Esbjerg og Wilhelmshaven

Se for deg et Meccano-sett, men et sett som er laget for guder. Turbinblader like lange som kirketårn er høye, maskinhus og tårnseksjoner på størrelse med skolebygninger, sjakter og generatorer så tunge at de må roteres hvert 20. minutt for ikke å bli knust av sin egen vekt. Alle disse delene er strødd utover et område på størrelse med 150 fotballbaner. Når de settes sammen, danner de byggverk som konkurrerer med Eiffeltårnet, bare nyttigere – vindturbiner som skal plasseres et sted i Nordsjøen.

Velkommen til Esbjerg, navet i Europas havvindindustri. To tredjedeler av turbinene som for tiden snurrer utenfor kysten av Europa, som produserer strøm nok til 40 millioner husstander, er satt sammen i den danske havnebyen med 72 000 innbyggere. Og Esbjergs guder har bare så vidt begynt å bygge. Byens havneoperatør planlegger å nesten tredoble kapasiteten for å håndtere vindprosjekter innen 2026. Lokale ingeniørselskaper som tidligere jobbet for fossilindustrien, leverer nå til vindkraftsektoren i stedet. Meta har kjøpt 212 hektar jordbruksland utenfor Esbjerg for å bygge et fornybardrevet datasenter for sine sosiale nettverk. I havet utenfor legges kabler som skal frakte 30 prosent av den internasjonale datatrafikken til Norge. Esbjergs ordfører har reist så langt som til Vietnam og til Washington for å dele sin suksesshistorie.

Med litt strategisk tenkning, og litt flaks, kan flere steder som Esbjerg skalere opp og utgjøre en ny nordsjøøkonomi. Dette vil hjelpe Europa med å nå sine ambisiøse klimamål og endre balansen i energikildene – bort fra land styrt av tyranner som Russlands Vladimir Putin. Nordsjøområdets foregangsselskaper kan være Europas beste, og kanskje siste, sjanse til å holde seg globalt relevant. Og det kan endre kontinentets politiske og økonomiske balanse ved å skape et alternativ til den harkende fransk-tyske motoren.

Forblåst og grunt havområde

Nordsjøen har alltid vært økonomisk viktig. Havområdet grenser til seks land – Belgia, Storbritannia, Danmark, Tyskland, Nederland og Norge – og mange viktige skipsruter krysser hverandre her. Det sterke tidevannet, som fører næringsstoffer til de grunne bankene, er en velsignelse for fiskere.

På 1900-tallet ble det oppdaget olje og gass under havbunnen. Og da utvinningen på 1990-tallet var på sitt høyeste, hentet Storbritannia og Norge til sammen opp 6 millioner fat olje om dagen, halvparten så mye som De forente arabiske emirater gjør i dag. Ett skotsk felt, Brent, lånte navnet sitt til den globale prisreferansen. Ettersom denne kilden til rikdom er i ferd med å tømmes – og etterspørselen etter det som er igjen, avtar på grunn av bekymringer om klimaendringer – tas de turbulente havområdene i bruk på nye, lukrative måter.

Den største satsingen handler om en ressurs som havområdet har uendelig mye av – dårlig vær. Med gjennomsnittlige vindhastigheter på 10 meter i sekundet er Nordsjøen et av de mest forblåste havområdene i verden. Den dagen vi besøkte Esbjerg, var vindhastigheten det dobbelte, nok til å presse engrosprisen på elektrisitet ned til nesten null.

Nordsjøbunnen er for det meste myk, noe som gjør det lettere å feste turbiner til havbunnen (flytende vindturbiner er ennå ikke blitt utplassert i stor skala noe sted i verden). I store deler av Nordsjøen, med unntak av Norskerenna, er det heller ikke mer enn 90 meter dypt, noe som gjør at vindparker kan plasseres lenger unna kysten, hvor vinden er jevnere.

Ed Northam fra Macquarie Group, et investeringsselskap med eierandeler i 40 prosent av alle britiske havvindparker som er i drift, sier at offshoreturbinene deres utnytter opptil 60 prosent av kapasiteten, sammenlignet med 30–40 prosent som er typisk på land.

I 2022 ga Nordsjølandene konsesjoner til 25 gigawatt (GW) i vindkraftkapasitet, noe som gjorde det til det desidert travleste året. Nesten 30 GW er planlagt lagt ut for anbud de neste tre årene. Det er forventet at tallet på årlige nye tilkoblinger vil vokse fra under 4 GW i dag til mer enn 10 GW mot slutten av 2020-tallet. På et møte i Esbjerg i mai i fjor ble EU-kommisjonen og fire nordsjøland enige om å installere 150 GW innen 2050, fem ganger Europas og tre ganger verdens nåværende total. I september økte denne gruppen og ytterligere fem land målet til 260 GW, tilsvarende 24 000 av dagens største turbiner.

Denne ambisjonen er muliggjort av vindens versjon av Moores lov, som beskrev den eksponentielle økningen i datakraft. For tre tiår siden hadde verdens første havvindpark – Vindeby i Danmark, bestående av 11 turbiner – en total kapasitet på 5 megawatt (MW). I dag kan en enkelt turbin generere 14 MW, og en vindpark kan inneholde mer enn 100 slike turbiner. Mer robuste kabler og transformatorer til sjøs for å konvertere vindkraft fra vekselstrøm til likestrøm, som kan transporteres over lange avstander uten store tap, gjør at mer strøm kan genereres lenger unna.

Resultatet er at flere vindparker som installeres, har mer enn 1 GW kapasitet, den vanligste ytelsen til et atomkraftverk. Vindparken ved Dogger Bank, mellom 130 km og 200 km utenfor kysten av Storbritannia, og som skal kobles til nett til sommeren, vil være på rekordhøye 3,6 GW ved full kapasitet i 2026. Stordriftsfordeler gir reduserte kostnader, og det gjør havvind konkurransedyktig med andre energikilder. I juli i fjor ga Storbritannia kontrakter til fem prosjekter, inkludert Dogger Bank, til en pris på 37 pund (44 dollar) pr. megawattime – mindre enn en sjettedel av den britiske engrosprisen for elektrisitet i desember.

Det dårlige været er ikke alltid en velsignelse: Værets luner kan også skape problemer for strømnettet. Teknologi og fallende kostnader gjør imidlertid vindkraftoperatørene i stand til å kjempe mot elementene. En måte å gjøre dette på er med flere kabler, først mellom vindkraftanleggene og land – i dag har de fleste vindparker én kobling til kysten, noe som er ineffektivt – og deretter mellom anleggene selv.

I Norge pågår det en debatt om kommende havvindanlegg skal utstyres med såkalte hybridkabler som kan frakte strøm både til det norske og det europeiske strømmarkedet.

Phil Sandy fra National Grid, som driver Storbritannias kraftinfrastruktur, spår en fremtid med komplekse undersjøiske nett som ligner dem på land.

Hydrogenproduksjon

En annen måte å håndtere variasjonen i vindkraft på er å bruke energien til å spalte vannmolekyler for å produsere «grønt» brensel, som hydrogen og ammoniakk. I mai i fjor lovet EU-kommisjonen og ledere for tungindustrien en tidobling av EUs produksjonskapasitet for elektrolyseapparater til industriell fremstilling av hydrogen innen 2025.

Det vil gjøre at EU kan produsere 10 millioner tonn grønt drivstoff innen 2030. Kommisjonen har også foreslått en «hydrogenbank», kapitalisert med 3 milliarder euro (3,2 milliarder dollar), som skal bidra til å finansiere prosjektene.

Investorene er yre. I august sa investeringsselskapet Copenhagen Infrastructure Partners (CIP) at de hadde samlet inn 3 milliarder euro til et fond som utelukkende vil investere i hydrogenaktiva. Det er annonsert et titall prosjekter i Europa: De tre største har en samlet kapasitet på 20 GW grønn energi. Topsoe, et dansk firma som leverer teknologi til slike satsinger, sier ordrene deres utgjør 86 GW.

Etter hvert kan Nordsjøens kraftsystem ta form av en skjærgård av «energiøyer» som huser teknikere til vindparker, samler elektrisitet og produserer hydrogen som kan transporteres til land med skip eller rørledninger. Opptil ti slike prosjekter er under vurdering, ifølge forskningsinstituttet Sintef.

Prosjektet North Sea Energy Island, en kunstig øy 100 km utenfor kysten av Danmark, skal lyses ut i 2023. Den vil fungere som et knutepunkt for ti nærliggende vindparker, med koblinger til nabolandene.

En av dem som vil delta i anbudskonkurransen, et samarbeid mellom den danske verdensledende havvindutvikleren Ørsted og det danske pensjonsfondet ATP, ser for seg et modulært design med komponenter laget på land og satt sammen til sjøs.

«Vi forventer at det fortsatt vil være funksjonelt om 100 år», sier Brendan Bradley fra Arup, et ingeniørselskap som gir råd i forbindelse med anbudet.

Thomas Dalsgaard fra CIP, som er en del av en konkurrerende sammenslutning, regner med at produksjon av grønt drivstoff offshore ikke bare vil bidra til å redusere presset på strømnettet, men også spare penger: Hydrogenrørledninger koster en femtedel av det kraftlinjer med høy kapasitet gjør.

Karbonlagring under havbunnen

Og det er mer med den nye nordsjøøkonomien enn bare energisektoren. Elektrisitet og hydrogen vil ikke være det eneste som skal løpe over havbunnen. Det samme vil karbondioksid. Noen industrier, for eksempel sement- eller kjemikalieproduksjon, er vanskelige å avkarbonisere. Men CO₂-et deres kan samles opp og pumpes inn i tidligere gassfelt i Nordsjøen.

Slik karbonfangst og -lagring (CCS) pleide å virke som en lite tiltalende måte å bekjempe klimaendringer på, på grunn av høye kostnader, og at det har vært lite populært blant miljøvernere, som er bekymret for at det kan forlenge levetiden til fossilt brensel. Nå, som med vind, faller kostnadene, den politiske motstanden avtar, og prosjektene mangedobles.

Et prosjekt som søker godkjenning i Rotterdam, kalt Porthos, vil koble Europas største havn via en rørledning til en kompressorstasjon, og deretter til et tomt offshore gassfelt.

Selv om en domstol nylig forsinket starten, har prosjektet fått grønt lys fra nederlandske myndig-heter. Når det er i drift, vil det kunne lagre rundt 2,5 millioner tonn CO₂ årlig i 15 år, nesten 2 prosent av Nederlands totale CO₂-utslipp. Havnen i Amsterdam planlegger noe lignende. Og utenfor Bergen har Equinor og selskapets partnere avsluttet boreoperasjonene for en CO₂-injeksjonsbrønn som en del av prosjektet Northern Lights. Første fase vil fra 2024 ha en lagringskapasitet på opptil 1,5 millioner tonn CO₂ årlig. Ifølge Guloren Turan fra tankesmien Global CCS Institute har Europa nå mer enn 70 slike anlegg i ulike utviklingsstadier.

Nettkabler og datakraft

Et annet verdifullt produkt som krysser Nordsjøen, er informasjon. Og landene rundt Nordsjøen er utmerkede steder å lagre og behandle data. Et kaldt klima betyr at datasentre det meste av året kan kjøles bare ved å sirkulere uteluft i stedet for å bruke kostbare kjølesystemer. Regionen har en høyt kvalifisert arbeidsstyrke, stabile institusjoner og noen av verdens mest opplyste datalover. Ventetiden det tar å flytte data inn og ut av dataskyene blir et mindre problem ettersom teknologien forbedres, slik at digitale arbeidsmengder kan prosesseres ved fasili-teter stadig lenger unna.

Og datasentre har nådd en maksgrense andre steder i Europa. I 2021 forbrukte irske datasentre og andre digitale formål 17 prosent av landets strøm. For å forhindre strømbrudd vil ikke EirGrid, et statseid irsk selskap, lenger levere strøm til nye serverfarmer.

Men følger du en av de nyere transatlantiske undersjøiske datakablene, kalt Havfrue, fra Esbjerg og deretter tar til høyre ved et veiskille midt i Nordsjøen, havner du i Kristiansand i Sør-Norge. I Vennesla like utenfor byen ligger N01 Campus, som eieren, Bulk Infrastructure, beskriver som «verdens største datasentercampus drevet av 100 prosent grønn energi».

Ifølge dataselskapet TeleGeography er det installert 13 nye kabler i Nordsjøen siden 2020, mot fem på hele 2010-tallet. Datasentre dukker også opp, ettersom store skyleverandører lover å avkarbonisere forsyningskjedene sine. Amazon Web Services (AWS) og Microsoft Azure, de to største skyselskapene, har bygget serverfarmer i Norden – AWS i alle de nordiske landene og Microsoft i Oslo og Stavanger og i Gävle i Sverige. Meta har sin tomt utenfor Esbjerg. Eldre industrier flytter også mer av databehandlingen nordover. Mercedes-Benz og Volkswagen har datamaskiner i tidligere gruver i Rjukan, som simulerer vindtunnel- og kollisjonstester for bilene deres. I gjennomsnitt, anslår konsulentselskapet Altman Solon, vil etterspørselen etter datasentre i regionen vokse med 17 prosent i året frem til 2030.

Ser nordover

Og også annen europeisk økonomisk aktivitet kan bli trukket nordover.

«En overflod av energi har en tendens til å tiltrekke seg industri», sier Nikolaus Wolf, økonomihistoriker ved Humboldt-universitetet i Berlin. Det var det som skjedde på begynnelsen av 1800-tallet, da rikelig med vannkraft bidro til å trekke bomullsindustrien til Lancashire.

Energi er lettere å transportere via nett og rør-ledninger i dag enn det var under den industrielle revolusjonen, og eksisterende industrisentre over hele Europa forsøker å tiltrekke seg kraft. Å flytte sementovner til områdene rundt Nordsjøen vil bety å transportere kalkstein dit og sement tilbake til kundene, noe som gjør prosessen lite økonomisk og lite klimavennlig.

Gigantiske dampkrakkere, som splitter hydro-karboner i mindre molekyler ved petrokjemiske fabrikker, vil heller ikke flytte nordover med det første: De er en for stor investering, for integrert i eksisterende forsyningskjeder og allerede i ferd med å bli elektrifisert.

Men Wolfs prinsipp gjelder fortsatt for noen bransjer – og kan være til nytte for andre nordlige steder som ikke ligger ved Nordsjøen. I Narvik, lenger nord ved det mye dypere Norskehavet, ønsker Aker Horizons som investerer i fornybar energi, å etablere et grønt industriknutepunkt, til dels med energi fra havvind. Aker Offshore Wind, som ble slått sammen med Aker Horizons og Aker Clean Hydrogen i 2022, er en utvikler av både flytende havvind og vindparker på dypt vann.

I Boden i Norrbotten i Sverige, bygger H2 Green Steel et nytt stålverk, Europas første på et halvt århundre. Fabrikken skal ikke kjøre på kull eller naturgass, men på grønt hydrogen, skapt i et av verdens største elektrolyseanlegg ved bruk av landbasert vind- og vannkraft.

Foruten å eksportere stål, håper H2 Green Steel å eksportere såkalt jernsvamp, et mellomprodukt som fremstilles ved direkte reduksjon av jernmalm, og som står for mye av den totale energien som brukes i stålproduksjon. På denne måten vil stålindustrien deles i to, forklarer Henrik Henriksson, konsernsjef i H2 Green Steel. De energikrevende delene av prosessen vil flyttes dit de kan gjøres mest effektivt: like ved siden av kildene til fornybar energi. Mens de mer arbeids- og kunnskapsintensive delene kan forbli i Europas stålproduksjonsområder, som i Ruhr-dalen.

I den tyske kystbyen Wilhelmshaven har det statseide energiselskapet Uniper nettopp ferdigstilt Tysklands første importterminal for flytende naturgass (LNG), for å erstatte noe av den russiske gassen som ikke lenger strømmer gjennom rørledninger fra Sibir.

Firmaet planlegger å bygge krakkere for å produsere hydrogen fra ammoniakk ved siden av LNG-terminalen. I et annet hjørne av havnen, like ved et nedlagt kullverk, skal Uniper bygge et hydrogenanlegg og gi plass til energihungrige virksomheter.

«Wilhelmshaven vil spille en viktig rolle som stedet der grønn energi føres i land», sier Holger Kreetz, som er ansvarlig for Unipers kapitalforvaltning.

Andre virksomheter som strømmer nordover, inkluderer produsenter av batterier til elbiler, som også krever mye energi, og produsenter av vindturbiner som er rammet av problemer i forsyningskjeden. Vestas, verdens største turbinprodusent, stenger en fabrikk i Kina og åpner en i Polen, delvis for å være nær en ny vindpark ved Østersjøen.

Skjær i sjøen

Som med alle slike endringer ser noen problemer. Fornybar energi vil bli enda billigere andre steder, advarer Christer Tryggestad i konsulentselskapet McKinsey. I stedet for å investere i og rundt Nordsjøen, kan bedrifter flytte til solfylte steder som Midtøsten eller Spania.

Ikke alle er overbevist om at EU kan nå sine ambisiøse mål om å øke produksjonen av havvindkraft. Vestas og andre turbinprodusenter klager allerede over at det kan ta ti år eller mer å få tillatelser til nye vindparker. Og serviceselskapene i havvindbransjen advarer om at de snart kan gå tom for folk og maskiner for å holde kundene fornøyde.

Den siste hindringen kommer fra andre siden av Atlanterhavet. President Joe Bidens Inflation Reduction Act inkluderer 370 milliarder dollar i subsidier og skattefradrag for klimavennlige produkter og tjenester, så lenge de er laget i USA. EU er bekymret for at dette vil lokke investorer bort fra Europa og undersøker nå om loven bryter internasjonale handelsregler.

Hvis disse problemene kan overvinnes, vil den nye nordsjøøkonomiens innvirkning på kontinentet være betydelig. Når Europas økonomiske episenter beveger seg nordover, vil det politiske gjøre det samme, spår Frank Peter fra den tyske tenketanken Agora Energiewende. Dette kan endre maktbalansen i kystland. Bremen som ligger ved kysten og er en av Tysklands fattigste delstater, kan få innflytelse på bekostning av den rike innlandsdelstaten Bayern. På europeisk nivå kan Frankrike og Tyskland, hvis industrielle makt lå til grunn for Det europeiske kull- og stålfellesskapet, EUs forgjenger, miste innflytelse til fordel for en ny blokk ledet av Danmark og Nederland – og Storbritannia og Norge som står utenfor EU.

Frankrike og Bayern vil trolig mislike tanken på et vindkraft- og hydrogensentrum ved Nordsjøen. Men det ville gitt Europa som helhet et sårt tiltrengt økonomisk og geopolitisk løft.

Publisert i The Economist 1. januar 2023.