stå utenfor – spesielt hvis alle andre «oppgraderer» – vanskeligere enn noen gang. Det som trengs, er kort og godt å ta i bruk fantasien. En må se for seg en virkelighet hvor noen av de mest grunnleggende dingsene og vanene i hverdagen vår er blitt fjernet midlertidig. Det kan gjerne være et halvt seriøst, halvt spøkefullt tankeeksperiment, hvor du utforsker dine grenser som vanedyr.

Til sist bør det å gjøre forbedringer av seg selv knyttes til livskvalitet snarere enn konkurranse og suksess. Når man står overfor valget om en spesifikk modifisering, vil kanskje første spørsmål være: «Hva gjør dette meg i stand til å gjøre som jeg ikke kunne gjøre tidligere?». Et annet spørsmål vil imidlertid kunne være mer hensiktsmessig: «Hvordan vil denne nye evnen egentlig bidra til min overordnede livskvalitet?»

Noen vil kunne gjøre narr av deg som en ludditt eller bakstreversk romantiker. Men målet er fornuftig: Å zoome inn på det som virkelig betyr noe for å leve et godt liv, i stedet for bare en «oppgradert» eksistens, og å vurdere for og imot ved hver modifisering ut fra dette perspektivet. Spørsmål du kan spørre deg selv om, er: Hvilke aktiviteter finner jeg mest givende? Hva slags vennskapsbånd ønsker jeg, og hvordan ønsker jeg å tilbringe tiden sammen med de menneskene? Hva slags arbeid finner jeg mest meningsfylt? Hvor mye rom er det for ensomhet og stillhet i mitt liv?

Som mennesker er vi ikke bare organiske vesener som utvikler ytre materielle redskaper til å møte våre behov. Disse verktøyene og teknologiene blir en del av den vi er, så vi er nødt til å være forsiktige med hva vi tar i bruk og hvordan vi bruker det. Utviskingen av grensen mellom person og produkt er allerede utbredt og, på noen måter, et uunngåelig trekk ved samfunnet. Men «bioforbedringenes» ankomst tar dette til nye høyder. Hvis vi skal stå imot denne utviklingen, må vi begynne å stille de vanskelige spørsmålene om oss selv allerede i dag, og ta i bruk de valgene og innovasjonene som vil gjøre oss mest livlige og kreative som mennesker.

Det kan være her at den virkelige forbedringen ligger.

Publisert på Aeon.co 8. februar 2017.

  

Om artikkelforfatteren: Michael Bess er professor i historie og i europeiske studier ved Vanderbilt University i Tennessee. Hans nyeste bok er «Our Grandchildren Redesigned: Life in the Bioengineered Society of the Near Future» (2016), publisert i Storbritannia med tittelen «Make Way for the Superhumans».