Da den nye dokumentarserien «Russian Hackers» hadde premiere 23. februar, følte regissør Andrej Losjak det var en liten seier. Det hadde vært et tøft år. Han hadde kranglet med produsentene i månedsvis og var til slutt nødt til å klippe bort en del som knyttet kriminelle hackere til de russiske etterretningstjenestene.

Selv før serien ble sluppet, hadde den Kreml-styrte TV-kanalen Russia Today hevdet at han mottok støtte fra amerikanske CIA. Myndighetene sendte ham en melding.

Den gravende journalistikkens spillerom er gradvis blitt trangere i Russland. Losjak forlot NTV, en av de store TV-kanalene i Russland (som tidligere var uavhengig, men som ble kjøpt opp av Gazprom i 2001, red.anm.), fordi kanalen i stadig større grad ble tvunget til å følge den offisielle linjen.

Losjak frilanset for flere uavhengige medier, blant andre den russiskspråklige TV-kanalen Nastojasjtsjeje Vremja (Current Time) som holder til i Praha, og som er eid av Radio Free Europe/Radio Liberty og mottar støtte fra av amerikanske myndigheter.

I 2019 utpekte de russiske myndighetene enhver som jobbet for en organisasjon som mottok utenlandske midler, som en «utenlandsk agent», så Losjak ble nødt til å bryte båndene til Current Time.

«Jeg følte meg fanget. Jeg innså at jeg aldri ville bli i stand til å jobbe med russiske nettplattformer.»

Losjak lå våken ut i de små timer etter at dokumentarserien hans var lansert. Det var da han skrollet seg gjennom den krypterte meldingstjenesten Telegram, at han så at invasjonen av Ukraina hadde begynt. Han visste nøyaktig hva det betød for uavhengige journalister som ham selv. «Vår fremtid er strøket over», skrev han på Telegram.

Losjaks kone Ira, en produsent som av og til jobber med filmene hans, hadde lenge vært klar for å forlate Russland. Losjak, som er i slutten av 40-årene, ønsket imidlertid å slå seg ned og få røtter. Paret har en fem år gammel gutt, og Losjak hadde nettopp funnet en tomt hvor han ønsket å bygge hus.

«Jeg har bodd i Moskva hele livet. Jeg hadde ikke planlagt å dra», sier han. Men Vladimir Putins invasjon ga ham ikke noe valg. Det gikk rykter om mobilisering og stengte grenser. Opposisjonelle aktivister og uavhengige journalister visste at de var spesielt utsatt.

«Folk i min boble begynte å få panikk», sier Losjak. Noen renset telefonene sine for alt bevis på politisk aktivitet og kjørte til Finland eller Estland. Tog- og flybilletter ut av landet ble revet bort.

2. mars fikk Losjak en melding fra en venn om et charterfly med kurs for Armenia tre timer senere. Billetten kostet 1000 dollar, mer enn tre ganger så mye som en tur-retur-billett vanligvis kostet i 2021. Selv om han allerede hadde billett til en flyvning dagen etter, slapp Losjak alt, kastet «alle de gale tingene» i en bag og dro til flyplassen i en taxi.

Det var det riktige å gjøre. Flyet han skulle tatt dagen etter, endte med å bli kansellert på grunn av sanksjonene.

Fra Armenia fløy Losjak videre til Georgias hovedstad Tbilisi, en by han kjente godt. Der ble han en del av en stor bølge russiske aktivister og journalister på jakt etter en trygg havn. Det snødde da han kom frem, og hans georgiske venner spøkte med at de hadde tatt med seg kulden fra Moskva.

Ti dager senere kom Ira og deres sønn Boris etter. Losjak fant en leilighet etter en uke og betalte den med pengene han hadde satt til side for å kjøpe tomt i Russland. Det viktigste var at familien hans var sammen med ham.

«Jeg var ekstremt heldig», sier han.

Aktivistene flyktet først

Blant de flere hundre tusen menneskene som har forlatt Russland siden krigen startet (trolig rundt 900 000, pr. november 2022, red.anm.), er mange aktivister, kunstnere og journalister som frykter å bli forfulgt for sitt politiske syn.

Men det er også mange rike mennesker som ønsker å unngå sanksjoner, ansatte i internasjonale selskaper og alle dem som har rømt for å slippe unna mobiliseringen til de russiske militære styrkene. Georgia og Armenia er blant de foretrukne destinasjonene fordi russere ikke trenger visum her, mange mennesker snakker språket deres, og det er billigere å bo her enn i Europa eller Nord-Amerika.

Russland invaderte Georgia i 2008 og har beholdt et militært nærvær i to separatistområder: Sør-Ossetia og Abkhasia. Derfor er de fleste georgiere innbitt anti-russiske, og det ukrainske flagget vaier i solidaritet over hele Tbilisi.

Den georgiske regjeringens posisjon er imidlertid ikke like klar. Mange georgiere mener det er et marionettregime for Bidzina Ivanisjvili, en uangripelig magnat som tidligere har vært statsminister. (Ifølge Forbes er han Georgias rikeste mann og god for 4,8 milliarder dollar. Han har tjent sin formue i Russland, red.anm.)

Mange georgiere er bekymret for at regjeringen, som ledes av partiet Georgisk drøm, i stadig større grad tar instruksjoner fra Moskva. Georgia har offisielt fordømt Kremls aggresjon i Ukraina, men de har ikke vært villige til å slutte opp om de vestlige sanksjonene.

Minst 112 000 russere skal ha flyktet til Georgia siden krigen startet, ifølge Reuters.

En anarkist som kaller seg Ira Wolf, forteller at hun sto skrekkslagen ved grensekontrollen på flyplassen og forsøkte ikke å blunke. Tatovert på øyenlokkene har hun ordene «NO WAR», og hun hadde forsøkt å dekke dem med tykk øyenskygge.

Noen av de nyankomne russerne i Tbilisi har åpnet barer og utesteder, andre har begynt å jobbe for humanitære organisasjoner som gir hjelp til ukrainere.

Aktivister tilknyttet stiftelsen Free Russia, en organisasjon grunnlagt i Washington D.C. i 2014 for å fremme demokrati i Russland, lurer på hvordan de skal fortsette kampen mot Putin fra eksil. De har lite penger å leve for og er urolige for hvor de skal bo, hvor de skal ende opp.

«Vi kan ikke planlegge noe. Alt er uvisst. Jeg føler meg helt utbrent.»

Lederen for Free Russia i Tbilisi, Anton Mikhaltsjuk, flyktet fra Sibir i 2019 da han ble tiltalt for å jobbe for en forbudt organisasjon. Han har kraftig blond bart og en alvorlig mine. Siden krigen startet har politiet ransaket hans foreldres leilighet og kjærestens leilighet i Russland, og venner er kalt inn til avhør.

Free Russia organiserer konferanser og demonstrasjoner i protest mot krigen. I den ene delen av kontoret sitter en russisk kommunestyrerepresentant fra et opposisjonsparti, en advokat som har representert fengslede aktivister og en kremlkritisk blogger bøyd over datamaskinene sine. Ved siden av dem pågår det en forelesning i hvordan kryptovaluta kan finansiere aktivisme.

Den plutselige tilstrømmingen av russere siden mars førte til et hopp i leieprisene i Tbilisis boligmarked. Det skal ha ledet til misnøye som ga seg utslag i enkelte tilfeller hvor georgiere ropte eller spyttet etter russisktalende på kafeer eller butikker (selv om minst ett av ofrene viste seg å være ukrainer). Men generelt har en felles fiendtlighet mot Putin-regimet kunnet forene nykommerne og deres vertskap.

En søndag ettermiddag drar jeg innom et arrangement i regi av Emigration for Action, en organisasjon etablert av russiske eksilaktivister som samler inn penger til ukrainske flyktninger gjennom sosiale arrangementer for russerne bosatt i Georgia.

Under en plakat der det står skrevet «Tatoveringer for handling», får en ung musiker som kaller seg Vika Oceansburning, tatovert ordene «SO TIRED» på innsiden av håndleddet.

Hvorfor er du så trøtt, spør jeg henne.

«Jeg er så trøtt av denne dritten», svarer hun, og forteller at hun pleide å gå på antikrigsdemonstrasjoner i hjembyen St. Petersburg nesten hver dag, men at bare noen få hundre mennesker møtte opp.

Halvveis ut i mars måned ble en venn av henne arrestert og tiltalt for å ha byttet ut prislapper på varer i butikker med små papirlapper der det sto – falsk, ifølge russisk politi – informasjon om handlingene til Russlands militære. Aktor i saken mener handlingen kvalifiserer til ti års fengselsstraff.

Vika Oceansburning, nytatovert under lilla hår og knallrosa øyenskygge, sier hun savner moren sin, og at hun lurer på om hun får se henne igjen. Det er første gang hun er utenfor Russland.

«Jeg liker dette landet», sier hun om Georgia, «fordi jeg føler meg fri. Her skjønner jeg at folk respekterer meg og mine rettigheter. Det er utrolig. Jeg er ikke redd for politiet!»

Hun har slagord som «Fuck Putin» og «Fuck the War» trykket på T-skjorten sin.

«I St. Petersburg ville jeg kommet i fengsel for å gå med denne toppen», sier hun.

Jeg spurte en annen aktivist om hva hun følte om det å være russisk. Det ble en lang pause.

«Det er det vanskeligste spørsmålet», sa hun til slutt. «Det føles som å være tysk på 1930- og 40-tallet. Landet ditt har startet en krig, men du forsøker å kjempe mot det så mye du kan. Du kan ikke stanse det, men likevel er det enhver russers ansvar – vi er nødt til å ta ansvar for det.»

Dokumentarfilm om et splittet Russland

Losjak er sjenert, har en myk stemme og et unnskyldende smil. «Han snakker russisk som Dostojevskij», sier oversetteren min. Hun forklarer hva hun mener: «med stor kunnskap og i fullstendige setninger».

Da Losjak ankom Tbilisi, befant han seg blant venner og kolleger fra de siste levningene av uavhengige medier i Russland. De hadde vært forhindret fra å gjøre jobben sin etter innføringen av en ny lov som kriminaliserte bruken av ordet ‘krig’ for å beskrive Russlands ‘spesialoperasjon’ i Ukraina.

Losjak planla først å dra til Odesa, den ukrainske byen på Svartehavskysten som var hans fars hjemby, og hvor han hadde tilbrakt mange lykkelige somre. Men Losjaks russiske pass gjorde det umulig. I stedet kastet han seg ut i et prosjekt som dokumenterer splittelsen i Russland mellom motstanderne og tilhengerne av Putin.

Splittelsen ble større i 2014 da Russland annekterte Krym og støttet separatistbevegelser i Donbas-regionen øst i Ukraina. Noen russere var stolte over at Krym var «tatt tilbake», mens andre så okkupasjonen som en forbrytelse.

«Folk sluttet å forstå hverandre. Invasjonen i februar forstørret denne splittelsen dramatisk, selv innad i familier og blant venner», sier Losjak.

«Historier dukket opp over alt», forteller han. «’Jeg kan ikke bo sammen med kjæresten min lenger’ eller ‘Jeg har sluttet å snakke med min mor’».

Losjak gjenopptok kontakten med TV-kanalen Current Time og fant et produksjonsselskap i Russland som var villig til å jobbe med ham så lenge han forble anonym. Han ledet filmingen på avstand fra Tbilisi og intervjuet folk online.

Nesten alle som jobbet i prosjektet, brukte pseudonym. Det var bare to kamerafolk, én i Tbilisi og én i Moskva, som ikke brydde seg om de ble identifisert. Losjak ler når han beskriver kameramannen i Moskva som en «fullstendig gæren fyr».

Dokumentaren «Razryv svjazi» («Broken Ties») ble lansert på nett 19. juni. (En tekstet versjon er tilgjengelig på Youtube.) I filmen viser Losjak frem noen av de mange splittelsene i det russiske samfunnet. I én scene beskriver en barnelege sin følelse av skam og skyld når hun ser videoer av det russiske angrepet mot Kyiv, mens hennes mor insisterer på at «Jeg tror på alt presidenten vår gjør.»

I en annen scene i dokumentaren sier en ung kvinne som er under russisk bombardement i Kharkiv, at hun ikke kan forstå hvorfor hennes bror i den russiske byen Novorossijsk ikke vil innse at Russland angriper sivile (denne broren fortalte senere Losjak at han følte avsky for dokumentarfilmen hans).

Man møter en mann og kone som bor i samme leilighet, men oppholder seg på hvert sitt rom fordi de krangler om sine ulike syn på krigen.

En pensjonist kritiserer Putin, men støtter krigen fordi «USA ønsker å ødelegge både Ukraina og Russland».

Dokumentaren fanger på en bevegende måte smerten i denne splittelsen. Kjærligheten stikker gjennom frustrasjonen og sinnet. En mor er bekymret for at datteren vil ende opp med å bo langt unna i Vesten, fordi hun hater myndighetene. En annen er bekymret for at datteren vil bli skadet – «hun var alltid så rebelsk» – og holder kontakten selv om resten av familien ikke vil det.

Losjak hadde ønsket en optimistisk avslutning. Under filmingen hadde han blitt oppmuntret da et intervjuobjekt, en psykolog kalt Natasja, trodde hun lyktes i en viss grad med å overtale sin mor til å stille spørsmål ved sin urokkelige støtte til Putin ved å benytte metoder for å redde personer ut av sekter. Men så snakket Losjak med Natasjas mor, som sa, «Å, hun prøver å påvirke meg, men jeg er ikke overbevist i det hele tatt».

Og det er vanskelig å få til noen endring på avstand.

«Jeg klarte å filme denne dokumentaren på langt hold, men jeg tror ikke jeg kan gjøre et prosjekt om russere i Russland igjen på denne måten», sier Losjak. «Jeg er en reporter, en dokumentarfilmskaper. Jeg jobber i felten. Nå er jeg adskilt fra mitt felt, og det er vanskelig.»

At russere er i eksil, er ikke noe nytt. I etterkant av bolsjevik-revolusjonen flyktet De hvite som hadde kjempet mot Den røde armé. Og dissidenter ble fordrevet under Stalins og hans etterkommeres styre.

Jeg spør Losjak om han ser opp til noen tidligere eksilanter, og tenker på forfattere som Aleksandr Solzjenitsyn og Vladimir Nabokov. Losjak kikker opp i luften et øyeblikk.

«Sannheten er at jeg ikke har innsett hva som har skjedd, det fryktelige i situasjonen», sier han. «Det er fremdeles for ferskt. Det var det samme da min far døde. Først tre måneder etter at han var borte, forsto jeg at jeg aldri ville være i stand til å snakke med ham igjen.»

«Det å kutte båndene til hjemlandet ditt er som et dødsfall. Jeg håper det ikke er ugjenkallelig.»

Publisert i The Economist 1843 30. august 2022

Om artikkelforfatteren: Wendell Steavenson har rapportert fra det postsovjetiske Georgia, Irak-krigen og revolusjonen i Egypt for blant andre The New Yorker, Financial Times, The Guardian og The Economist.